Havelle

Havella er sannsynligvis den mest tallrike havdykkanda i verden, og bestanden tidlig på 1990-tallet kan ha vært på mer enn 10 millioner individer, og de største bestandene hekker i hovedsak i Nordvest-Russland og Sibir (Robertson & Savard 2020).

Havella har en cirkumpolar utbredelse, og hekker i Skandinavia, gjennom Sibir og Nord-Amerika. Den hekker relativt vanlig opp til selje- og dvergbjørkebeltet i Troms og Finnmark, mens den er mer fåtallig i Sør-Norge. Den foretrekker rolig vann og små innsjøer.

I Sør-Norge hekker den ved ferskvann i høyereliggende fjellområder (1200-1 400 moh), mens den i Nord-Norge også kan hekke i lavlandet, både på vidda og ved ferskvann nær kysten (Shimmings & Heggøy 2016).

Dessuten ser det ut til å ha vært en forflytning av hekkebestanden høyere opp i fjellet i deler av Sør-Norge (Opheim 2020).

På Svalbard hekker havella for det meste på Bjørnøya og i de vestlige og nordlige delene av Spitsbergen, samt Barents- og Edgeøya (Strøm 2013).  

Trekket til den norske havellebestanden er dårlig kartlagt, men det er kjent at hekkefugl fra Nordbotten i Sverige overvintrer i Troms og nordre Nordland (Bustnes & Bianki 2000). Mye tyder på at mange av havellene som overvintrer på norskekysten hekker i Nordvest-Russland.

På 1930-tallet ble en fugl merket på Yamal halvøya i Russland funnet igjen på Rolla i Troms vinterstid, og en merket på Kolahalvøya funnet på Frøya i Trøndelag. En fugl merket på Sommarøya før jul 1984 ble gjenfunnet ved Pechoraelva langt inne i Russland neste vår.

I tillegg ble en fugl merket på Sommarøya vinteren 1986 funnet igjen på Island i 1992 (Stavanger Museum 2026), noe som kan bety at norskekysten er et stoppested for haveller på vei fra Russland til Island.

Studier fra russisk del av Barentshavet (Kolguyev) viser at havellehanner har et mytetrekk østover mot Yamal (Quillfeldt et al. 2022). Det kan derfor ikke utelukkes at hekkefugl fra Øst-Finnmark også kan ha et østlig mytetrekk, men dette er ikke dokumentert.

Svalbardbestanden overvintrer i hovedsak i isfrie områder langs vestkysten av Spitsbergen, primært langs Nordenskiöldkysten og Prins Karls Forland (Strøm 2013).

Overvåkingsdata fra Østersjøen, hvor det meste av den vest-sibirske og nordeuropeiske populasjonen overvintrer, viser at vinterbestanden sank fra ca. 4 300 000 i 1992/93 til ca. 1 500 000 fugler i 2007-2009 (Skov et al. 2011), og totalt har den europeiske vinterbestanden minket med 30-49% i denne perioden. Nedgang er også påvist i bestandene i Nord-Amerika (Robertson & Savard 2020).

Det finnes svært lite informasjon om utviklingen i hekkebestanden i Norge, men undersøkelser fra Oppland tyder på en nedgang (Opheim 2020).

På Svalbard er det ingen klare tegn på endringer i vinterbestanden (Strøm 2013). Overvåkningsdata fra norskekysten viser betydelig nedgang fra 1980-tallet (Anker-Nilssen et al. 2017).

De seneste analysene av vinterdata for hele norskekysten viser at havella har hatt en gjennomsnittlig årlig nedgang på 1.46% i tidsrommet 1972 til 2025. Nedgangen var særlig sterk fram til midt på 1990-tallet, for så å flate mer ut (Fig.1).

Oppdelt på havregioner viser analysene en sterk årlig økning på gjennomsnittlig 3.9% for Barentshavet, mens i Norskehavet-Nord og -Sør har det gjennomsnittlig vært en nedgang på henholdsvis 4.55% og 3.35% (Fig. 2).

I Norskehavet har det en tendens til utflating fra slutten av 1990-tallet (Fig. 2). Bestanden i Nordsjøen/Skagerak økte fram til midt på 1990-tallet for så å falle noe, men totalt sett har det vært en svak oppgang på gjennomsnittlig 0.25% årlig siden begynnelsen av 1970-tallet (Fig. 2).

Populasjoner har ofte et overskudd av hanner (Cramp & Simmons, 1977). Gjennomsnittlig årlig overlevelse hos voksne individer ringmerket på Island var på 72%, og forventet levealder var 3.1 år (Robertson & Savard 2020).

Havella beiter utelukkende ved dykking og kan gå svært dypt. Den er fleksibel i næringsvalget og vinterstid består dietten hovedsakelig av mollusker (snegler og muslinger), krepsdyr og småfisk (Goudie og Ryan 1991, Bustnes & Systad 2001).

En norsk studie fra Varangerfjorden fant at havella endret dietten gjennom vinteren, fra blåskjell, snegler og krepsdyr på høsten, til nesten utelukkende å spise gytende lodde på våren (Bustnes & Systad 2001), noe som også er dokumentert hos andre marine dykkender (Bustnes & Erikstad 1988, Gjøsæter & Sæthre 1974).

I hekkeområdene i ferskvann spiser havelle primært insekter, insektlarver, krepsdyr og plantedeler (Robertson & Savard 2020).

Jakt på havelle er ikke tillatt i Norge, men vårjakt på havelle var tillatt i Kautokeino frem til 2017. Man kan derfor ikke utelukke at ulovlig jakt på havelle fremdeles forekommer (Ytrehus et al. 2022). En del havelle skytes i andre europeiske land, til sammen ca. 24 000 individer er rapportert i EU (Robertson & Savard 2020).

I hekkeområdene er utsetting av fisk i fisketomme vann en negativ påvirkningsfaktor, fordi disse er næringskonkurrenter. Forsuring av vassdrag kan påvirke forekomsten av evertebrater, og derfor også havellas næringstilgang (Robertson & Savard 2020).

Oljeutslipp er en viktig faktor i overvintringsområdene (Žydelis et al. 2006). Drukning i fiskegarn er en annen viktig mortalitetsfaktor (Žydelis  et al. 2006, 2009).

Offshore vindkraftverk kan medføre at gode næringssøksområder ikke blir benyttet av havella (Fox et al. 2008). Ødeleggelser av hekkeområder er også et problem i enkelte områder (drenering, torvtaking og oljeboring) (Robertson & Savard 2020).