Grønlandsmåke
Engelsk navn:
Iceland Gull
Vitenskapelig navn:
Larus glaucoides
ForfatterE:
Sist oppdatert:
Beskrivelse
Grønlandsmåke er en middelstor måke, som ligner på den større gråmåken. Den har grå rygg og vinger, men vingetuppene er hvite. Den har gult nebb med et rødt merke nesten lengst ut på undernebbet, og rosa bein. Den veier mellom et halvt til ett kilo.
Ungfuglene har som andre store måkearter en spraglete drakt før de får voksendrakt, men til forskjell fra de fleste andre måkene har unge grønlandsmåker en veldig lysspraglete, på avstand nesten gulhvit, drakt. Ungfugl har mørkt nebb, iblant lysere innerst på nebbet. Ungfugler har også mørke øyne, mens voksne har kremfargede eller gultonede øyne.
Relevante lenker:

Rødlistestatus
Grønlandsmåke var ikke vurdert i Norsk rødliste over truede arter i 2021, siden hekkeutbredelsen hovedsakelig er i Canada og Grønland.
- Ikke vurdert
- Ikke egnet
- Livskraftig
- Datamangel
- Nær truet
- Sårbar
- Sterkt truet
- Kritisk truet
- Regionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
Bestandsstørrelse
Vinterbestanden av grønlands- og polarmåker i sørvestlige Grønland ble i 2017 anslått til 76 000 individer, men det er ukjent hvor stor andelen grønlandsmåke var (Merkel et al. 2019).
Den kanadiske bestanden av grønlandsmåke er med stor usikkerhet estimert til omtrent 41 000 individer, noe som tilsvarer omtrent 47% av den globale bestanden (Environment and Climate Change Canada and Birds Canada 2024).
Internasjonalt
| Område | Estimat | Enhet | Trend | År | Kilde |
|---|---|---|---|---|---|
| Canada | 41 000 | Individ | Økende (langsiktig) | 1970 – 2022 | Environment and Climate Change Canada and Birds Canada 2024 |
| Grønland | 150 000–300 000 | Individ | Stabil(?) | 1989 – 2018 | Wetlands International 2026 |
| Globalt | 250 000–400 000 | Individ | Stabil | BirdLife International 2015; 2018 |
Hekkeutbredelse
Grønlandsmåken har sin hovedutbredelse i arktiske deler av Canada og langs den sørlige halvdelen av Grønlandskysten. Grønlandsmåken har en uavklart underartsproblematikk der L. g. glaucoides hovedsakelig hekker på Grønland, mens L. g. kumlieni og L. g. thayeri hekker i arktiske Canada. Grønlandsmåke har aldri hekket i Norge.
Trekk- og vinterområder
De tre ulike underartene har ulike vinterområder, der L. g. glaucoides overvintrer rundt hekkeområdene på Grønland, rundt Island og av og til rundt de britiske øyer, mens L. g. kumlieni overvintrer i nærheten av arktiske hekkeområdene, men er også ofte observert om vinteren langs Atlanterhavskysten av Canada og USA.
Larus glaucoides thayeri overvintrer langs Stillehavskysten av Canada og USA og beveger seg mer sjelden østover om vinteren.
Streiffugler av alle underartene er observert i Norge, men observasjoner av L. g. glaucoides er naturlig nok vanligst.
Grønlandsmåke er relativt uvanlig i norske farvann, men streiffugler av grønlandsmåke er blitt observert langs norskekysten hele året, med de aller fleste observasjonene høst og vinter.
Bestandsutvikling
Den globale bestanden er antatt å være stabil (BirdLife International 2018). Til tross for stor usikkerhet antar Environment and Climate Change Canada og Birds Canada at bestanden er i økning (Environment and Climate Change Canada and Birds Canada 2024). Det er få tilgjengelige langtidsserier på hekkende grønlandsmåke.
Demografi
Reproduksjon
Grønlandsmåke hekker i store kolonier, ofte 50-100 par (Salomonsen 1950), i bratte fjellvegger, iblant sammen med polarmåke og til og med ravn, men den kan også hekke på flat mark (Environment and Climate Change Canada and Birds Canada 2024, Hagerup 1891, Salomonsen 1950). Den hekker sjeldent solitært (Salomonsen 1950).
Hekkefuglene ankommer hekkeplassene på Grønland i begynnelsen av mai (Salomonsen 1950), og opptil en måned senere på de kanadiske hekkeplassene (Macpherson 1961, Parmelee & MacDonald 1960). Den bygger skålformede reir av gras og mose for at de gråbrune eggene med flekker i brunt (Parmelee & MacDonald 1960, Salomonsen 1950) og senere de klekte ungene ikke skal falle ned (Environment and Climate Change Canada and Birds Canada 2024, Macpherson 1961).
Egglegging skjer fra midten av mai på Grønland (Hagerup 1891, Salomonsen 1950), og tilsvarende omtrent en måned senere i arktiske Canada (Gaston et al. 1985, Macpherson 1961) og rugetiden er 24-26 dager (Gaston et al. 1985).
Ungene er flygeferdige på Grønland fra slutten av juli til begynnelsen av august (Salomonsen 1950) og i Canada i slutten av august (Bray & Manning 1943, Macpherson 1961).
Næringsvalg
Grønlandsmåke spiser marin føde, primært fisk, men kan også røve egg og unger fra andre fuglearter. Grønlandsmåke har i økende grad begynt å bruke urbane områder for fødesøk, som parker og gressmarker, samt søppelplasser (Environment and Climate Change Canada and Birds Canada 2024).
Påvirkningsfaktorer og trusler
Grønlandsmåke er en lite studert art og det trengs mer kunnskap på nær sagt alle områder (BirdLife International 2017). Som de fleste sjøfugler er den imidlertid sårbar ovenfor oljesøl (Mendel et al. 2008), bifangst i fiskerinæringen (Žydelis et al. 2013), havvindanlegg (Bradbury et al. 2014) samt forurensing og skipstrafikk (Dias et al. 2019).
Referanser
BirdLife International. 2017. European birds of conservation concern: populations, trends and national responsibilities. BirdLife International, Cambridge, UK.
BirdLife International. 2018. Species factsheet: Iceland gull Larus glaucoides. https://datazone.birdlife.org/species/factsheet/iceland-gull-larus-glaucoides. Besøkt 2026.02.12.
Bradbury, G., Trinder, M., Furness, B., Banks, A.N., Caldow, R.W.G. & Hume, D. 2014. Mapping Seabird Sensitivity to Offshore Wind Farms. PLoS ONE 9(9): 17. doi:10.1371/journal.pone.0106366
Bray, R. & Manning, T. 1943. Notes on the birds of Southampton Island, Baffin Island and Melville Peninsula. The Auk: 504-536.
Dias, M.P., Martin, R., Pearmain, E.J., Burfield, I.J., Small, C., Phillips, R.A., Yates, O., Lascelles, B., Borboroglu, P.G. & Croxall, J.P. 2019. Threats to seabirds: a global assessment. Biological Conservation 237: 525-537.
Environment and Climate Change Canada and Birds Canada. 2024. The state of Canada’s birds – Iceland gull. https://naturecounts.ca/nc/socb-epoc/species.jsp?sp=y00478. Besøkt 2026.02.02.2026.
Gaston, A.J., Cairns, D.K., Elliot, R.D. & Noble, D.G. 1985. A natural history of Digges Sound. Canadian Wildlife Service Ottawa.
Hagerup, A.T. 1891. The birds of Greenland. Little, Brown.
Macpherson, A.H. 1961. Observations on Canadian arctic Larus gulls and on the taxonomy of L. thayeri Arctic Institute of North America.
Mendel, B., Sonntag, N., Wahl, J., Schwemmer, P., Dries, H., Guse, N., Müller, S. & Garthe, S. 2008. Profiles of seabirds and waterbirds of the German North and Baltic Seas: distribution, ecology and sensitivities to human activities within the marine environment. BfN-Schriftenvertrieb im Landwirtschaftsverlag.
Merkel, F.R., Johansen, K.L., Nielsen, R.D., Petersen, I.K., Sterup, J. & Mosbech, A. 2019. Wintering seabirds in south-west Greenland, 2017. Polar Research 38: 3462. doi:https://doi.org/10.33265/polar.v38.3462
Parmelee, D.F. & MacDonald, S. 1960. The birds of west-central Ellesmere Island and adjacent areas. Canada, Department of Northen Affairs and National Resources.
Salomonsen, F. 1950. Grønlands fugle. Munksgaard, Copenhagen.
Žydelis, R., Small, C. & French, G. 2013. The incidental catch of seabirds in gillnet fisheries: a global review. Biological Conservation 162: 76-88.