Ærfugl

Ærfugl i Norge har rødlistestatus som sårbar (VU), hovedsakelig på grunn av en bestandsnedgang fra og med Nordland og sørover. Ærfugl på Svalbard har rødlistestatus som livskraftig (LC), hovedsakelig siden overvåking av hekkebestanden i Kongsfjorden og tellinger av fjærfellende (mytende) individer indikerer en relativt stabil bestand.

Ærfugl hekker langs hele norskekysten, og Nordland har tradisjonelt hatt den største bestanden. På Svalbard er ærfugl den vanligste andefuglen.

Ærfuglen har en sirkumpolar utbredelse på den nordlige halvkule. Den hekker så langt nord som det finnes åpent hav, og snø- og isfrie områder om sommeren. I Europa ligger de sørligste hekkeområdene i nordlige deler av De britiske øyene og Nederland, men arten hekker også spredt langs kysten av Frankrike.

I Norge hekker ærfuglen langs hele kysten, på holmer, øyer og skjær, og også langt inne i fjordene.

De fleste ærfuglene som hekker langs norskekysten overvintrer ikke langt fra hekkeplassen, vanligvis <65 km, men ærfugl i Nordsjøområdet trekker lengre (>150 km) enn hekkefugl fra Sognefjorden og nordover (16 km) (Bakken et al. 2003, Bustnes & Tertitski 2000).

Stavanger Museum (2026) oppgir 350 kontroller og gjenfunn av ærfugl merket i Norge og i utlandet. Disse dataene viser at det foregår et større høsttrekk mellom Sørlandet/Viken og Danmark (se Hanssen et al. 2022), og i noen tilfeller drar fuglene så langt sør som til Nederland.

Enkelte individer fra Skottland kan også overvintre på kysten Sørvest-Norge, og det er gjenfunn av ærfugl fra Østersjøen på norskekysten; for eksempel er fem fugler merket på sommeren nær Helsinki funnet på Skagerakkysten og på Jæren om vinteren.

I tillegg er en ærfugl merket på vinteren i Trondheimsfjorden gjenfunnet på Østersjøkysten av Sverige, noe som bekrefter tidligere antagelser om at ærfugl fra Østersjøen overvintrer på Trøndelagskysten (Moksnes & Thingstad 1980).  

Det er flere funn av ærfugler merket på Kolahalvøya i Øst-Finnmark, og et individ ble gjenfunnet på Loppa i Vest-Finnmark, noe som kan tyde på at mange av ærfuglene som overvintrer i Finnmark hekker i Russland.

Hekkefugl på Svalbard trekker i stor grad sørover om vinteren, særlig til Nord-Island, men en betydelig del overvintrer også i Troms og nordre Nordland, selv om denne andelen ser ut til å være synkende (Hanssen et al. 2016).

Det er også påvist at en del ærfugl overvintrer i isfrie farvann langs vestkysten av Spitsbergen (Bustnes & Tertitski 2000).

I følge BirdLife International (2017) er både hekke- og vinterbestanden i Europa i nedgang. I Sverige viste Østersjøbestanden en sterk vekst fram til ca. 1995, men gikk siden tilbake med om lag 65% fram mot 2020 (Green et al. 2020; SLU Artdatabanken 2020).

I Finland falt bestanden med 50–80% på tre generasjoner (Hyvärinen et al. 2019), og i Danmark falt bestanden med over 10% på tre generasjoner (Moeslund et al. 2019; Moshøj et al. 2019).

Data fra SEAPOP (Fauchald et al. 2015) viser en tydelig samlet bestandsnedgang for ærfugl i Norge, selv om utviklingen varierer regionalt.

Sør for Stad økte bestandene i perioden 1986–2004, men gikk tilbake fra 2005 til 2013. Fra Stad til og med Nordland var det derimot en kontinuerlig nedgang på rundt 50 % fra 1986 til 2013.

På landsbasis viser overvåkingen en nedgang på om lag 21% fra 1986 til 2013 (fra ca. 112 000 til 88 000 par). I perioden 2014–2019 fortsatte nedgangen sør til og med Nordland, særlig i Møre og Romsdal og Trøndelag, mens bestandene i Troms og Finnmark var relativt stabile (Anker-Nilssen et al. 2020).

I Verdensarvområdet på Vega har bestanden gått kraftig tilbake i egg- og dunværene, og i 2017 ble det anslått at hekkebestanden var mindre enn 5% av det den var rundt 1920, kanskje så lav som 2-3% (Follestad et al. 2017).

I perioden fra 2006 til 2014 økte antall hekkefugler i Verdensarvområdet med 70% (fra 967 til 1 647), men etter 2014 gikk bestanden ned med rundt 40% fram til 2023 (Dehnhard & Follestad 2024), for så å bli redusert ytterligere fram til 2025 (<700 par). Også vintertellinger fra Vega viser en kraftig nedgang i bestanden; 92% mellom 1980 og 2023, inkludert en nedgang på 47% mellom 2011 og 2023 (Dehnhard & Follestad 2024).

På Svalbard var ærfuglbestanden lenge relativ stabil (Anker-Nilssen et al. 2015; Strøm et al. 2021). I perioden mellom 1981 og 1997 lå bestanden i Kongsfjorden på mellom 3 000 og 4 000 hekkende par. Fra 2000 og fram til 2012 varierte bestanden mellom 2 500-3 500 par, mens de siste årene har det vært en negativ trend til dagens bestand (2024) på 2 345 par (Norsk Polarinstitutt 2025).   

Nye analyser av vinterfugltellinger i regi av sjøfuglprogrammet viser at ærfugl har gått tilbake 68% på landsbasis siden begynnelsen av 1970-tallet, med en årlig nedgang på 1.29%  (Fig.  1A). Videre viser analysen at nedgangen er størst i Norskehavet-Sør (-6.56% per år), etterfulgt av Norskehavet-Nord (-2.44%). I Barentshavet derimot ser det ut til å ha vært en økning på 2.43% i vinterbestanden av ærfugl i samme periode, mens i Nordsjøen-Skagerak var det en økning fram til ca. 2 000 og så en synkende bestand (Fig. 1B).  

Den årlige voksenoverlevelse hos ærfugl varierer mellom 81% og 87% (Goudie & Robertson 2020). I Norge er voksenoverlevelsen hos ærfugl målt til 80% på Grindøya utenfor Tromsø (Bårdsen et al. 2018).

Ærfuglen beiter på bunndyr i grunne havområder, vanligvis ned til 10 meters dyp, men kan dykke til 40 meter (Brun 1971, Guillemette et al. 1992). Den beiter også på grunt vann ved å tippe kroppen framover, særlig i ungeperioden.

Det meste av året lever ærfugl hovedsakelig av bentiske organismer, der blåskjell spiller en viktig rolle (Cramp & Simmons 1977, Goudie & Robertson 2020). Arten er imidlertid altetende og spiser de fleste tilgjengelige bløtdyr, pigghuder, flerbørstemark og krepsdyr, samt fiskeegg.

Hva som bestemmer dietten er et sammensatt samspill mellom ulike faktorer. Tilgjengelighet er åpenbart viktig, men de ulike næringsorganismene har forskjellig energiinnhold både mellom og innen byttearter, noe som ser ut til å påvirke næringsvalget (Goudie & Ankney 1986, Guillemette et al. 1992, Bustnes & Lønne 1995).

For eksempel har ærfugl en tendens til å velge små blåskjell, og det er funnet støtte for hypotesen om at de forsøker å redusere den relative mengden ufordøyelig skall i dietten (Bustnes & Erikstad 1990, Bustnes 1998).

En annen faktor som påvirker dietten er fuglenes fysiske kondisjon; fugler i dårlig kondisjon kan ta større risiko og lete etter energirike byttedyr som forekommer i lav tetthet, som for eksempel krabber, i tillegg til at dybden vil også påvirke valg av føde (Guillemette et al. 1992).

Studier fra Troms har påvist at blåskjell, kråkeboller og  kamskjell er viktige næringsemner (Brun 1971, Bustnes & Erikstad 1988, Bustnes & Lønne 1995). Fiskeegg, for eksempel lodde- og rognkjeksrogn (Gjøsæter & Sæthre 1974, Bustnes & Erikstad 1988), er også viktig, særlig i perioden før egglegging (Goudie et al. 2020).

På Svalbard besto høstdietten til ærfugl av muslinger og amfipoden Gammarellus homari (Lydersen et al. 1989). Ærfuglunger beiter i stor grad på strandsnegler og amfipoder. De kan også spise insekter i løpet av den første leveuken (Cantin et al. 1974).

Økt utnyttelse av bentiske organismer, inkludert tråling i tareskoger og blåskjellbanker, kan utgjøre en potensiell trussel mot ærfuglens habitater.

Langs kysten av Nord-Norge og i noen kolonier på Svalbard høstes ærfugldun i store mengder (Mehlum et al. 1991, Suul 1992). Disse aktivitetene har trolig liten innvirkning per i dag, men kan være forstyrrende for fuglene.

Ærfugl er svært sårbar for drukning i fiskeredskaper (Follestad & Strann 1991, Stempniewicz 1994), og druknede ærfugl er rapportert langs norskekysten, særlig under vårfisket etter torsk og rognkjeks (Bustnes & Erikstad 1988, Follestad & Strann 1991). Av 94 ringmerkede fugler fra Sommarøy som ble gjenfunnet hadde minst 60% druknet i ulike typer fiskeredskaper, særlig garn brukt i rognkjeksfisket (36 %) (H. Ludvigsen, pers. medd.).

Ærfugl er svært sårbar for oljesøl, og store antall har dødd ved flere anledninger (Barrett 1979, Røv & Frengen 1982). 

Det er godt dokumentert at blåskjell lett akkumulerer miljøgifter (Zachariassen 1991). Siden ærfugl kan spise opptil 2 kg blåskjell per dag, kan de få i seg høye konsentrasjoner av giftstoffer i forurensede områder.

Bustnes (2013) fant høy dødelighet av egg og unger i ærfuglreir i Ranafjorden. Denne fjorden var forurenset med PAH (polysykliske aromatiske hydrokarboner), en gruppe miljøgifter som er vidt utbredt og som i eksperimentelle studier har vist seg å drepe ærfuglegg (Brunström et al. 1990).

I noen områder, særlig nær bosetninger, kan arealbruksendringer være et problem. Mudderflater som brukes av ærfuglkull blir ofte tatt i bruk til andre formål, som industri, avfallsdeponier, havner og veier. Dette har for eksempel skjedd i området rundt Tromsø.

Ærfugl har flere naturlige fiender som kan redusere reproduksjonen betydelig. Langs norskekysten omfatter disse kråker, rev og måker som tar egg, mens gråmåke og svartbak kan ta store mengder unger (f.eks. Munro & Bedard 1977, Mendenhall & Milne 1985).

På Svalbard er polarmåke, fjellrev og isbjørn effektive predatorer på ærfuglreir (Ahlen & Andersson 1970, Campbell 1975, Mehlum et al. 1991, Prop et al. 2015).

I Kongsfjorden varierer hekkebestanden mellom år, noe som tidligere skyldtes isforholdene i fjorden, mens i de senere årene har forekomsten av isbjørn fått økt betydning (Hanssen et al. 2013, Prop et al. 2015).

Storjo tar også livet av voksne rugende hunner. Rovfugler, som havørn, tar ofte ærfugl langs norskekysten (Norderhaug 1978). Blant innførte predatorer utgjør mink en trussel mot hekkende ærfugl langs norskekysten og ellers på den skandinaviske halvøy (f.eks. Gerell 1985). På Sommarøy (Nord-Norge) var 7 av 94 døde ærfugl drept av mink (H. Ludvigsen, pers. medd.).

Parasitter kan redusere reproduksjonen betydelig. I Kvitsjøen er det funnet at opptil 90 % av ærfuglungene døde som følge av ikter (trematoder) av slekten Microphallus sp. (Kulachkova 1979, Karpovich 1987). Disse bruker strandsnegler, som er viktig føde for ærfuglunger, som mellomverter (Galaktionov et al. 1993).

Redusert tilgang på næring, særlig mindre forekomst og dårligere kvalitet på blåskjell, kan spille en rolle.

I Norge har en studie vist at økende havtemperaturer kan påvirke overlevelsen til ærfugl negativt (Bårdsen et al. 2018). BirdLife International (2021) peker i tillegg på virussykdommer, kommersiell høsting av muslinger, jakt, oljeutslipp, menneskelig forstyrrelser og klimaendringer som mulige trusler.

Spredning av stillehavsøsters på bekostning av blåskjell kan også ha negativ effekt. I Norge er jakt på voksne hanner tillatt i Vestfold og Telemark samt deler av Viken og Agder. I tillegg kan norske ærfugler utsettes for jakt i Danmark.