Fiskemåke

Fiskemåke ble vurdert til sårbar (VU) i 2021 i den norske rødlista på grunn av bestandsnedgang de siste generasjoner (Stokke et al. 2021).

I Norge er fiskemåke utbredt over hele landet fra kystområder, hvor den er mest tallrik, til høyfjellsområder i innlandet. Den hekker også spredt i lavereliggende innlandsområder hvor den hekker i innsjøer og våtmarker. Hekking i byer, tettsteder og industriområder har blitt vanligere de siste 20-30 årene. 

Globalt er fiskemåke utbredt i nordlige Europa og Asia. Utbredelsen strekker seg fra Island i vest som ble kolonisert midt på 1900-tallet og østover i et bredt belte gjennom Russland og Sibir helt til Kamtsjatka.

I Europa finnes to underarter, L. c. canus som hekker i vest til og med Kola og Kvitsjøen og L. c. heinei som hekker fra Kaninhalvøya og området rundt Moskva og øst til elva Lena. På østsiden og til Kamtsjatka hekker en tredje underart L. c. kamtschatschensis.

En underart av fiskemåke L. c. brachyrhynchus, som av noen blir betraktet som egen art, hekker også i den vestlige delen av Nord-Amerika, hovedsakelig i Alaska, men også fåtallig i Canada. (Moskoff et al. 2021, Environment and Climate Change Canada and Birds Canada 2024).

Fiskemåkene som hekker i Norge trekker mot sørvest og overvintrer på de Britiske øyene, Frankrike, Nederland og Danmark (Bakken et al. 2003). Et fåtall trekker så langt sør som den Iberiske halvøy.

Det finnes også fiskemåker som overvintrer på Vestlandet fra Stadt til Jæren. Opprinnelsen til disse har vist seg å være Troms, Finnmark, nordlige deler av Skandinavia, Russland og Baltikum.

Hekkefuglene i Sør-Norge ankommer hekkeplassene fra midten av mars til midten av april med hovedtyngden i starten av april (Artsobservasjoner).

I Nord-Norge ankommer hekkefuglene fra starten av april til begynnelsen av mai (Artsobservasjoner).

Haftorn (1971) skriver at fiskemåka er den vanligste måka ved kysten av Norge. I 2015 var bestandsnedgangen imidlertid estimert til 75 % fra 1986-2013 (Fauchald et al. 2015).

I Sør-Norge har bestandsnedgangen vært i størrelsesorden 80-90 % de siste 30 årene. En så kraftig nedgang er nok ikke helt reell for regionen som helhet, for fiskemåker er svært tilpasningsdyktige og deler av kystbestanden har trolig flyttet inn i urbane områder.

En kartlegging i Bergen i 2023 fant at den urbane fiskemåkebestanden var på mellom 870 og 1 000 par (Molværsmyr & Breistøl 2023), dette er i sterk kontrast til den kysthekkende bestanden som i 2020 ble estimert til å være mellom 153-167 par (Breistøl et al. 2020).

Overvåking av verneområder andre steder i regionen har dokumentert tilsvarende nedgang i den kysthekkende bestanden og det er rimelig å anta at graden av urbanisering er tilsvarende. Imidlertid er økningen i den urbane bestanden ikke stor nok til å kompensere for nedgangen i den kysthekkende bestanden over hele landet.

I Nordland, Troms og Finnmark er datagrunnlaget for bestandene mer usikre (Stokke et al. 2021), men takseringer av hekkefugler på Røstlandet har vist stor tilbakegang også her de siste tiårene (Grønningsæther et al. 2025).  

I de skandinaviske nabolandene våre har bestandene minket med 70 prosent i Danmark (Dansk ornitologisk forening 2026). I Sverige har og bestandene minket i tiårene før millenniumskiftet, men har etter det holdt seg stabilt.

I EU er fiskemåkebestandene minkende, men trenden for Europa som helhet og globalt er ukjent (BirdLife international 2021, Birdlife International 2018).

Levealder er i gjennomsnitt rundt 10 år (Rattiste 2006), men noen individer kan oppnå en høy alder slik som Norges eldste fiskemåke som ble over 33 år. I Estland er voksenoverlevelsen på mellom 86 og 93 prosent (Rattiste og Lilleleht 1995).

Fiskemåke er hovedsakelig en kolonihekker og kun noen få hekker som enkeltpar (Götmark 1982). Det er derimot vanligere å se par som hekker med lang avstand til naboen i urbane miljø.

I kystsonen hekker den gjerne sammen med makrellterner for å dra nytte av reirforsvaret til ternene.Fiskemåke starter typisk å hekke som 3-4 åring (4k-5k), hannene noe tidligere enn hunnene (Rattiste 2006).

Egglegging i Sør-Norge skjer fra medio mai (Helberg et al. 2023). I Nord-Norge er egglegging to – tre uker senere i månedsskiftet mai juni (Helberg 2025). Eggene ruges av begge kjønn i 22-28 dager. Ungene mates av begge kjønn og er flygedyktige etter rundt 35 dager.

Fiskemåka er allsidig når det gjelder næring. I marine habitater spiser fiskemåka mye krepsdyr, flerbørstemarker, skjell og småfisk (torsk- og loddefisk) (Kubetzki & Garthe 2003).

Individer som henter mat fra land spiser i større grad meitemark, stankelbein og andre insekter, men også små pattedyr og frukt står på menyen.

I en undersøkelse gjort på Hardangervidda var stankelbein den dominerende føden, med innslag av vertebrater i smågnagerår (Byrkjedal et al. 1986).

Individer som hekker urbant lever ikke bare av brød og matrester som mange tror, meitemark og andre insekter fra parker og grøntområder er kanskje den viktigste næringskilden (Kubetzki & Garthe 2007).

Predasjon fra introduserte arter som mink er en av de viktigste truslene for hekkende fiskemåker (Europakommisjonen 2009, Nordström mfl. 2003). Mink alene kan være skyld i at ikke bare enkeltpar men hele kolonier mislykkes med hekkingen. Denne predasjonen kan gjøre at hele kolonien flytter og er en av årsakene til den økende urbaniseringen som har skjedd de siste årene. I tillegg vil naturlige predatorer som kråke Corvus corone, rev Vulpes vulpes og grevling Meles meles være trusler som påvirker hekkesuksessen i noen områder. 

Menneskelige forstyrrelser i hekketiden kan i noen områder ha stor påvirkning på ungeproduksjonen (Europakommisjonen 2009). Forstyrrelser kan være fra fritidsaktiviteter som båtaktivitet (kano, kajakk, båt og vannscooter), fritidsfiske og turgåere.

Sentrale hekkeområder i kystsonen forringes ved utbygging av boliger, hytter, veier, og industri. Beiting av sau og kyr i disse områdene kan lokalt føre til mislykket hekking (Europakommisjonen 2009). Sammen med menneskelige forstyrrelser og introduserte arter som mink har dette forringet tradisjonelle hekkeplasser og kan ha vært en medvirkende faktor i hvorfor fiskemåke har hatt en økende grad av urbanisering de siste årene.

Eggsanking i fiskemåkekolonier er ikke tillatt i Norge, men tillatt for de større artene (svartbak, sildemåke og gråmåke). Forstyrrelser i forbindelse med sanking av egg hos disse artene er en mulig trussel for fiskemåke der de hekker sammen. I tillegg kan manglende artskunnskap hos eggsankere føre til at egg fra fiskemåker blir sanket ved en feil.

Fiskemåke er sårbar for havvindkraftutbygging, og selv om flygehøyden er lavere enn for de større måkeartene flyger omtrent 25 % i rotorsvepsonen (Borkenhagen et al. 2018, Bradbury et al. 2014, Christensen et al. 2004, Cook et al. 2012, Furness et al. 2013, Garthe & Hüppop 2004, Johnston et al. 2014, Krijgsveld et al. 2005, Mendel et al. 2014, Wicikowski et al. 2022).