Engelsk navn:

Little Grebe

Vitenskapelig navn:

Tachybaptus ruficollis

Sist oppdatert:

Beskrivelse

Dvergdykkeren er den minste av våre lappedykkere, bare 25-29 cm lang og veier mellom 130-236 gram. Hunnene er marginalt mindre enn hannene.

I hekkedrakten har den svartbrun hette ned til rett bak øyet, lysegule nebbviker, mens nedre del av strupen og halsen er kastanjefarget. Den brungrå kroppen er butt og dunaktig bak.

Vinterdrakten er mer farget i brunt og beige (Llimona et al. 2020). 

Relevante lenker:

Dvergdykker i vinterdrakt svømmende på vannet
Dvergdykker i vinterdrakt © Karl-Otto Jacobsen

Rødlistestatus

Dvergdykker ble vurdert til rødlistekategorien «sterkt truet (EN)» i Norge i 2021, på bakgrunn av bestandsestimater og basert på kriteriet D1 (50-250 reproduserende ind.; Stokke et al. 2021).

  • Ikke vurdert
  • Ikke egnet
  • Livskraftig
  • Datamangel
  • Nær truet
  • Sårbar
  • Sterkt truet
  • Kritisk truet
  • Regionalt utdødd
  • NE
    Ikke vurdert
  • NA
    Ikke egnet
  • LC
    Livskraftig
  • DD
    Datamangel
  • NT
    Nær truet
  • VU
    Sårbar
  • EN
    Sterkt truet
  • CR
    Kritisk truet
  • RE
    Regionalt utdødd
  • NE
    Ikke vurdert
  • NA
    Ikke egnet
  • LC
    Livskraftig
  • DD
    Datamangel
  • NT
    Nær truet
  • VU
    Sårbar
  • EN
    Sterkt truet
  • CR
    Kritisk truet
  • RE
    Regionalt utdødd

IUCN Europa

Kilde: Birdlife International

  • NE
    Ikke vurdert
  • NA
    Ikke egnet
  • LC
    Livskraftig
  • DD
    Datamangel
  • NT
    Nær truet
  • VU
    Sårbar
  • EN
    Sterkt truet
  • CR
    Kritisk truet
  • RE
    Regionalt utdødd

IUCN Global

Kilde: Birdlife International

  • NE
    Ikke vurdert
  • NA
    Ikke egnet
  • LC
    Livskraftig
  • DD
    Datamangel
  • NT
    Nær truet
  • VU
    Sårbar
  • EN
    Sterkt truet
  • CR
    Kritisk truet
  • RE
    Regionalt utdødd

Bestandsstørrelse

Den europeiske hekkebestanden er estimert til 104 000–195 000 par, og vinterbestanden her er estimert til 68 000–118 000 individer (BirdLife International 2021).

Nasjonalt

Region/områdeEstimert antall (par)ÅrReferanse
Norge totalt24–422015Shimmings & Øien 2015

Internasjonalt

OmrådeEstimatEnhetTrendÅrKilde
Danmark2 100ParLehikoinen et al. 2025
Finland≤25ParLehikoinen et al. 2025
Republikken Irland3 438–6 875Par2013 – 2018European Commission 2020
Sverige740ParLehikoinen et al. 2025
Globalt575 997–3 525 996IndividUkjent2021BirdLife International 2025

Hekkeutbredelse

Dvergdykkeren er utbredt i Europa, Afrika og Sørøst-Asia, med flere underarter (Llimona et al. 2020). I Norge hekker den spredt og fåtallig på Østlandet, og langs kysten fra Agder til Møre og Romsdal. Den er også påvist hekkende i Vefsn i Nordland i 2016 og 2017, og i flere plasser i Innlandet i de senere år (Artsobservasjoner.no).

Norge utgjør den nordlige ytterkanten av artens utbredelsesområde (Shimmings & Øien 2015; Stokke et al. 2021). Dvergdykkeren er en relativt ny hekkeart i Norge, med det første hekkefunnet gjort i 1973 (Fjellbakk 1974; Folkestad & Hundvebakke 1974). Den er imidlertid lett å overse i hekketiden, så det er mulig den kan ha hekket tidligere (Folkestad 1994). 

Trekk- og vinterområder

I Vest-Europa er dvergdykkeren stort sett en standfugl, men i øst og nord trekker innlandsbestandene ut mot åpent vann om vinteren avhengig av temperaturen (Stueflotten 2006; Llimona et al. 2020).

Vinterstid foretrekker arten ferskvann, og oftest ses den i utløpsoser fra større vann eller sjøer, eller ved stilleflytende elvestrekinger. Hvis disse fryser til, trekker de til grunne beskyttede viker i sjøen eller brakkvannsområder. Den foretrekker også å overvintre så nært hekkeplassene som mulig (Stueflotten 2006).

Bestandsutvikling

Den lille bestanden i Norge på 24-42 par ble av Shimmings & Øien (2015) vurdert til økende, men grove tellinger sør i Vestland i 2025 antyder en bestand som var mye større enn tidligere antatt, og kanskje i størrelsesorden 15-25 par.

Oppdatert informasjon fra landet for øvrig (2020-2025) tilsier at den nasjonale hekkebestanden er omtrent doblet i forhold til tidligere bestandsestimat for Norge. Det er imidlertid ingen kvantitativ informasjon om bestandsendringer av arten nå (Stokke et al. 2021).

I Sverige har bestanden nesten fordoblet seg de siste 10-15 årene (Ottosson et al. 2012; 2025), mens i Danmark er arten tilsynelatende stabil (Ottosson et al. 2025). I Finland har den lille bestanden økt i perioden 2019-2024 (Lehikoinen et al. 2025).

Den europeiske vinterbestanden ser ut til å være stabil, men med variasjoner avhengig av temperaturene på vinteren (Keller et al. 2020).

Demografi

Overlevelse

Det eldste ringmerkede individet ble 17 år (Fransson et al. 2023). Voksenoverlevelsen hos dvergdykkeren er beregnet til 60% (Abt & Konter 2009). 

Reproduksjon

Dvergdykkeren bygger flytereir som forankres i vegetasjon. Den legger vanligvis 3-5 egg som ruges i 20-25 dager. Arten er territoriell. Hekkesuksessen er variabel, men i Europa oppnår 40% av ungene flyvedyktig alder.  

Næringsvalg

Som hekkelokalitet foretrekker dvergdykkeren små, vegetasjonsrike tjern med rik undervannsfauna. Den spiser hovedsakelig insekter og larver, men også bløtdyr, krepsdyr, amfibier og små fisk.

De korte dykkene varer i 10-25 sekunder, og til dybder mellom 1-2 meter (Llimona et al. 2020).

Sørvest i Frankrike har kunstige dammer blitt avgjørende for dvergdykkeren, spesielt i myteperioden. Dette på grunn av åpent vann og rikelig med vannplanter (Santoul & Mastrorillo 2004).

Påvirkningsfaktorer og trusler

Dvergdykkeren er sårbar for strenge vintrer, og dødelighet på opptil 70 % er dokumentert (Bandorf 1970). Videre er endringer i vannstand, utfylling av smådammer og forurensning av egnede våtmarksområder trusler for arten (Shimmings & Øien 2015; Llimona et al. 2020). 

Introduksjon av fiskearter i hekkeområder kan også ha en betydelig negativ effekt på dvergdykkeren, både direkte (Bandorf 1970) og indirekte (Maceda-Veiga et al. 2017).

Den er også mottakelig for fugleinfluensa, så fremtidige utbrudd kan være en trussel (Melville and Shortridge 2006).

Dvergdykker i sommerdrakt svømmende på vannet
Dvergdykker i sommerdrakt © Karl-Otto Jacobsen

Referanser

Abt, K. & Konter, A. 2009. Survival rates of adult European grebes (Podicipedidae). Ardea 97(3): 313–321.  

Bandorf, H. 1970. Der Zwergtaucher (Tachybaptus ruficollis). Die Neue Brehm-Bücheri 430. Ziemsen, Wittenberg. 

BirdLife International. 2021. Tachybaptus ruficollis (Europe assessment). The IUCN Red List of Threatened Species 2021: e.T22696545A166311395. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2021-3.RLTS.T22696545A166311395.en.  

BirdLife International. 2025. Tachybaptus ruficollis. The IUCN Red List of Threatened Species 2025: e.T22696545A281865439. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2025-2.RLTS.T22696545A281865439.en.  

Fjellbakk, Aa. 1974. Hekkefunn av dvergdykker i Rygge. Østfold-ornitologen 1: 18-19 

Folkestad, A.O. & Hundvebakke, K. 1974. Hekkefunn av dvergdykker i Ålesund. Sterna 13: 116-120.  

Folkestad, A.O. Dvergdykker Tachybaptus ruficollis  S. 34 i: Gjershaug, J.O., Thingstad, P.G., Eldøy, S. & Byrkjeland, S. (red.) 1994. Norsk Fugleatlas. Norsk Ornitologisk Forening, Klæbu. 

Fransson, T., Kolehmainen, T., Moss, D. & Robinson, R. 2023. EURING list of longevity records for European birds. 

Keller, V., Herrando, S. Vořišek, O. et al. 2020. European Breeding Bird atlas 2. Distribution, abundance and change. European Bird Census Council & Lynx Edicions, Barcelona.  

Lehikoinen, A., Mikola, A., Below, A., Jaatinen, K., Laaksonen, T., Lehtiniemi, T., Mikkola-Roos, M., Pessa, J., Rajasärkkä, A., Rusanen, P., Sirkiä, P., Tikkanen, H. & Valkama, J. 2025: Population estimates and recent population trends of Finnish breeding bird species. – Linnut-vuosikirja 2024: 16–25 (in Finnish with English summary). 

Llimona, F., J. del Hoyo, D. A. Christie, F. Jutglar, E. Garcia, and G. M. Kirwan. 2020. Little Grebe (Tachybaptus ruficollis), version 1.0. In Birds of the World (J. del Hoyo, A. Elliott, J. Sargatal, D. A. Christie, and E. de Juana, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.litgre1.01 

Maceda-Veiga, A., López, R. & Green, A. J. 2017. Dramatic impact of alien carp Cyprinus carpio on globally threatened diving ducks and other waterbirds in Mediterranean shallow lakes, 

Biological Conservation, Vol 212: 74-85, 

Melville, D.S. and Shortridge, K.F. 2006. Migratory waterbirds and avian influenza in the East Asian-Australasian Flyway with particular reference to the 2003-2004 H5N1 outbreak. In: G. Boere, C. Galbraith and D. Stroud (eds), Waterbirds around the world, pp. 432-438. The Stationery Office, Edinburgh, U.K. 

Ottosson, U., Ottvall, R., Elmberg, J., Green, M., Gustafsson, R., Haas, F., Holmqvist, N., Lindström, Å., Nilsson, L., Svendsson, M., Svendsson, S., & Tjernberg, M. 2012. Fåglarna i Sverige – antal och förekomst. SOF, Halmstad. 

Ottosson, U., Wirdheim, A., Elmberg, J., Green, M., Gustafsson, R., Haas, F., Liljebäck, N., Lindström, Å., Nilsson, L., Ottvall, R., Svendsson, M., Svendsson, S., & Tjernberg, M. 2025. Fåglarna i Sverige – antal och förekomst. Avium Forlag. ISBN 9789153126799. 

Santoul, F. and Mastrorillo, S. 2004. Gravel pits as new wetlands for the little grebe Tachybaptus ruficollis. Vie et Milieu 54(1): 31-36. 

Shimmings, P. & Øien, I.J. 2015. Bestandsestimater for norske hekkefugler. NOF-rapport 2015-2. 268 s 

Stokke, B.G, Dale, S., Jacobsen, K.-O., Lislevand, T., Solvang, R. & Strøm, H. 2021. Fugler Aves – Norge. I: Artsdatabanken. 2021. Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken, Norge. 2021 206 s. 

Stueflotten, S. 2006. Dvergdykker Tachybaptus ruficollis. S. 128 i: Svorkmo-Lundberg, T., Bakken, V., Helberg, M., Mork, K., Røer, J.E. & Sæbø, S. (red.). Norsk VinterfuglAtlas. Fuglenes utbredelse, bestandsstørrelse og økologi vinterstid. Norsk Ornitologisk Forening.