Engelsk navn:

European Storm-petrel

Vitenskapelig navn:

Hydrobates pelagicus

Sist oppdatert:

Beskrivelse

Havsvalen er den minste av stormfuglene som hekker i Nord-Atlanteren og har en kroppsvekt på rundt 25 gram (Anker-Nilssen 2000; BTO 2026; Lorentsen 2026). Bortsett fra en tydelig, hvit overgump og et lyst bånd på undersiden av vingene, er fjærdrakten så mørk brun at den virker svart. Stjerten er tvert avskåret, og skiller seg fra stormsvale som har tydelig kløftet stjert, gråere rygg, lyse vingebånd, og mørke vingeundersider. Kjønnene er like og fjærdrakten er lik sommer og vinter (Cramp & Simmons 1977).

Havsvalen ankommer og forlater kolonien i mørket. Den hekker i dype sprekker og hull i bakken, steinur eller mur, gjerne i skråninger og ulendt terreng på øyer ytterst på kysten. I nord går den sent til hekking for å unngå sommerperioden med lyse netter og midnattssol.

Relevante lenker:

Havsvale ved Notskallen, Røst
Havsvale © Tycho Anker Nilssen

Rødlistestatus

  • Ikke vurdert
  • Ikke egnet
  • Livskraftig
  • Datamangel
  • Nær truet
  • Sårbar
  • Sterkt truet
  • Kritisk truet
  • Regionalt utdødd
  • NE
    Ikke vurdert
  • NA
    Ikke egnet
  • LC
    Livskraftig
  • DD
    Datamangel
  • NT
    Nær truet
  • VU
    Sårbar
  • EN
    Sterkt truet
  • CR
    Kritisk truet
  • RE
    Regionalt utdødd
  • NE
    Ikke vurdert
  • NA
    Ikke egnet
  • LC
    Livskraftig
  • DD
    Datamangel
  • NT
    Nær truet
  • VU
    Sårbar
  • EN
    Sterkt truet
  • CR
    Kritisk truet
  • RE
    Regionalt utdødd

IUCN Europa

Kilde: Birdlife International

  • NE
    Ikke vurdert
  • NA
    Ikke egnet
  • LC
    Livskraftig
  • DD
    Datamangel
  • NT
    Nær truet
  • VU
    Sårbar
  • EN
    Sterkt truet
  • CR
    Kritisk truet
  • RE
    Regionalt utdødd

IUCN Global

Kilde: Birdlife International

  • NE
    Ikke vurdert
  • NA
    Ikke egnet
  • LC
    Livskraftig
  • DD
    Datamangel
  • NT
    Nær truet
  • VU
    Sårbar
  • EN
    Sterkt truet
  • CR
    Kritisk truet
  • RE
    Regionalt utdødd

Bestandsstørrelse

Det er vanskelig å lokalisere og taksere kolonier av havsvale, og bestandsestimatene for mange nasjoner er derfor usikre. Den europeiske og globale bestanden er anslått til mellom 405 000 og 424 000 par (BirdLife International 2021).

Mer enn halvparten av den globale bestanden finnes på Færøyene (Hammer et al. 2014).

Størrelsen på den norske bestanden er høyst usikker og ble grovt anslått til mellom 1 000 og 10 000 par i 1994 (Anker-Nilssen 1994), en vurdering som også er gjengitt i Anker-Nilssen et al. (2015). Estimatet fra 1994 er omtalt og referert som mer eksakt av andre (Schimmings & Øien 2015; BirdLife International 2021), men det finnes ikke kunnskap som gir støtte for det.

Nasjonalt

Region/områdeEstimert antall (par)ÅrReferanse
Fastlandet<10 0002014Anker-Nilssen et al. 2015
Barentshavet>1002014Anker-Nilssen et al. 2015
Norskehavet>1 0002014Anker-Nilssen et al. 2015
Nordsjøen>1002014Anker-Nilssen et al. 2015
Norge totalt<10 0002014Anker-Nilssen et al. 2015

Internasjonalt

OmrådeEstimatEnhetTrendÅrKilde
England1 352–1 359AOSBurnell et al. 2023
Færøyene250 000Par2002Bakken et al. 2006
Island75 000Par2015 – 2021Skarphéðinsson et al. 2016
Republikken Irland91 869–127 085AOSStabil (kortsiktig)2015 – 2021Burnell et al. 2023
Skottland25 703–59 871AOS2015 – 2021Burnell et al. 2023
Wales2 570–3 357AOS2015 – 2021Burnell et al. 2023
Globalt459 000–551 000ParBirdlife International 2018 (trend); Burnell et al. 2023

AOS=Apparently Occupied Sites

Hekkeutbredelse

Havsvalens hekkeutbredelse er avgrenset til Nordøst-Atlanteren, fra Kanariøyene og Middelhavet i sør til Island og Norge i vest og nord. Bestandene som hekker i Atlanterhavet (H. p. pelagicus) og Middelhavet (H. p. melitensis) regnes i dag som to underarter (Gill et al. 2025), men en ny studie viser at de skiller seg både mht. genetikk, morfologi og vokalisering, og argumenterer for at de bør skilles som to arter (D. Rubolini et al. i manuskript).

Havsvalen påtreffes langs hele norskekysten. Det er svært vanskelig å lokalisere reir og hekkekolonier, men den lokkes lett til land ved avspilling av artens karakteristiske, surrende sang. Selv om det bare er konstatert hekking på en håndfull norske lokaliteter, er det per 2020 ringmerket havsvaler på 155 lokaliteter spredt langs hele kysten (T. Anker-Nilssen upublisert).

Første hekkefunn ble dokumentert i 1961 på Røst (Helling 1962). Det høye antallet ringmerkinger og gjenfangster av havsvaler på Røst, hvor arten hekker på mange øyer, gjør at denne øygruppen er antatt å være den største hekkekolonien for arten i Norge (Anker-Nilssen 1994, 2000).

Det er også konstatert hekking på Bleiksøya i Vesterålen (Barrett & Strann 1987), Sklinna i Trøndelag (Rolf Terje Kroglund, pers. komm.) og Erkna (Olsen 1996) og Svinøy (Ingar Støyle Bringsvor, pers. komm.) i Møre og Romsdal. Arten hekker utvilsomt flere andre steder, og hele kyststrekningen Lofoten – Vest-Finnmark er ansett som egnet hekkeområde (Anker-Nilsen 2000).

Havsvalen hekker ikke på Svalbard (Strøm 2006).

Trekk- og vinterområder

De norske havsvalenes trekkmønstre er foreløpig lite kjent, men selv i hekkesesongen forflytter fuglene seg over store avstander og lokkes lett til steder der lyden av artsfrender kan høres. Det foreligger flere tusen kontroller av ringmerkede fugler mellom ulike merkelokaliteter i Norge og mange hundre mellom Norge og De britiske øyer (Anker-Nilssen 1999; Bakken et al. 2003).

Per 2020 foreligger det også nesten hundre fangster i Norge av fugler merket eller kontrollert på sørspissen av Portugal i juni, noe som indikerer at mange norske fugler passerer tett på kysten der på trekket nordover (Anker-Nilssen 1999; T. Anker-Nilssen, upubliserte data).

To gjenfunn fra Røst til Sør-Afrika ble antatt å representere vinterperioden (Bakken et al. 2003). På Sklinna er havsvaler merket med lysloggere, og sporing av fire individer har gitt mer utfyllende informasjon (B. Moe et al., upubliserte data). Disse fuglene dro via De britiske øyer og Portugal, langs vestkysten av Afrika og overvintret ved kysten av Angola, Namibia og Sør-Afrika.

Havsvale kan derfor synes å trekke mer kystnært og mindre pelagisk enn stormsvale (Pollet et al. 2014; 2019).

Havsvalene som hekker i Middelhavet (H. p. melitensis) har tilsynelatende en annen migrasjonsstrategi. En annen sporingsstudie med lysloggere viste at de trakk ut av Middelhavet og overvintrer ute i Nord-Atlanteren mellom Kanariøyene og Island (Militão et al. 2022).  

Bestandsutvikling

Trenden for den globale bestanden av havsvale er ukjent (BirdLife International 2021), men det finnes informasjon fra noen områder. Bestanden på Mousa (Shetland), som er største hekkekoloni på De britiske øyer, ble doblet i perioden fra 1996 til 2008 (Bolton et al. 2010). En av de andre store koloniene i Skottland, Priest Island, ble derimot halvert fra 2001 til 2012 (Insley et al. 2014).

Overvåkning av kolonier i Bretagne indikerer en dobling av bestanden i Frankrike fra 1991 til 2018 (Cadiou & Mahéo 2019). Det er foreløpig ikke opparbeidet noen kvantitativ informasjon om bestandstrender i Norge (Anker-Nilssen et al. 2000).

Flere havsvaler på havet foran Trenyken og Storfjellet ved Røst
Havsvaler foran Trenyken og Storfjellet, Røst © John B. Stenersen

Demografi

Overlevelse

Overlevelse for voksne fugler varierer også mellom år og kolonier (Sanz-Aguilar et al. 2009a). Gjennomsnittlig årlig overlevelse er beregnet til 86 % blant fugler som hekker på De britiske øyer (Insley et al. 2014), men i bestanden på Priest Island, som har vært i tilbakegang, har overlevelsen vist en negativ trend fra 96 til 61 % p.a. (Insley et al. 2024). Det er lite kunnskap om demografien til fuglene i norske kolonier. Foreløpige analyser av fangstdataene på Røst indikerer at overlevelsen der er på nivå med britiske fugler (T. Anker-Nilssen et al., upubliserte data). 

Reproduksjon

Havsvalen begynner å hekke når den er 4-5 år gammel (Sanz-Aguilar et al. 2009; Okill & Bolton 2005). Hekkende individer har forventet livslengde på 11 år (BTO 2026), og kan bli opptil 39 år gamle (Fransson et al. 2023).

Den legger kun ett egg, som regel i mai eller juni, og begge foreldrene deler på ruging og ungepass (Cadiou 2001, BTO 2026). Som for stormsvale er både rugetid (38-50 dager) og ungens reirtid (56-73 dager) av de lengste blant sjøfugler.

Det er stor spredning i hekketidspunkt innen koloni og mellom kolonier i Norge. I Møre og Romsdal kan de tidligste og seneste klekke hhv. i slutten av juli og i september (Ingar Støyle Bringsvor, upubliserte data).

På Sklinna er det observert klekking i slutten av september (Rolf Terje Kroglund, upubliserte data).

På Røst skjer det meste av eggleggingen i august (T. Anker-Nilssen, upubliserte data), og en nesten flygedyktig reirunge ble ringmerket av Gunnar Lid og Svein Haftorn 23. november 1974 som Norges første (Haug 1974). Dette illustrerer også at havsvalene i nord unngår lyse sommernetter og utsetter egglegging for å unngå predasjon fra andre fugler. 

Studier i Storbritannia, Bretagne og Spania viser at klekke- og hekkesuksessen varierer betydelig, hhv. mellom 55-96 % og 27-63 % (Cadiou 2001).

Det er også vist at eldre fugler har bedre hekkesuksess og overlevelse enn unge fugler (Sanz-Aguilar et al. 2009a; Hernández et al. 2017, Mariné & Cadiou 2020).

Næringsvalg

Havsvalen lever av planktoniske smådyr som krepsdyr og fiskeyngel. Den plukker vanligvis byttedyr på havoverflaten mens den er på vingene, men enkelte studier har rapportert at havsvaler kan dykke rett under overflaten (Flood et al. 2009), noen ganger ned til 5 meter (Albores‐Barajas et al. 2011).

Havsvalene tar ofte små fisk (f.eks. brisling og tobisfisk (sil)), blekkspruter og krepsdyr på dagtid (Snow & Perrins 1998). Ved De britiske øyer kan de også søke etter krepsdyr fra littoralsonen om natten (Mitchell et al. 2004). Diettanalyser av fugler fra Bretagne viste både pelagiske og kystnære byttedyr (D’Elbee & Hemery 1998).

Pelagiske byttedyr inkluderte fiskeegg og -larver (torskefisker, tobisfisker, lysprikkfisker) og små zooplankton (hoppekreps, krill, pilormer, nesledyr, meroplankton), mens mer kystnære byttedyr inkluderte kutlinger og isopoder som er typiske for littoralsonen. Albores‐Barajas et al. (2011) viste at pelagisk fisk, spesielt sil, var viktigste føde for havsvaler i Middelhavet, i tillegg til pungreker (mysider) som ble fanget nærmere kolonien.  

Dietten til havsvaler fra norske bestander er ikke studert. GPS-sporing av hekkende fugler fra Erkna viser imidlertid at de søkte mat både til havs over sokkel-kanten og nær kysten av Møre og Romsdal (B. Moe et al., upubliserte data).

Havsvale på havet ved Notskallen, Røst
Havsvale © Tycho Anker Nilssen

Påvirkningsfaktorer og trusler

Det finnes ikke publiserte studier av trusler for havsvaler i norske farvann. Fremmede arter som rotter og katter er imidlertid en stor trussel for havsvalekolonier andre steder, ikke minst på Shetland og Orknøyene, i Sør-Europa og Middelhavet (De León et al. 2006; Cadiou et al. 2012; Carboneras et al. 2020). I tillegg er mink et problem mange steder, noe som også kan ha vært negativt for havsvalebestanden på norskekysten. Erosjon fra hjemmehørende kaniner har forringet hekkehabitat til havsvaler i Frankrike (Cadiou et al. 2010). 

I noen områder synes økt tetthet av storjo og store måker å øke predasjonsraten på havsvaler (Oro et al. 2005; Votier et al. 2006; Sanz-Aguilar et al. 2009b).  

Reduksjon i mattilgang er en annen mulig trussel, enten i form av fiskeriers press på fiskebestander (Madroño et al. 2005) eller som følge av ekstremvær og klimainduserte endringer i marine økosystemer (Ramírez et al. 2016, Zuberogoitia et al. 2016, Matovic et al. 2017).

Menneskelig ferdsel og aktivitet i form av turisme og utbygging i kystsonen kan føre til reduksjon og forringelse av leveområder og forstyrrelser ved hekkekolonier (Watson et al. 2014, Carboneras et al. 2020).

Kunstig lys fra skip og offshore-installasjoner kan også utgjøre et problem for havsvaler om natten (Miles et al. 2010).

I Europa, inkludert Norge og Storbritannia, planlegges vindmøller i hav- og kystområder som havsvalene bruker i både hekketiden og på trekk (Deakin et al. 2022, Moe et al. 2024, 2025). Siden de flyr tett på havoverflaten, kan de være mindre utsatt for kollisjoner med vindmøller til havs enn arter som flyr i høyde med rotorsonen (Morey et al. 2026), men det er antatt risiko for kollisjon om natten eller i dårlig sikt pga. mulig tiltrekning til belysningen på vindmøller (Deakin et al. 2022, Moe et al. 2024, 2025). 

Havsvalene er også utsatt for mikroplast som lett kan forveksles med plankton og pelagiske byttedyr (De Pascalis 2022). Siden de plukker mat mens de er på vingene kan de være noe mindre utsatt for oljesøl enn andre sjøfugler som befinner seg mer på overflaten (Tucker & Heath 1994; Newbury et al. 1998; Zabala et al. 2011), men etter oljesølet fra tankeren Exxon Valdez i Alaska i mars 1989 ble mer enn 400 gråstormsvaler Hydrobates furcatus funnet døde (Piatt et al. 1990).  

Referanser

Albores‐Barajas, Y.V., Riccato, F., Fiorin, R., Massa, B., Torricelli, P., Soldatini, C. 2011. Diet and diving behaviour of European Storm Petrels Hydrobates pelagicus in the Mediterranean (ssp. melitensis). Bird Study 58(2): 208-212.  https://doi.org/10.1080/00063657.2011.560244 

Anker-Nilssen, T. 1994. Havsvale Hydrobates pelagicus. I: Gjershaug, J.O., Thingstad, P.G. Eldøy, S. & Byrkjeland, S. (red.). Norsk Fugleatlas. Hekkefuglenes utbredelse og bestandsstatus i Norge. Norsk Ornitologisk Forening, Klæbu, s 42-43.  

Anker-Nilssen, T. 1999. Svalene som løper på vannet. I: Brox, K.H. (red.). Brennpunkt Natur 99. Tapir forlag, Trondheim, s 31-41. 

Anker-Nilssen, T. 2000. European storm-petrel Hydrobates pelagicus. I: Anker-Nilssen, T., Bakken, V., Strøm, H., Golovkin, A.N., Bianki, V.V. & Tatarinkova, I.P. (red.). The status of marine birds breeding in the Barents Sea region. Norsk Polarinstitutt Rapportserie 113, Tromsø, s 20-23.  

Anker-Nilssen, T., Barrett, R.T., Lorentsen, S.-H., Strøm, H., Bustnes, J.O., Christensen-Dalsgaard, S., Descamps, S., Erikstad, K.E., Fauchald, P., Hanssen, S.A., Lorentzen, E., Moe, B., Reiertsen, T.K., Systad, G.H. 2015. SEAPOP. De ti første årene. Nøkkeldokument 2005-2014. SEAPOP. Norsk institutt for naturforskning, Norsk Polarinstitutt & Tromsø Museum – Universitetsmuseet. Trondheim, Tromsø. 58 s. 

Bakken, V., Runde, O., Tjørve, E. 2003. Norsk ringmerkingsatlas. Volum 1. Stavanger Museum, Stavanger. 431 s. 

Barrett, R.T., Strann, K.-B. 1987. Two new breeding records of the Storm Petrel Hydrobates pelagicus in Norway. Fauna norvegica Series C, Cinclus 4: 115-116. 

BirdLife International 2018a. Hydrobates pelagicus. The IUCN Red List of Threatened Species 2018: e.T22698477A132650209. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2018-2.RLTS.T22698477A132650209.en 

BirdLife International 2018b. Species factsheet: European Storm-petrel Hydrobates pelagicus. Nedlastet 29.04.2026 fra https://datazone.birdlife.org/species/factsheet/european-storm-petrel-hydrobates-pelagicus 

BirdLife International. 2021. Hydrobates pelagicus. The IUCN Red List of Threatened Species 2021: e.T22698477A166331807. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2021-3.RLTS.T22698477A166331807.en 

Bolton, M., Brown, J.G, Moncrieff, H., Ratcliffe, N., Okill, J.D. 2010. Playback re-survey and demographic modelling indicate a substantial increase in breeding European Storm-petrel Hydrobates pelagicus at the largest UK colony, Mousa, Shetland. Seabird 23: 14-24.  

BTO. 2026. BirdFacts Species: profiles of birds occurring in the United Kingdom. BTO, Thetford. Nedlastet 29.04.2026 fra www.bto.org/birdfacts). 

Cadiou, B. 2001. The breeding biology of the European Storm-petrel Hydrobates pelagicus in Brittany, France. Atlantic Seabirds 3: 149-164. 

Cadiou, B., Mahéo, H. 2019. Bilan d’un demi-siècle de suivis de colonies d’Océanite tempête Hydrobates pelagicus de l’archipel de Molène (Bretagne). Alauda 87(2): 125-136. 

Cadiou, B., Bioret, F., Chenesseau, D. 2010. Response of breeding European Storm Petrels Hydrobates pelagicus to habitat change. Journal of Ornithology 151(2): 317-327.  https://doi.org/10.1007/s10336-009-0458-3 

Cadiou B., Jacob Y., Le Nuz M., Quénot F., Yésou P., Février Y. 2012. Bilan de la saison de reproduction des oiseaux marins en Bretagne en 2011. Rapport de l’Observatoire régional des oiseaux marins en Bretagne, Brest, 35 s.  

Carboneras, C., Jutglar, F., Kirwan, G.M.  2020. European Storm-Petrel (Hydrobates pelagicus), version 1.0. I:  del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A., de Juana, E. (red.) Birds of the World. Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.bripet.01 

Cramp, S., Simmons, K.E.L. 1977. Handbook of the birds of Europe the Middle East and North Africa. Volume I. Ostrich to ducks. Oxford University Press. 722s. 

Deakin, Z., Cook, A., Daunt, F., McCluskie, A. Morley, N., Witcutt, E., Wright, L., Bolton, M. 2022. A review to inform the assessment of the risk of collision and displacement in petrels and shearwaters from offshore wind developments in Scotland. Edinburgh, The Scottish Government. 138s. 

D’Elbee, J., Hemery, G. 1998. Diet and foraging behaviour of the British Storm Petrel Hydrobates pelagicus in the Bay of Biscay during summer. Ardea 86: 1-10. 

De León, A., Mínguez, E., Harvey, P., Meek, E., Crane, J.E., Furness, R.W. 2006. Factors affecting breeding distribution of Storm-petrels Hydrobates pelagicus in Orkney and Shetland. Bird Study 53: 64-72. https://doi.org/10.1080/00063650609461417 

De Pascalis, F., De Felice, B., Parolini, M., Pisu, D., Pala, Antonioli, D., Perin, E., Gianotti, V., Ilahiane, L., Masoero, G., Serra, L., Rubolini, D., Cecere, J.G 2022. The hidden cost of following currents: Microplastic ingestion in a planktivorous seabird. Marine Pollution Bulletin 182: 114030. https://doi.org/10.1016/j.marpolbul.2022.114030. 

Flood, R.L., Fisher, A., Cleave, A. and Sterry, P. 2009. European Storm-petrels diving for food. British Birds 102(6): 352-353. 

Fransson, T., Kolehmainen, T., Moss, D., Robinson, R. 2023. EURING list of longevity records for European birds. https://euring.org/files/documents/EURING_longevity_list_20230901.pdf  

Gill, F., Donsker, D., Rasmussen, P. (red.) 2025. IOC World Bird List (v15.2). https://www.worldbirdnames.org/new/ 

Hammer, S., Madsen, J.J.,  Jensen, J.-K., Pedersen, K.T., Bloch, D., Thorup, K. 2014. Færøsk trækfugleatlas [Faroese bird migration atlas]. Fróðskapur / Faroe University Press, Tórshavn. 

Haug, T. 1974. Den første havsvaleunge i Norge funnet. Aftenposten 7. desember 1974, s 21. 

Helling, A. 1962. Stormsvaler hekker på Røst. Sterna 5: 41-44.  

Hernández, N., Oro, D., Sanz-Aguilar, A. 2017. Environmental conditions, age, and senescence differentially influence survival and reproduction in the Storm Petrel. Journal of Ornithology 158: 113-123. https://doi.org/10.1007/s10336-016-1367-x 

Insley, H., Hounsome, M., Mayhew, P., Elliott, S. 2014. Mark–recapture and playback surveys reveal a steep decline of European Storm Petrels Hydrobates pelagicus at the largest colony in western Scotland. Ringing & Migration 29(1): 29-36. https://doi.org/10.1080/03078698.2014.936230. 

Lorentsen, S.-H. 2026. Havsvale Hydrobates pelagicus (Linnaeus, 1758). Nedlastet 29.04.2026 fra https://artsdatabanken.no/arter/takson/3900/beskrivelse 

 Madroño, A., González, C., Atienza, J.C. 2005. Libro Rojo de las Aves de España. Dirección General para la Biodiversidad. SEO/BirdLife, Madrid 

Mariné, M., Cadiou, B. 2020. Breeding success, nest site fidelity and mate fidelity in the European Storm-petrel Hydrobates pelagicus. Seabird 32: 46-59. https://doi.org/10.61350/sbj.32.46. 

Matović, N., Cadiou, B., Oro, D., Sanz-Aguilar, A. 2017. Disentangling the effects of predation and oceanographic fluctuations in the mortality of two allopatric seabird populations. Population Ecology 59(3): 225-238. https://doi.org/10.1007/s10144-017-0590-5 

Miles, W., Money, S., Luxmoore, R., Furness, R.W. 2010. Effects of artificial lights and moonlight on petrels at St Kilda. Bird Study 57(2): 244-251. https://doi.org/10.1080/00063651003605064 

Militão, T., Sanz-Aguilar, A., Rotger, A., Ramos, R. 2022. Non-breeding distribution and at-sea activity patterns of the smallest European seabird, the European Storm Petrel (Hydrobates pelagicus). Ibis 164: 1160-1179. https://doi.org/10.1111/ibi.13068 

Mitchell, P.I., Newton, S.F. 2004. European Storm-petrel Hydrobates pelagicus. I: Mitchell, P.I., Newton, S., Ratcliffe, N. & Dunn, T.E. (red.) Seabird populations of Britain and Ireland. T. & A.D. Poyser. s 81-100. 

Mitchell, P.I., Newton, S.F., Ratcliffe, N., Dunn, T.E. 2004. Seabird Populations of Britain and Ireland. Results of the Seabird 2000 Census (1998–2002). T. & A.D. Poyser, London. 511 s. 

Moe, B., Breistøl, A., Bråthen, V.S., Bårdsen, B-J., Cordes, L., Critchley, E.J., Dehnhard, N., Fauchald, P., Fayet, A., Hilde, C.H., Lorentsen, S-H., Kvalnes, T. May, R., Molværsmyr, S., Nyheim, Ø-S., Layton-Matthews, K. Systad, G.H.R., Singsaas, F.T., Åström, J. 2024. Fagutredning for virkninger av havvind på fugl, flaggermus og insekter i tre utredningsområder i Nordsjøen: Sørvest F, Vestavind F og Vestavind B. NINA Rapport 2437. Norsk institutt for naturforskning. 186s. https://hdl.handle.net/11250/3156906 

Moe, B., Breistøl, A., Bråthen, V.S., Bårdsen, B-J., Cordes, L., Critchley, E.J., Dehnhard, N., Fauchald, P., Fayet, A., Hilde, C.H., Kvalnes, T., Layton-Matthews, K., Lorentsen, S-H., May, R., Molværsmyr, S., Nyheim, Ø-S., Singsaas, F.T., Systad, G., Åström, J. 2025. Fagutredning for virkninger av havvind på fugl, flaggermus og insekter i 17 utredningsområder i Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet. NINA Rapport 2438. Norsk institutt for naturforskning. 623s. https://hdl.handle.net/11250/3200876 

Morey, C., Yarza, M., Bécares, J., Zabala, J., Gil-Velasco, M., Zubiate, L., Illa, M., Apraiz, I., Román, S., Zuberogoitia, I. 2026. Diel movements and flight altitudes of the European storm-petrel in the North Atlantic and their implications for conservation. Scientific Reports (2026). https://doi.org/10.1038/s41598-026-45534-w 

Newbury, P., Ratcliffe, N., Bainbridge, I., Broad, R., Brown, A., Buisson, R., Douse, A., Dunn, E., Ellis, P., Meek, E., Robins, M., Williams, G., Williams, I. 1998. Species action plan 0052 Storm Petrel Hydrobates pelagicus.  

Okill, J.D. & Bolton, M. 2005. Ages of Storm Petrels Hydrobates pelagicus prospecting potential breeding colonies. Ringing & Migration 22: 205-208. 

Olsen, O. 1996. Hekkefunn av havsvale og stormsvale på Møre-kysten. Vår Fuglefauna 19(4): 169-171.

Oro, D., de León, A., Minguez, E., Furness, R.W. 2005. Estimating predation on breeding European storm-petrels (Hydrobates pelagicus) by yellow-legged gulls (Larus michahellis). Journal of Zoology, 265: 421-429. https://doi.org/10.1017/s0952836905006515 

Piatt, J.F., Lensink, CJ., Butler, W., Kendziorek, M., Nysewander, D.R. 1990. Immediate impact of the ‘Exxon Valdez’ oil spill on marine birds. The Auk 107: 387-397. 

Pollet, I.L., Hedd, A., Taylor, P.D., Montevecchi, W.A., Shutler, D. 2014. Migratory movements and wintering areas of Leach’s Storm-Petrels tracked using geolocators. Journal of Field Ornithology 85(3): 321-328. 

Pollet, I.L., Ronconi, R.A., Leonard, M.L., Shutler, D. 2019. Migration routes and stopover areas of Leach’s Storm Petrels Oceanodroma leucorhoa. Marine Ornithology 47: 55-65. 

Ramírez, F., Afán, I., Tavecchia, G., Catalán, I.A., Oro, D., Sanz-Aguilar, A. 2016. Oceanographic drivers and mistiming processes shape breeding success in a seabird.  Proceedings of the Royal Society B: Biological Sciences 283 (1826): 20152287. https://doi.org/10.1098/rspb.2015.2287 

Sanz-Aguilar, A., Martínez-Abraín, A., Tavecchia, G., Mínguez, E., Oro, D. 2009b. Evidence-based culling of a facultative predator: Efficacy and efficiency components. Biological Conservation 142(2): 424-431. https://doi.org/10.1016/j.biocon.2008.11.004 

Sanz-Aguilar, A., Massa, B., Lo Valvo, F., Oro, D., Minguez, E., Tavecchia, G. 2009a. Contrasting age-specific recruitment and survival at different spatial scales: a case study with the European storm petrel. Ecography 32: 637-646. https://doi.org/10.1111/j.1600-0587.2009.05596.x 

Shimmings, P., Øien, I.J. 2015. Bestandsestimater for norske hekkefugler. NOF-rapport 2015-2, 268 s. 

Snow, D. W., Perrins, C.M. (red.) 1998. The Birds of the Western Palearctic. Concise Edition. Volume 1: Non-passerines. Oxford University Press, Oxford, UK. 

Stokke, B.G., Dale, S., Jacobsen, K.-O., Lislevand, T., Solvang, R., Strøm, H. (24.11.2021). Fugler: Vurdering av havsvale Hydrobates pelagicus for Norge. Rødlista for arter 2021. Artsdatabanken. Nedlastet 29.04.2026 fra https://lister.artsdatabanken.no/rodlisteforarter/2021/31895. 

Strøm, H. 2006. Svalbards fugler. I: Kovacs, K.M., Lydersen, C. (red.) Svalbards fugler og pattedyr. Norsk Polarinstitutt, Tromsø. 203 s.  

Tucker, G.M., Heath, M.F. 1994. Birds in Europe: Their Conservation Status. BirdLife International, Cambridge, U.K. (BirdLife Conservation Series No. 3) 

Votier, S.C., Crane, J.E, Bearhop, S., de León, A., McSorley, C.A., Mínguez, E., Mitchell, I.P., Parsons, M., Phillips, R.A., Furness, R.W. 2006. Nocturnal foraging by great skuas Stercorarius skua: implications for conservation of storm-petrel populations. Journal of Ornithology 147(3): 405-413. 

Watson, H., Bolton, M., Monaghan, P. 2014. Out of sight but not out of harm’s way: Human disturbance reduces reproductive success of a cavity-nesting seabird. Biological Conservation 174: 127-133. https://doi.org/10.1016/j.biocon.2014.03.020 

Zabala, J., Zuberogoitia, I., Martínez-Climent, J.A., Etxezarreta, J. 2011. Do long lived seabirds reduce the negative effects of acute pollution on adult survival by skipping breeding? A study with European storm petrels (Hydrobates pelagicus) during the “Prestige” oil-spill. Marine Pollution Bulletin 62: 109-115. https://doi.org/10.1016/j.marpolbul.2010.09.004. 

Zuberogoitia, I., Zabala, J., Etxezarreta, J., Crespo, A., Burgos, G., Arizaga, J. 2016. Assessing the impact of extreme adverse weather on the biological traits of a European storm petrel colony. Population Ecology 58(2): 303-313. https://doi.org/10.1007/s10144-016-0538-1