Bergand

De største hekkebestandene i Europa finnes i Russland og i Sverige (Kessel et al. 2020). Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått å være mellom 150 og 300 hekkende par, med den største forekomsten (75-100 par) i Troms og Finnmark (Shimmings & Øien 2015). Overvintringsbestanden i Østersjøområdet er blitt beregnet til 127 000 individer (Skov et al. 2011).

I Nord-Amerika hekker berganda i de nordlige delene av Canada og i Alaska. I Eurasia hekker arten fra Island og Skandinavia østover gjennom det nordlige Russland til det østlige Sibir, Kamtsjatka og Kommandørøyene (Kessel et al. 2020).

I Europa overvintrer berganda rundt De britiske øyer, Sør-Skandinavia inkludert Østersjøen og Nordsjøen, og sørover til Middelhavet (Kessel et al. 2020).

Bergender overvintrer også langs kysten av Norge, hvor de ankommer fra hekkeplassene i september–november, men gode tall på bestanden av overvintrende bergender mangler.

Den store vest-russiske bestanden overvintrer i Danmark, Nord-Tyskland og Nederland (Fransson & Petterson 2001, Bakken et al. 2003).

Det er svært lite kunnskap om trekk hos bergand i Norge, og det er kun to gjenfunn av ringmerkede fugler fra Norge; en fugl merket på Hardangervidda ble funnet i Slesvig-Holstein i Tyskland (Stavanger Museum 2026), noe som tyder på at norske fugler trekker til det sørlige Østersjøområdet, i det samme området som den russiske bestanden.

Den andre fuglen ble merket i Øyer i Gudbrandsdalen og skutt i Oslofjorden, noe som også viser et sørlig trekk (Bakken et al. 2003). 

Overlevelsen av unger er ofte lav og svært variabel mellom år. Eldste kjente individ ble 22 år og 1 måned. Årlig overlevelse hos voksne varierer betydelig mellom områder, fra rundt 50 % på Island til over 80 % i Alaska (Kessel et al. 2020). 

Berganda dykker vanligvis på grunt vann, mindre enn 6 meter dypt. Om sommeren består dietten hovedsakelig av insekter, krepsdyr og bløtdyr, særlig små muslinger, snegler og amfipoder som Gammarus, samt andre små krepsdyr. I tillegg tas blader, stengler og frø fra planter.

Introduksjonen av sebramusling i deler av Europa har gitt en ny og viktig næringskilde for trekkende og overvintrende fugler, og kan dominere føden fullstendig i enkelte områder. 

Dietten varierer betydelig mellom årstider og områder. På Island om sommeren dominerer fjærmygglarver, stingsildrogn og bløtdyr, mens planter kan være viktigst andre steder. Om vinteren foretrekkes skalldyr, særlig blåskjell, hjerteskjell og sandskjell.

Arten utnytter også menneskeskapte matkilder. Studier viser stor geografisk variasjon i diettsammensetning, både i ferskvann og marine miljøer, avhengig av lokal næringstilgang (Kessel et al. 2020).

Vinterdietten hos bergand på Loch Neagh i Irland var overveldende dominert av fjærmygglarver, særlig av slekten Chironomus. Alle undersøkte individer av bergand hadde konsumert disse larvene, som utgjorde 94 % av dietten målt i vekt (Winfield & Winfield 1994).  

Berganda er generelt sky og reagerer raskt på menneskelig aktivitet og kan ta til vingene. I Europa er jakt tillatt i flere EU-land (Evans & Day 2002), med størst uttak i Danmark, og overvintrende flokker holder seg ofte lengre til havs i jaktsesongen (Bregnballe et al. 2006).

Arten samles ofte i store mengder ved kloakkutslipp om vinteren, noe som øker risikoen for eksponering for forurensning. Oljeforurensning utgjør en vedvarende trussel i kystområder. Klororganiske forbindelser som PCB og DDE er påvist i vev hos overvintrende fugler, ofte i konsentrasjoner over anbefalte grenseverdier. Også tungmetaller som kvikksølv, kadmium, bly og selen forekommer i forhøyede nivåer, med tydelig geografisk variasjon (Kessel et al. 2020).

Bergand kan drukne ved vanninntak til kraftverk og industri, særlig der sebramuslinger tiltrekker fuglene, og bifangst i fiskegarn forekommer, spesielt i Østersjøen og Nordsjøområdet (Zydelis et al. 2013).

Hekkeområdene er generelt lite påvirket, men viktige raste- og overvintringsområder ligger gjerne nært urbane og industrielle strøk. Dette fører til habitatforringelse gjennom forurensning, redusert siktedyp og forstyrrelser fra skipsfart, fiske og rekreasjon.

På Hardangervidda knyttes tilbakegangen blant annet til næringskonkurranse med ørret og utilsiktet bifangst ved garnfiske (Shimmings & Øien 2015). Bergand har fått påvist særlig høye nivåer av coronavirus (Willie et al. 2020).