Engelsk navn:

Little gull

Vitenskapelig navn:

Hydrocoloeus minutus

Sist oppdatert:

Beskrivelse

Dvergmåke er som navnet sier den aller minste måken, både i Norge og i verden. Den veier mellom 80-140 gram og er dermed omtrent like stor som en trost.

Voksne dvergmåker av begge kjønn er hvite og har i sommerdrakt helsvart hode, lysgrå rygg og vingeoverside, mørk underside av vingen samt hvite vingespisser. Nebbet og beina er røde. Om vinteren mister voksne hetten.

Ungfugler er også hvite, men har svart nebb, mørke fjær i nakken og bak øyet, samt mørke vingebånd på vingens overside. 

Relevante lenker:

Flyvende dvergmåke med et ringmerke rundt foten © Karl-Otto Jacobsen
Dvergmåke med et ringmerke rundt foten © Karl-Otto Jacobsen

Rødlistestatus

  • Ikke vurdert
  • Ikke egnet
  • Livskraftig
  • Datamangel
  • Nær truet
  • Sårbar
  • Sterkt truet
  • Kritisk truet
  • Regionalt utdødd
  • NE
    Ikke vurdert
  • NA
    Ikke egnet
  • LC
    Livskraftig
  • DD
    Datamangel
  • NT
    Nær truet
  • VU
    Sårbar
  • EN
    Sterkt truet
  • CR
    Kritisk truet
  • RE
    Regionalt utdødd
  • NE
    Ikke vurdert
  • NA
    Ikke egnet
  • LC
    Livskraftig
  • DD
    Datamangel
  • NT
    Nær truet
  • VU
    Sårbar
  • EN
    Sterkt truet
  • CR
    Kritisk truet
  • RE
    Regionalt utdødd

IUCN Europa

Kilde: Birdlife International

  • NE
    Ikke vurdert
  • NA
    Ikke egnet
  • LC
    Livskraftig
  • DD
    Datamangel
  • NT
    Nær truet
  • VU
    Sårbar
  • EN
    Sterkt truet
  • CR
    Kritisk truet
  • RE
    Regionalt utdødd

IUCN Global

Kilde: Birdlife International

  • NE
    Ikke vurdert
  • NA
    Ikke egnet
  • LC
    Livskraftig
  • DD
    Datamangel
  • NT
    Nær truet
  • VU
    Sårbar
  • EN
    Sterkt truet
  • CR
    Kritisk truet
  • RE
    Regionalt utdødd

Bestandsstørrelse

Dvergmåke er en relativt ny hekkefugl i Norge (Eldøy 1994). I 2015 ble den norske hekkebestanden anslått til 80-160 par (Shimmings & Øien 2015).

Den europeiske bestanden er estimert til mellom 47 400 og 90 500 par (BirdLife International 2018, Environment and Climate Change Canada and Birds Canada 2024). Det er knyttet stor usikkerhet til bestandstallene, norske så vel som internasjonale.

Nasjonalt

Region/områdeEstimert antall (par)ÅrReferanse
Norge totalt80–1602015Shimmings & Øien 2015

Internasjonalt

OmrådeEstimatEnhetTrendÅrKilde
Canada40IndividSynkende1970 – 2021Environment and Climate Change Canada and Birds Canada 2024
Finland10 000–13 000ParStabil2019BirdLife Finland 2026
Sverige4 000–7 200IndividØkende (langsiktig), stabil (kortsktig)SLU Artdatabanken 2026
Globalt97 000–270 000IndividDelany & Scott 2006

Hekkeutbredelse

Hekkeutbredelsen til dvergmåken strekker seg over Europa og Asia, men har også i nyere tid kolonisert Canada og USA og hekker der i mindre antall. Den er langt vanligere i Sverige og Finland enn i Norge, der den kun er observert hekkende i Troms og Finnmark, Nordland, Trøndelag og Innlandet (Günther 2006).

Dvergmåke hekker primært i ferskvann, i våtmarker og på mindre øyer, gjerne sammen med hettemåker og ender (Väänänen et al. 2016), men kan også hekke på øyer i skjærgården (Ottosson et al. 2012).

Trekk- og vinterområder

Dvergmåken trekker til marine områder om vinteren og er utpreget pelagisk (Valkama et al. 2014), men kan innimellom observeres langs norskekysten etter uvær.

Vinterområdene er mindre kjent enn for andre måkearter, men skandinaviske dvergmåker ser ut til å trekke til havområder som strekker seg fra Nordsjøen og helt ned til Marokko samt Middelhavet, Svartehavet og det Kaspiske hav om vinteren (Günther 2006, Valkama et al. 2014).  

I hekketida kan man tidvis observere dvergmåken langs trekkveiene, noe som kan indikere at den, likt en del andre arter, er fleksibel med hensyn til valg av hekkeområde (Helm et al. 2006, Nilsson et al. 2008).

En svensk dvergmåke ble for eksempel funnet i USA (Fransson et al. 2008). Dette kan være med på å forklare de store variasjonene i bestandstallene (Valkama et al. 2014), så vel som den nylige koloniseringen av Nord-Amerika (Fransson et al. 2008). 

Bestandsutvikling

BirdLife International konkluderer med at arten på verdensbasis er i økning, selv om den tidligere har vært vurdert som nær truet (NT) i Europa (BirdLife International 2015, 2018). Antallet hekkende dvergmåker kan fluktuere kraftig mellom år (Green et al. 2024, Valkama et al. 2014).

Den norske bestanden er liten og sterkt fluktuerende, og var i 2015 antatt å være økende (Shimmings & Øien 2015). Basert på observasjoner av unger så vel som voksne fugler, lå de tre toppårene for antall dvergmåker minst ti år tilbake i tid, og snittet for 2020-tallet er også noe lavere enn for 2001-2020 (Winnem 2025).  

Lokalt har finske dvergmåke- og hettemåkekoloniene minket, med følger for arter som nyter godt av måkenes koloniforsvar (Väänänen et al. 2016), mens trenden for hele Finland er økende (Hyvärinen et al. 2019). Det er også sannsynlig at lokale nedganger kan bunne i nedgangen i hettemåkebestandene (Stokke et al. 2021, Väänänen et al. 2016).

Den svenske hekkebestanden ser, til tross for voldsomme fluktuasjoner, ut til å være stabil eller noe økende (Green et al. 2024, Ottosson et al. 2025). De få koloniene i de store sjøene i Nord-Amerika ser imidlertid ut til å minke (Environment and Climate Change Canada and Birds Canada 2024).  

Demografi

Reproduksjon

Dvergmåke starter egglegging i siste halvdel av mai og ruger i 23-25 døgn før klekking. Ungene er flygedyktige omtrent tre uker etter klekking og både voksne og unger forlater hekkeområdene raskt (Cramp et al. 1983, Eldøy 1994, Maillet & Brown 2024).

Næringsvalg

Dvergmåke spiser evertebrater, spesielt insekter (del Hoyo et al. 1992, Richards 1990), men også småfisk i hekketiden (Hahn et al. 2007, Väänänen et al. 2016), mens den i vinterstid spiser pelagisk marin føde, sannsynligvis fisk (Günther 2006).

Påvirkningsfaktorer og trusler

Dvergmåke er sårbar for endringer i våtmarksmiljøet, som for eksempel eutrofiering og avrenning fra landbruket. Den er dermed avhengig av at våtmarker forvaltes på en riktig måte. Våtmarksrestaurering kan derfor ha en positiv effekt på bestanden (Ellermaa & Lindén 2011).

I tillegg er dvergmåken sårbar ovenfor oljesøl (Mendel et al. 2008), bifangst i fiskerinæringen (Žydelis et al. 2013), havvindanlegg (Bradbury et al. 2014) samt forurensing og skipstrafikk (Dias et al. 2019).

Dvergmåke er også utsatt for predasjon fra fremmede arter som mink Neovison vison og mårhund Nyctereutes procyonoides, samt menneskelige forstyrrelser under hekketiden (Nordström et al. 2003, Shimmings & Øien 2015, Väänänen et al. 2007).

Flyvende dvergmåke © Karl-Otto Jacobsen
Dvergmåke © Karl-Otto Jacobsen

Referanser

BirdLife International. 2015. European red list of birds. Luxemburg: Official Publications of European Communities. s 70. https://portals.iucn.org/library/sites/library/files/documents/RL-4-020.pdf. 

BirdLife International. 2018. Species factsheet: Little gull Hydrocoloeus minutus. https://datazone.birdlife.org/species/factsheet/little-gull-hydrocoloeus-minutus. Besøkt 2026.02.03. 

Birdlife International. 2021. European Red List of Birds. Luxenbourg: Publications Office of the European Union. s 1-72. 

Bradbury, G., Trinder, M., Furness, B., Banks, A.N., Caldow, R.W.G. & Hume, D. 2014. Mapping Seabird Sensitivity to Offshore Wind Farms. PLoS ONE 9(9): 17. doi:10.1371/journal.pone.0106366 

Cramp, S., Simmons, K.L., editors, Brooks, D., Collar, N., Dunn, E., Gillmor, R., Hollom, P., Hudson, R., Nicholson, E. & Ogilvie, M. 1983. Handbook of the birds of Europe, the Middle East and North Africa. The birds of the Western Palearctic: 3. Waders to gulls.  

del Hoyo, J., Elliot, A. & Sargatal, J. 1992. Handbook of the birds of the world. Lynx Edicions, Barcelona.  

Dias, M.P., Martin, R., Pearmain, E.J., Burfield, I.J., Small, C., Phillips, R.A., Yates, O., Lascelles, B., Borboroglu, P.G. & Croxall, J.P. 2019. Threats to seabirds: a global assessment. Biological Conservation 237: 525-537.  

Eldøy, S. 1994. Dvergmåke Larus minutus. I: Gjershaug, J. O., Thingstad, P. G., Eldøy, S. & Byrkjeland, S. (red.) Norsk fugleatlas. Norsk ornitologisk forening, Klæbu 

Ellermaa, M. & Lindén, A. 2011. Suomen linnustonsuojelualueiden tila: suojelu on unohdettu ja linnut voivat huonosti; IBA monitoring tells us: birds are not taken seriously in Finnish bird protection areas. Linnut-vuosikirja 2010: 143-165.

Environment and Climate Change Canada and Birds Canada. 2024. The state of Canada’s birds – Little gull. https://naturecounts.ca/nc/socb-epoc/species.jsp?sp=litgul. Besøkt 2026.02.03.2026. 

Fransson, T., Österblom, H., Hall-Karlsson, S. & Larsson, P. 2008. Svensk ringmärkningsatlas. Vol. 2, Skogshöns-hackspettar. Naturhistoriska riksmuseet.  

Green, M., Haas, F. & Lindström, Å. 2024. Övervakning av fåglarnas populationsutveckling:: Årsrapport för 2023 

Günther, M. 2006. Dvergmåke Larus minutus. I: Svorkmo-Lundberg, T., Bakken, V., Helberg, M., Mork, K., Røer, J. E. & Sæbø, S. (red.) Norsk Vinterfuglatlas: fuglenes utbredelse, bestandsstorrelse og okologi vinterstid. Norsk Ornitologisk Forening (NOF), Trondheim.

Hahn, S., Bauer, S. & Klaassen, M. 2007. Estimating the contribution of carnivorous waterbirds to nutrient loading in freshwater habitats. Freshwater Biology 52(12): 2421-2433.  

Helm, B., Fiedler, W. & Callion, J. 2006. Movements of European Stonechats Saxicola torquata according to ringing recoveries. Ardea 94(1): 33-44.  

Hyvärinen, E., Juslén, A., Kemppainen, E., Uddström, A. & Liukko, U.-M. 2019. The 2019 Red list of Finnish species. Ympäristöministeriö & Suomen ympäristökeskus, Helsinki.  

Maillet, O. & Brown, A. 2024. Little Gull (Hydrocoloeus minutus) Breeding Evidence Following Storm Event in Churchill, Manitoba. Blue Jay 82(1): 10-12.  

Mendel, B., Sonntag, N., Wahl, J., Schwemmer, P., Dries, H., Guse, N., Müller, S. & Garthe, S. 2008. Profiles of seabirds and waterbirds of the German North and Baltic Seas: distribution, ecology and sensitivities to human activities within the marine environment. BfN-Schriftenvertrieb im Landwirtschaftsverlag.

Nilsson, A.L.K., Alerstam, T. & Nilsson, J.-Å. 2008. Diffuse, short and slow migration among blue tits. Journal of Ornithology 149: 365-373.  

Nordström, M., Högmander, J., Laine, J., Nummelin, J., Laanetu, N. & Korpimäki, E. 2003. Effects of feral mink removal on seabirds, waders and passerines on small islands in the Baltic Sea. Biological Conservation 109(3): 359-368.

Ottosson, U., Ottvall, R., Elmberg, J., Green, M., Gustafsson, R., Haas, F., Holmqvist, N., Lindström, Å., Nilsson, L. & Svensson, M. 2012. Fåglarna i Sverige: antal och förekomst. Sveriges ornitologiska förening.  

Ottosson, U., Wirdheim, A., Elmberg, J., Green, M., Gustafsson, R., Haas, F., Liljebäck, N., Lindström, Å., Nilsson, L., Ottvall, R., Svensson, M., Svensson, S. & Tjernberg, M. 2025. Fåglarna i Sverige – antal och förekomst. 2. utg. Avium förlag AB.  

Richards, A.J. 1990. Seabirds of the northern hemisphere. Smithmark Publishers.

Shimmings, P. & Øien, I. 2015. Bestandsestimater for norske hekkefugler. NOF-rapport 2015 2: 268.

Stokke, B., Dale, S., Jacobsen, K.-O., Lislevand, T., Solvang, R. & Strøm, H. 2021. Fugler: Vurdering av dvergmåke Hydrocoloeus minutus for Norge. Artsdatabanken. https://lister.artsdatabanken.no/rodlisteforarter/2021/26935. Besøkt 2026.02.02. 

Valkama, J., Saurola, P., Lehikoinen, A., Lehikoinen, E., Piha, M., Sola, P. & Velmala, W. 2014. The Finnish Bird Ringing Atlas Vol. II. Finnish Museum of Natural History and Ministry of Environment, Helsinki.

Väänänen, V.-M., Pöysä, H. & Runko, P. 2016. Nest and brood stage association between ducks and small colonial gulls in boreal wetlands. Ornis Fennica 93(1): 47–54-47–54.  

Väänänen, V., Nummi, P., Rautiainen, A., Asanti, T., Huolman, I., Mikkola-Roos, M., Nurmi, J., Orava, R. & Rusanen, P. 2007. The effect of raccoon dog Nyctereutes procyonoides removal on waterbird breeding success. Suomen Riista 53: 49-63.  

Winnem, A.M. 2025. Fugler i Norge i 2024. Fugleåret 2024: 62-143.  

Žydelis, R., Small, C. & French, G. 2013. The incidental catch of seabirds in gillnet fisheries: a global review. Biological Conservation 162: 76-88.