SEAPOP  →  Arter  →  Grålire

Grålire

Engelsk navn:

Sooty Shearwater

Vitenskapelig navn:

Ardenna grisea

ForfatterE:

Line Cordes og Arnaud Tarroux

Sist oppdatert:

Rødlistestatus

Bestandsstørrelse

Hekkeutbredelse

Trekk- og vinterområder

Bestandsutvikling

Demografi

Næringsvalg

Påvirkningsfaktorer og trusler

Referanser

Beskrivelse

Gråliren er en middels stor lire i stormfuglfamilien (Procellariidae), kjennetegnet av lange, smale vinger og den karakteristiske «tubenesen» (rørformede nesebor).

Oversiden av fjærdrakten er mørkebrun til sotfarget svart, mens undersiden er lysere brun til grå. Gråliren har en relativt stump stjert og et svart nebb.

Voksne individer måler vanligvis 40–50 cm i lengde, med et vingespenn på 94–110 cm og en kroppsvekt på 650–1 000 gram (Carboneras et al., 2024).

Arten regnes som monotypisk, det vil si at det ikke er noen anerkjente underarter (Gill et al., 2023).

Relevante lenker:

Rødlistestatus for grålire

Det er ikke tildelt noen nasjonal rødlistekategori for grålire i Norge ettersom arten ikke hekker i norske farvann. Til tross for en stor global bestand antas arten å være i tilbakegang (BirdLife International, 2019a).

  • Ikke vurdert
  • Ikke egnet
  • Livskraftig
  • Datamangel
  • Nær truet
  • Sårbar
  • Sterkt truet
  • Kritisk truet
  • Regionalt utdødd

Fastlandet

Kilde: Artsdatabanken rødliste for arter, 2021

  • NE
    Ikke vurdert
  • NA
    Ikke egnet
  • LC
    Livskraftig
  • DD
    Datamangel
  • NT
    Nær truet
  • VU
    Sårbar
  • EN
    Sterkt truet
  • CR
    Kritisk truet
  • RE
    Regionalt utdødd

Svalbard

Kilde: Artsdatabanken rødliste for arter, 2021

  • NE
    Ikke vurdert
  • NA
    Ikke egnet
  • LC
    Livskraftig
  • DD
    Datamangel
  • NT
    Nær truet
  • VU
    Sårbar
  • EN
    Sterkt truet
  • CR
    Kritisk truet
  • RE
    Regionalt utdødd

IUCN Europa

Kilde: Birdlife International

  • NE
    Ikke vurdert
  • NA
    Ikke egnet
  • LC
    Livskraftig
  • DD
    Datamangel
  • NT
    Nær truet
  • VU
    Sårbar
  • EN
    Sterkt truet
  • CR
    Kritisk truet
  • RE
    Regionalt utdødd

IUCN Global

Kilde: Birdlife International

  • NE
    Ikke vurdert
  • NA
    Ikke egnet
  • LC
    Livskraftig
  • DD
    Datamangel
  • NT
    Nær truet
  • VU
    Sårbar
  • EN
    Sterkt truet
  • CR
    Kritisk truet
  • RE
    Regionalt utdødd

Bestandsstørrelse

Grålire hekker på den sørlige halvkule i den australske sommeren. Den klart største delen av bestanden finnes i New Zealand, etterfulgt av sørlige deler av Chile, Falklandsøyene og  Australia (BirdLife International, 2019b).   

I Norge forekommer grålire i relativt lave antall utenfor hekketiden (Artsdatabanken, 2026; Carboneras et al., 2024). Observasjoner fra tokt i norske havområder antyder at de høyeste tetthetene finnes i Barentshavet og langs eggakanten sørover om sommeren og høsten.

Det finnes imidlertid ingen pålitelige estimater for bestandsstørrelsen av arten i norske farvann eller i Nordsjøen.

Globalt er arten fortsatt svært tallrik, med en estimert hekkebestand på rundt 4,4 millioner par, tilsvarende totalt omtrent 19–24 millioner individer inkludert ikke-hekkende fugler (Newman et al., 2009; Waugh et al., 2013).

Internasjonalt

OmrådeEstimatEnhetTrendÅrKilde
Globalt4 400 000ParSynkende2013Brooke 2024; Butcher & Niven 2007, Clucas et al. 2008, Newman et al. 2009

Hekkeutbredelse

Grålire hekker ikke i Norge, men hekker på den sørlige halvkule i den australske sommeren. Den største hekkebestanden finnes på New Zealand, etterfulgt av sørlige deler av Chile, Falklandsøyene og Australia (BirdLife International, 2019b).

Trekk- og vinterområder

I både Stillehavet og Atlanterhavet gjennomfører gråliren migrasjoner mellom hekkeområdene på den og sørlige halvkule og overvintringsområdene på den nordlige halvkule.

Migrasjonen følger en åttetallsform på henholdsvis rundt 60 000 km i Stillehavet og 30 000 km i Atlanterhavet (Hedd et al., 2012; Shaffer et al., 2006).

Bestandsutvikling

Til tross for en stor global bestand, finnes det konsistente indikasjoner på bestandsnedgang i deler av artens utbredelsesområde (BirdLife International, 2019a; Scott et al., 2008).

Nedganger er dokumentert ved hekkekolonier i New Zealand og i overvintringsområder i det nordlige Stillehavet, noe som sammenfaller med økende havtemperaturer (Veit et al., 1996, 1997), redusert marin produktivitet og betydelig bifangst i drivgarnsfiske (Uhlmann et al., 2005).

Selv om omfanget av den globale nedgangen fortsatt er usikkert, tyder tilgjengelig kunnskap på en moderat rask bestandsreduksjon.

Demografi

Overlevelse

Demografisk informasjon om grålire stammer hovedsakelig fra langtidsstudier av store hekkekolonier på New Zealand. Arten er langtlevende og har sen kjønnsmodning. Overlevelsen hos voksne fugler er høy, med en estimert årlig overlevelse for stedfaste individer på 92–96% (Clucas et al., 2008), noe som samsvarer med andre store stormfugler.

Reproduksjon

Arten legger ett egg per sesong i jordhuler. Første hekking skjer vanligvis rundt sjuårsalderen (Fletcher et al., 2013). Hekkesuksessen varierer betydelig mellom kolonier og år, fra omtrent 0,35 til 0,76 flygedyktige unger per lagt egg (Newman et al., 2009).

Denne kombinasjonen av sen kjønnsmodning, lav reproduksjonsrate og høy voksenoverlevelse gjenspeiler en livshistoriestrategi som er typisk for langtlevende pelagiske sjøfugler, men innebærer også sårbarhet for vedvarende økning i voksendødelighet.

Næringsvalg

I hekkesesongen konsumerer grålire et bredt spekter av byttedyr, inkludert krepsdyr, fisk, blekksprut og salper (Brown et al., 1981; Cruz et al., 2001; Kitson et al., 2000). Studier tyder på at myktofider (lanternefisk) kan utgjøre en viktig del av dietten under lengre næringssøksturer (Raymond et al., 2010; Weimerskirch, 1998).

I migrasjonsperioden utnytter arten et variert spekter av byttedyr, og studier har dokumentert at krill, små pelagiske fisk og blekksprut utgjør en betydelig del av dietten (Brown et al., 1981; Ronconi et al., 2010).

Gjennom lange migrasjoner og utnyttelse av ressurser på tvers av havbassengene, knytter gråliren sammen økologiske prosesser over stor romlig skala. Arten regnes derfor som en viktig indikator på havets tilstand og på klimainduserte endringer i marine økosystemer (Shaffer et al., 2006).

Påvirkningsfaktorer og trusler

Grålire utsettes for flere menneskeskapte og miljømessige trusler gjennom året (BirdLife International, 2019a). Samlet anses disse samvirkende prosessene å ligge til grunn for den observerte bestandsnedgangen hos arten. 

Utilsiktet dødelighet i krok-, trål- og garnfiske, samt tidligere storskala drivgarnfiske, har vært betydelig, med historiske estimater som antyder at hundretusener, potensielt over en million, individer ble drept årlig i deler av Stillehavet mellom 1952 og 2001 (Uhlmann et al., 2005). Slik bifangst forekommer fortsatt både i hekkesesongen, under migrasjonen og i vinterområdene, og kan forverres av nedgang i viktige byttedyr.  

Klimainduserte endringer i havtemperatur, produktivitet og havstrømmer har vært koblet til endringer i næringsområdene og nedgang i enkelte hekkebestander, sannsynligvis gjennom redusert byttetilgjengelighet (Clucas, 2011; Oedekoven et al., 2001; Veit et al., 1997).  

Tradisjonell høsting av unger (“muttonbirding”) forekommer på flere øyer i New Zealand, og kan omfatte opptil ~250 000 unger per år. Tradisjonell høsting ansees som kulturelt viktig, men kan påvirke bestandsutviklingen negativt (Hunter & Caswell, 2005; Newman et al., 2008, 2009).  

Innførte predatorer, særlig rotter og katter, finnes i deler av hekkeområdet, og konsumet av egg og unger kan være betydelig. Utryddelsesprogrammer av fremmede arter har redusert denne påvirkningen i enkelte kolonier (Jones et al., 2008).

Referanser

Artsdatabanken. (2026). Artsdatabanken: Havlire  Ardenna grisea. https://artsdatabanken.no/arter/takson/3920 

BirdLife International. (2019a). IUCN Red List of threatened species:  Ardenna grisea . The IUCN Red List of Threatened Species. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2019-3.RLTS.T22698209A154440143.en 

BirdLife International. (2019b). Species factsheet: Sooty shearwater Ardenna grisea. https://datazone.birdlife.org/species/factsheet/sooty-shearwater-ardenna-grisea 

Brown, R. G. B., Barker, S. P., Gaskin, D. E., & Sandeman, M. R. (1981). The foods of the Great and Sooty shearwaters Puffinus gravis and P. griseus in eastern Canadian waters. Ibis, 123(1), 19–30. https://doi.org/10.1111/j.1474-919X.1981.tb00169.x 

Carboneras, C., Jutglar, F., & Kirwan, G. M. (2024). Sooty Shearwater (Ardenna grisea), version 1.1. Birds of the World. https://doi.org/10.2173/bow.sooshe.01.1 

Clucas, R. (2011). Long-term population trends of Sooty Shearwater (Puffinus griseus) revealed by hunt success. Ecological Applications, 21(4), 1308–1326. https://doi.org/10.1890/09-0813.1 

Clucas, R. J., Fletcher, D. J., & Moller, H. (2008). Estimates of adult survival rate for three colonies of Sooty Shearwater (Puffinus griseus) in New Zealand. Emu, 108(3), 237–250. https://doi.org/10.1071/MU07069 

Cruz, J. B., Lalas, C., Jillett, J. B., Kitson, J. C., Lyver, P. O., Imber, M., Newman, J. E., & Moller, H. (2001). Prey spectrum of breeding sooty shearwaters (Puffinus griseus) in New Zealand. New Zealand Journal of Marine and Freshwater Research, 35(4), 817–829. https://doi.org/10.1080/00288330.2001.9517044 

Fletcher, D., Moller, H., Clucas, R., Bragg, C., Scott, D., Scofield, P., Hunter, C. M., Win, I., Newman, J., McKechnie, S., De Cruz, J., & Lyver, P. (2013). Age at first return to the breeding colony and juvenile survival of Sooty shearwaters. The Condor, 115(3), 465–476. https://doi.org/10.1525/cond.2013.110151 

Gill, F., Donsker, D., & Rasmussen, P. (2023). IOC World Bird List 13.1 [Datasett]. https://doi.org/10.14344/IOC.ML.13.1 

Hedd, A., Montevecchi, W., Otley, H., Phillips, R., & Fifield, D. (2012). Trans-equatorial migration and habitat use by sooty shearwaters Puffinus griseus from the South Atlantic during the nonbreeding season. Marine Ecology Progress Series, 449, 277–290. https://doi.org/10.3354/meps09538 

Hunter, C. M., & Caswell, H. (2005). Selective harvest of sooty shearwater chicks: Effects on population dynamics and sustainability. Journal of Animal Ecology, 74(4), 589–600. https://doi.org/10.1111/j.1365-2656.2005.00929.x 

Jones, H. P., Tershy, B. R., Zavaleta, E. S., Croll, D. A., Keitt, B. S., Finkelstein, M. E., & Howald, G. R. (2008). Severity of the effects of invasive rats on seabirds: A global review. Conservation Biology, 22(1), 16–26. https://doi.org/10.1111/j.1523-1739.2007.00859.x 

Kitson, J. C., Cruz, J. B., Lalas, C., Jillett, J. B., Newman, J., & Lyver, P. O. (2000). Interannual variations in the diet of breeding sooty shearwaters (Puffinus griseus). New Zealand Journal of Zoology, 27(4), 347–355. https://doi.org/10.1080/03014223.2000.9518244 

Newman, J., Scott, D., Bragg, C., McKechnie, S., Moller, H., & Fletcher, D. (2009). Estimating regional population size and annual harvest intensity of the sooty shearwater in New Zealand. New Zealand Journal of Zoology, 36(3), 307–323. https://doi.org/10.1080/03014220909510157 

Newman, J., Scott, D., Moller, H., & Fletcher, D. (2008). A population and harvest intensity estimate for Sooty Shearwater, Puflinus griseus, on Taukihepa (Big South Cape), New Zealand. Papers and Proceedings of the Royal Society of Tasmania, 142(1), 177–184. https://doi.org/10.26749/rstpp.142.1.177 

Oedekoven, C. S., Ainley, D. G., & Spear, L. B. (2001). Variable responses of seabirds to change in marine climate: California Current, 1985-1994. Marine Ecology Progress Series, 212, 265–281. https://doi.org/10.3354/meps212265 

Raymond, B., Shaffer, S. A., Sokolov, S., Woehler, E. J., Costa, D. P., Einoder, L., Hindell, M., Hosie, G., Pinkerton, M., Sagar, P. M., Scott, D., Smith, A., Thompson, D. R., Vertigan, C., & Weimerskirch, H. (2010). Shearwater foraging in the Southern Ocean: The roles of prey availability and winds. PLoS ONE, 5(6), e10960. https://doi.org/10.1371/journal.pone.0010960 

Ronconi, R. A., Koopman, H. N., McKinstry, C. A. E., Wong, S. N. P., & Westgate, A. J. (2010). Inter-annual variability in diet of non-breeding pelagic seabirds Puffinus spp. at migratory staging areas: Evidence from stable isotopes and fatty acids. Marine Ecology Progress Series, 419, 267–282. https://doi.org/10.3354/meps08860 

Scott, D., Scofield, P., Hunter, C., & Fletcher, D. (2008). Decline of Sooty shearwaters, Puffinus griseus, on The Snares, New Zealand. Papers and Proceedings of the Royal Society of Tasmania, 185–196. https://doi.org/10.26749/rstpp.142.1.185 

Shaffer, S. A., Tremblay, Y., Weimerskirch, H., Scott, D., Thompson, D. R., Sagar, P. M., Moller, H., Taylor, G. A., Foley, D. G., Block, B. A., & Costa, D. P. (2006). Migratory shearwaters integrate oceanic resources across the Pacific Ocean in an endless summer. Proceedings of the National Academy of Sciences, 103(34), 12799–12802. https://doi.org/10.1073/pnas.0603715103 

Uhlmann, S., Fletcher, D., & Moller, H. (2005). Estimating incidental takes of shearwaters in driftnet fisheries: Lessons for the conservation of seabirds. Biological Conservation, 123(2), 151–163. https://doi.org/10.1016/j.biocon.2004.11.003 

Veit, R., Mcgowan, J., Ainley, D., Wahl, T., & Pyle, P. (1997). Apex marine predator declines ninety percent in association with changing oceanic climate. Global Change Biology, 3(1), 23–28. https://doi.org/10.1046/j.1365-2486.1997.d01-130.x 

Veit, R., Pyle, P., & McGowan, J. (1996). Ocean warming and long-term change in pelagic bird abundance within the California current system. Marine Ecology Progress Series, 139, 11–18. https://doi.org/10.3354/meps139011 

Waugh, S., Tennyson, A., Tayler, G., & Wilson, K.-J. (2013). Population sizes of shearwaters (Puffinus spp.) breeding in New Zealand,  with recommendations for monitoring. Tuhinga, 24, 159–204. 

Weimerskirch, H. (1998). How can a pelagic seabird provision its chick when relying on a distant food resource? Cyclic attendance at the colony, foraging decision and body condition in sooty shearwaters. Journal of Animal Ecology, 67(1), 99–109. https://doi.org/10.1046/j.1365-2656.1998.00180.x