Gråstrupedykker
Engelsk navn:
Red-necked Grebe
Vitenskapelig navn:
Podiceps grisegena
ForfatterE:
Sist oppdatert:
Beskrivelse
Gråstrupedykkeren er 40-50 cm lang og veier mellom 550-1 000 gram. Hannene er gjennomsnittlig større enn hunnene.
I hekkedrakten har den svart hette på hodet med stor, karakteristisk lysegrå kinnflekk. Halsen og brystet er kastanjebrun, mens sidene og flankene er gråaktige med innslag av kastanjebrune og hvitaktige elementer (Stout & Nuechterlein 2020).
Relevante lenker:

Rødlistestatus
Gråstrupedykker vurderes som ikke egnet for rødlisting i Norge, fordi den foreløpig ikke har etablert hekkebestand (dvs. mer enn 20 reproduserende ind. i minst 10 år; Stokke et al. 2021).
- Ikke vurdert
- Ikke egnet
- Livskraftig
- Datamangel
- Nær truet
- Sårbar
- Sterkt truet
- Kritisk truet
- Regionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
Bestandsstørrelse
Den globale bestanden ble i 2015 estimert til mellom 190 000 og 290 000 individer (Wetlands International 2015), mens den europeiske bestanden ble i 2021 estimert til mellom 15 600 og 29 300 par, og da i nedgang (BirdLife International 2021).
Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått å være i intervallet 2 til 6 individer, og den ble da vurdert som økende (Shimmings & Øien 2015).
Nasjonalt
| Region/område | Estimert antall (par) | År | Referanse |
|---|---|---|---|
| Norge totalt | 2–6 | 2015 | Shimmings & Øien 2015 |
Internasjonalt
| Område | Estimat | Enhet | Trend | År | Kilde |
|---|---|---|---|---|---|
| Cananda | 2 100 000 | Individer | Svakt økende (1970-2021) | 2021 | Environment and Climate Change Canada & Birds Canada 2024 |
| Danmark | 430–1 200 | Par | Synkende (1990-2023) | 2023 | Birdlife Danmark & Dansk Ornitologisk Forening 2026 |
| Europeisk Russland | 10 000 | Par | Fjedså 2004 | ||
| Finland | 3 800 | Par | Lehikoinen et al. 2025 | ||
| Sverige | 1 000 | Par | Ottosson et al. 2025 | ||
| Globalt | 190 000–290 000 | Individer | Synkende | 2012 | Wetlands International 2015, BirdLife International 2018 |
Hekkeutbredelse
Gråstrupedykkeren har en tilnærmet sirkumpolar hekkeutbredelse, med to underarter. En i Europa og Vest-Asia, og den andre i Nord-Amerika og Øst-Asia (Keller et al. 2020).
Det første dokumenterte hekkefunnet i Norge ble gjort i 1998 i Sagelvvatnet, Troms (Solbakken et al. 2003), og ble påvist hekkende der også i 2013 (Strann pers. medd.).
Hekking er også konstatert ved Steinkjer, Trøndelag i 2011 og 2012 (Shimmings & Øien 2015) og på Jæren i 2016 (Winnem et al. 2018).
Det finnes flere sannsynlige, men udokumenterte hekkefunn i Troms siden 1970-tallet (Strann & Bakken 2004), og dessuten noen få hekkeindikasjoner fra andre deler av landet (Gjershaug et al. 1994; Artsobservasjoner.no).
Trekk- og vinterområder
Den vestlige populasjonen overvintrer langs kysten av Østersjøen og Nordsjøen.
Noen overvintrer imidlertid i nordlige deler av Middelhavet, og ved innlandslokaliteter i Svartehavet og det Kaspiske hav (Stout & Nuechterlein 2020). Noen få overvintrer også i innsjøer i Sør-Europa (Rufray 1999).
I Norge overvintrer gråstrupedykkeren langs kysten fra Oslofjorden til Troms, men med enkelte individer i Finnmark.
Den er mest tallrik i Trøndelag, Rogaland og Agder, mens i Nord-Norge er den fåtallig.
Totalt kan det være snakk om 2 000-3 000 individer som overvintrer langs norskekysten. Det er ikke kjent hvor disse fuglene kommer fra, men sannsynligvis fra Nord-Sverige og Finland, og kanskje deler av Russland (Stueflotten 2006, Artsobservasjoner.no).
Bestandsutvikling
Den globale populasjonen er synkende, selv om noen populasjoner har ukjente trender (Wetlands International 2015).
Den Europeiske populasjonen ble estimert til 27 700-47 900 par, og ble vurdert til økende (BirdLife International 2015). Senere er den estimert til å ha gått tilbake med over 30% i løpet av perioden 2004-2021 (17 år/3 generasjoner), og nytt bestandsestimat er nå 15 600-29 300 par (BirdLife International 2021).
I Sverige ble bestanden tidligere estimert til 1 100 par, og var økende (Ottosson et al. 2012). Bestanden er nå anslått til å være på rundt 1 000 par og relativt stabil (Ottosson et al. 2025).
I Finland vurderte man bestanden til 12 000-16 000 individer i 2011 (Väisänen et al. 2011), men her har man sett en nedgang på 15-30 % de siste tre generasjoner (Hyvärinen et al. 2019). Finland har den største bestanden i Norden med rundt 3 800 par (Lehikoinen et al. 2025).
I Danmark ble bestanden vurdert til 2 800 par i 2011 (Dansk Ornitologisk Forening 2020). Den har vært stabil på lang sikt, men med en nedgang på kort sikt (Moeslund et al. 2019; Moshøj et al. 2019). Bestanden i Danmark er nå anslått til rundt 750 par etter en markant nedgang de siste ti årene (Ottosson et al. 2025).
I Romania, Ukraina og Polen, og særlig Latvia, har arten hatt en tilbakegang de siste årene (Keller et al. 2020).
Demografi
Overlevelse
Kunnskapen om levealder er noe usikker, men arten kan bli minst 6 år (Stout & Nuechterlein 2020; Kloskowski 1999).
Reproduksjon
Gråstrupedykkeren kan sannsynligvis hekke som ettåring (Riske 1976), men det antas at det er mer vanlig som toåring eller eldre (Palmer 1962; Cramp & Simmons 1977). Den kan hekke som enkeltpar eller i semikolonier (Klatt 2003; Stout & Nuechterlein 2020), og legger vanligvis ett kull med 3-4 egg som ruges på i rundt 24 dager.
Næringsvalg
Gråstrupedykkeren hekker i relativt små og grunne eutrofiske innsjøer med flytevegetasjon, inkludert menneskeskapte fiskedammer. Føden består av fisk, krepsdyr, insekter og iblant amfibier (Stout & Nuechterlein 2020). Overvintringsområdene i Norge er i skjermede og grunne områder på kysten (Stueflotten 2006).
Dietten på vinteren er oppgitt til å sannsynligvis være stort sett fisk (Madsen 1957; Cramp & Simmons 1977; Fjeldså 1982; Piersma 1988).
En studie fra Jæren viste imidlertid at de beitet mye på børsteormer (echinoderms) om vinteren, og gjerne sammen med flokker av sjøorre (Byrkjedal et al. 1997).
Påvirkningsfaktorer og trusler
Gråstrupedykkeren er truet av habitatødeleggelser av hekkeområdene, samt menneskelige forstyrrelser ved vannbaserte rekreasjonsaktiviteter.
Den kan også være truet av oljesøl til sjøs om vinteren (Stout & Nuechterlein 2020).
Arten er også truet av drukning i fiskegarn, vindturbiner og reduksjon av bunnhabitater ved mudring og kystutvikling (HELCOM 2012).
Tilbakegangen i Polen antas å ha sammenheng med intensivering av fiskeproduksjon i fiskedammene (Keller et al. 2020).
Referanser
BirdLife International. 2018. Podiceps grisegena. The IUCN Red List of Threatened Species 2018: e.T22696599A132582688. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2018-2.RLTS.T22696599A132582688.en.
BirdLife International. 2021. Podiceps grisegena (Europe assessment). The IUCN Red List of Threatened Species 2021: e.T22696599A166312031. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2021-3.RLTS.T22696599A166312031.en. Accessed on 17 February 2026.
Byrkjedal, I., Eldøy, S., Grundetjern, S. and Løyning, M.K. 1997. Feeding associations between Red-necked Grebes Podiceps grisegena and Velvet Scoters Melanitta fusca in winter. Ibis, 139: 45-50. https://doi.org/10.1111/j.1474-919X.1997.tb04503.x
Cramp, S., and K. E. L. Simmons, (Eds.) 1977. The Birds of the Western Palearctic. Volume 1: Ostrich to Ducks. Oxford University Press, Oxford, UK.
Falkenberg, F., Reinsborg, T., Myklebust, M., Holtskog, T., Magnussen, J.H., Heggøy, O. & Aarvak, T. 2015. Fugler i Norge 2011 og 2012. Rapport fra Norsk faunakomité for fugl (NFKF). Fugleåret 2011 og 2012 90-202.
Fjeldså, J. 1982. The adaptive significance of local variations in the bill and jaw anatomy of North European Red-necked Grebes Podiceps grisegena. Ornis Fennica 59:84-98.
Gjershaug, J.O., Thingstad, P.G., Eldøy, S. & Byrkjeland, S. (red.) 1994. Norsk Fugleatlas. Norsk Ornitologisk Forening, Klæbu.
HELCOM. 2012. Red List of Baltic Breeding Birds. HELCOM Red Lists of Baltic Sea Species and Habitats/Biotopes.
Keller, V., Herrando, S. Vořišek, O. et al. 2020. European Breeding Bird atlas 2. Distribution, abundance and change. European Bird Census Council & Lynx Edicions, Barcelona.
Klatt, P. H. 2003. Territorial behavior and nesting dispersion in Red-necked Grebes,» Waterbirds 26(1):94-99
Kloskowski, J. (1999). Prolonged incubation of unhatchable eggs in Red-necked Grebes (Podiceps grisegena). Journal of Ornithology 140:101-104.
Lehikoinen, A., Mikola, A., Below, A., Jaatinen, K., Laaksonen, T., Lehtiniemi, T., Mikkola-Roos, M., Pessa, J., Rajasärkkä, A., Rusanen, P., Sirkiä, P., Tikkanen, H. & Valkama, J. 2025: Population estimates and recent population trends of Finnish breeding bird species. – Linnut-vuosikirja 2024: 16–25 (in Finnish with English summary).
Madsen, F. J. 1957. On the food habits of some fish-eating birds in Denmark: Divers, grebes, mergansers, and auks. Danish Review of Game Biology 3:21-83.
Ottosson, U., Ottvall, R., Elmberg, J., Green, M., Gustafsson, R., Haas, F., Holmqvist, N., Lindström, Å., Nilsson, L., Svendsson, M., Svendsson, S., & Tjernberg, M. 2012. Fåglarna i Sverige – antal och förekomst. SOF, Halmstad.
Ottosson, U., Wirdheim, A., Elmberg, J., Green, M., Gustafsson, R., Haas, F., Liljebäck, N., Lindström, Å., Nilsson, L., Ottvall, R., Svendsson, M., Svendsson, S., & Tjernberg, M. 2025. Fåglarna i Sverige – antal och förekomst. Avium Forlag. ISBN 9789153126799.
Palmer, R. S., (Ed.) 1962. Handbook of North American Birds. Volume 1: Loons Through Flamingos. Yale University Press, New Haven, CT, USA.
Piersma, T. 1988. Body size, nutrient reserves and diet of Red-necked and Slavonian Grebes Podiceps grisegena and P. auritus on Lake IJsselmeer, The Netherlands. Bird Study 35:13-24.
Riske, M. E. 1976. Environmental and human impacts upon grebes breeding in central Alberta. PhD. Thesis, Univ. of Calgary, Calgary.
Rufray, X. 1999. Statut des grèbes hivernant en France Période 1993-1997. Ornithos. 6(1): 32-39.
Shimmings, P. & Øien, I.J. 2015. Bestandsestimater for norske hekkefugler. NOF-rapport 2015-2. 268 s
Solbakken, K. Aa., Gullberg, A. & Mjøs, A. T. (2003). Sjeldne fugler i Norge i 2001. Rapport fra Norsk sjeldenhetskomite for fugl (NSKF). Ornis Norvegica 26: 4-47.
Stokke, B.G, Dale, S., Jacobsen, K.-O., Lislevand, T., Solvang, R. & Strøm, H. 2021. Fugler Aves – Norge. I: Artsdatabanken. 2021. Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken, Norge. 2021 206 s.
Stout, B. E. and G. L. Nuechterlein. 2020. Red-necked Grebe (Podiceps grisegena), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, Editor). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.rengre.01
Strann, K.-B & Bakken, V. 2004. HekkefuglAtlas for Troms. Norsk Institutt for naturforskning, Tromsø.
Stueflotten, S. 2006. Gråstrupedykker Podiceps grisegena. S. 132 i: Svorkmo-Lundberg, T., Bakken, V., Helberg, M., Mork, K., Røer, J.E. & Sæbø, S. (red.). Norsk VinterfuglAtlas. Fuglenes utbredelse, bestandsstørrelse og økologi vinterstid. Norsk Ornitologisk Forening.
Winnem, A.M., Falkenberg, F., Heggøy, O. & Myklebust, M. 2018. Fugler i Norge i 2016. Rapport fra Norsk faunakomité for fugl (NFKF). Fugleåret 2016: 66-141