Havlire
Engelsk navn:
Manx Shearwater
Vitenskapelig navn:
Puffinus puffinus
Forfatter:
Sist oppdatert:
Beskrivelse
Havlire er en middelsstor, langtlevende pelagisk sjøfugl i stormfuglfamilien (Procellariidae). Arten kjennetegnes av lange, smale vinger og den karakteristiske «tubenesen» (rørformede nesebor). Fjærdrakten er mørk brun til svart på oversiden, mens fjærdrakten på undersiden er hvit.
Voksne individer veier vanligvis 330–450 gram, har en kroppslengde på 30–38 cm og et vingespenn på 76–89 cm (Lee et al. 2023). Det er liten forskjell mellom kjønnene, men hannene er i gjennomsnitt noe større og tyngre enn hunnene.
Relevante lenker:

Rødlistestatus
Det er ikke tildelt noen nasjonal rødlistekategori for havlire i Norge, ettersom arten ikke er kjent for å hekke i norske farvann.
- Ikke vurdert
- Ikke egnet
- Livskraftig
- Datamangel
- Nær truet
- Sårbar
- Sterkt truet
- Kritisk truet
- Regionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
Bestandsstørrelse
I Norge regnes havlire som en tilfeldig forekommende gjest til havs, med kun sporadiske observasjoner, mest sannsynlig av individer fra nærliggende hekkekolonier i Skottland og Færøyene.
I norske havområder sees havlire sporadisk om sommeren og høsten.
Den globale hekkebestanden av havlire er overveiende konsentrert til Storbritannia og Irland, som til sammen huser anslagsvis 96 % av alle hekkende individer.
Den første omfattende tellingen ble gjennomført mellom 1998 og 2002 som del av Seabird 2000 (Mitchell et al. 2004), og viste omtrent 330 000 hekkende par i Storbritannia og Irland.
Etterfølgende undersøkelser ved de viktigste koloniene i Storbritannia mellom 2015 og 2021 indikerer en markant økning, med en estimert bestand på rundt 920 000 par (Burnell et al. 2023).
Internasjonalt
| Område | Estimat | Enhet | Trend | År | Kilde |
|---|---|---|---|---|---|
| Canada | 100–500 | Individer | Synkende | 2016 | Environment and Climate Change Canada 2019 |
| England | 5 771–6 401 | AOS | 2015 – 2021 | Burnell et al. 2023 | |
| Færøyene | 25 000 | Par | 2002 | Bakken et al. 2006 | |
| Island | 5 700 | Par | 1991 | Skarphéðinsson et al. 2016 | |
| Nord-Irland (UK) | 4 850 | AOS | 2015 – 2021 | Burnell et al. 2023 | |
| Republikken Irland | 104 027–165 366 | AOS | 2021 | Burnell et al. 2023 | |
| Skottland | 231 065–411 422 | AOS | 2015 – 2021 | Burnell et al. 2023 | |
| Wales | 365 395–595 859 | AOS | 2015 – 2021 | Burnell et al. 2023 | |
| Globalt | 744 697–1 222 457 | Par | Burnell et al. 2023; Birdlife International 2023 (trend only) |
AOS=Apparently Occupied Sites
Hekkeutbredelse
Hekkekoloniene av havlire i Storbritannia og Irland finnes utelukkende på øyer utenfor kysten, hovedsakelig fordelt rundt Irskesjøen og langs Atlanterhavskysten (Harris et al. 2024). Innenfor dette området står to kolonier (Skomer Island i Wales og Isle of Rum i Skottland) samlet for omtrent 70 % av hekkebestanden (Harris et al. 2024). Havlire hekker også på Island, Frankrike, Spania, Portugal, Canada, det østlige USA og på Færøyene (Lee et al. 2023).
Trekk- og vinterområder
Havlirer som hekker i det nordøstlige Atlanterhavet krysser ekvator og Atlanteren i en vid trekkrute (Guilford et al. 2009).
Under høsttrekket beveger de seg sørover langs vestkysten av Afrika før de krysser Atlanterhavet på det smaleste punktet, over til Brasil.
Overvintringsperioden tilbringes hovedsakelig til havs på den patagonske sokkelen utenfor Argentina.
Returtrekket til hekkeområdene går via Karibia, der fuglene beveger seg nordover langs østkysten av Nord-Amerika før de igjen går inn i Nord-Atlanteren (Guilford et al. 2009).
Havlire som hekker i det vestlige Atlanterhavet, krysser derimot ikke Atlanterhavet, men flyr hovedsakelig sør- og nordover langs østkysten av Nord- og Sør-Amerika (Fayet et al. 2020).
Bestandsutvikling
Til tross for at bestandsestimatene kan indikere en betydelig økning i hekkebestanden i Storbritannia og Irland fra Seabird 2000 (1998–2002) til Seabird Count (2015–2021), er direkte sammenligning usikker på grunn av endringer i metode og dekningsgrad. Endringene må derfor tolkes med forsiktighet (Burnell et al. 2023; Mitchell et al. 2004).
Demografi
Overlevelse
Overlevelsesraten hos fugl med vellykket hekking (0,94) var omtrent 10 % høyere enn hos fugler som mislyktes i hekkingen, eller ikke forsøkte å hekke (0,86) (Wood et al. 2021).
Reproduksjon
Havlire er en langlevende sjøfugl som hekker i jordhuler. De er monogame, viser sterk stedsfasthet, og vender som regel tilbake til den samme hulen hvert år, hvor de legger ett egg.
Eggene legges tidlig i mai og ruges i omtrent 50 dager, og ungene forlater vanligvis kolonien mellom midten av august og slutten av september. Havlirer er nattaktive og vender bare tilbake til hekkekolonien og hulene om natten.
Demografiske data for havlire stammer i hovedsak fra Skomer Island. Fuglene begynner vanligvis å hekke i en alder av 5–6 år, men kan starte så tidlig som ved 3 år eller så sent som ved 9 år (Lee et al. 2023).
For fugler som hadde forsøkt å hekke (enten vellykket eller mislykket), var sannsynligheten for å forsøke å hekke igjen i påfølgende år 0,87 for vellykkede hekkefugler og 0,70 for fugler som mislyktes. For individer som ikke hadde forsøkt å hekke, var sannsynligheten for å forsøke å hekke året etter svært lav (0,21).
Næringsvalg
Havlire er en pelagisk sjøfugl som hovedsakelig lever av små fisk, som ulike sildearter og tobis, samt blekksprut. Havlire skaffer seg føde ved stupdykking, og kan nå ned til dybder på 50–60 m, selv om de fleste dykkene er grunnere.
Det finnes relativt lite kunnskap om dietten til havlire. Frem til nylig har vi i stor grad vært avhengige av informasjon fra eldre studier der man undersøkte føde hentet direkte fra magen til fugler, ofte utenfor hekkesesongen.
Mer nylig har forskere forsøkt å bruke DNA fra avføringsprøver for å identifisere hva havlirer spiser i hekkesesongen, men denne metoden har hatt begrenset suksess. Føde ble påvist i bare et lite antall prøver, trolig fordi DNA brytes raskt ned.
I en helt nylig studie gjennomført i Irskesjøen, der forskerne brukte DNA-metabarkoding av munnsvaber, var dietten dominert av brisling Sprattus sprattus, men det ble også funnet spor av atlantisk sild Clupea harengus og tobis (Evans et al. 2025).
Påvirkningsfaktorer og trusler
Havlire påvirkes av ulike menneskeskapte påvirkninger i store deler av utbredelsesområdet. Direkte jakt forekommer fortsatt lokalt, særlig på Færøyene (Hammer et al. 2014).
Introduserte predatorer som rotter og katter utgjør også en betydelig trussel ved hekkekoloniene, noe som har ført til utryddelsesprogrammer for fremmede rovdyr på mange øyer (Rodríguez et al. 2019).
Til havs kan bifangst i fiskerier, spesielt i garn og linefiske, føre til betydelig dødelighet blant voksne fugler (Rodríguez et al. 2019).
Marin forurensning representerer en ytterligere bekymring. Selv om effektene på overlevelse ikke er fullt kvantifisert, er inntak av plast utbredt. En nyere studie fant plast i magen hos 68 % av voksne fugler og 75 % av ungfugler (Alley et al. 2022; Mills et al. 2024; Rodríguez et al. 2019).
Kunstig lys om natten utgjør også en risiko. Både voksne fugler og nylig utflydde unger tiltrekkes av lys, noe som øker sannsynligheten for kollisjoner med bygninger og andre strukturer, eller at fuglene lander på bakken. På land er de mer utsatt for predasjon og har vanskelig for å lette (Guilford et al. 2019).
Referanser
Alley, C., Arkless, S., Ames, E., Abrahams, M., Gentle, L., & Wood, M. (2022). Plastic ingestion in adult and fledgling Manx Shearwaters Puffinus puffinus on Skomer Island, Wales. Seabird Journal, 34, 33–44. https://doi.org/10.61350/sbj.34.33
BirdLife International. (2018). IUCN Red List of threatened species: Puffinus puffinus . The IUCN Red List of Threatened Species. http://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2018-2.RLTS.T22698226A132636603.en
Burnell, D., Perkins, A., Newton, S., Bolton, M., Tierney, D., & Dunn, T. (2023). Seabirds count: A census of breeding seabirds in Britain and Ireland (2015-2021). Lynx Nature Books.
Evans, L. G., Harris, S. M., Thompson, P. M., Ellison, A., & Cordes, L. S. (2025). Advancing seabird diet studies through buccal swabbing for DNA metabarcoding. Ecology and Evolution, 15(7), e71606. https://doi.org/10.1002/ece3.71606
Fayet, A. L., Shannon, P., Lyons, D. E., & Kress, S. W. (2020). Manx shearwaters Puffinus puffinus breeding in the Western Atlantic follow a different migration route from their Eastern Atlantic conspecifics. Marine Ornithology, 48, 179–183.
Guilford, T., Meade, J., Willis, J., Phillips, R. A., Boyle, D., Roberts, S., Collett, M., Freeman, R., & Perrins, C. M. (2009). Migration and stopover in a small pelagic seabird, the Manx shearwater Puffinus puffinus: Insights from machine learning. Proceedings of the Royal Society B: Biological Sciences, 276(1660), 1215–1223. https://doi.org/10.1098/rspb.2008.1577
Guilford, T., Padget, O., Bond, S., & Syposz, M. (2019). Light pollution causes object collisions during local nocturnal manoeuvring flight by adult Manx Shearwaters Puffinus puffinus. Seabird Journal, 31, 48–55. https://doi.org/10.61350/sbj.31.48
Hammer, S., Madsen, J. J., Jensen, J.-K., Pedersen, K. T., Bloch, D., & Thorup, K. (2014). Færøsk trækfugleatlas: The Faroese bird migration atlas. Fróðskapur-Faroe University Press.
Harris, S. J., Baker, H., Balmer, D. E., Bolton, M., Burton, N. H. K., Caulfield, E., Clarke, J. A. E., Dunn, T. E., Evans, T. J., Hereward, H. R. F., Humphreys, E. M., Money, S., & O’Hanlon, N. J. (2024). Seabird population trends and causes of change: 1986–2023. British Trust for Ornithology.
Lee, D. S., Haney, J. C., Carboneras, C., Jutglar, F., & Kirwan, G. M. (2023). Manx Shearwater (Puffinus puffinus), version 1.1. Birds of the World. https://doi.org/10.2173/bow.manshe.01.1
Mills, W. F., Norris, C., Black, S., Phillips, R. A., Hammer, S., Olsen, B., & Danielsen, J. (2024). Plastic ingestion and trace element contamination of Manx shearwaters Puffinus puffinus on the Faroe Islands. Marine Pollution Bulletin, 204, 116537. https://doi.org/10.1016/j.marpolbul.2024.116537
Mitchell, P. I., Newton, S. F., Ratcliffe, N., & Dunn, T. E. (Red.). (2004). Seabird population Britain and Ireland: Results of the Seabird 2000 census (1998 – 2002). T & A D Poyser.
Rodríguez, A., Arcos, J. M., Bretagnolle, V., Dias, M. P., Holmes, N. D., Louzao, M., Provencher, J., Raine, A. F., Ramírez, F., Rodríguez, B., Ronconi, R. A., Taylor, R. S., Bonnaud, E., Borrelle, S. B., Cortés, V., Descamps, S., Friesen, V. L., Genovart, M., Hedd, A., … Chiaradia, A. (2019). Future Directions in Conservation Research on Petrels and Shearwaters. Frontiers in Marine Science, 6, 94. https://doi.org/10.3389/fmars.2019.00094
Wood, M. J., Canonne, C., Besnard, A., Lachish, S., Fairhurst, S. M., Liedvogel, M., Boyle, D., Patrick, S. C., Josey, S., Kirk, H., Dean, B., Guilford, T., McCleery, R. M., Perrins, C. M., & Horswill, C. (2021). Demographic profiles and environmental drivers of variation relate to individual breeding state in a long-lived trans-oceanic migratory seabird, the Manx shearwater. PLOS ONE, 16(12), e0260812. https://doi.org/10.1371/journal.pone.0260812