Hettemåke
Engelsk navn:
Black-headed Gull
Vitenskapelig navn:
Larus ridibundus
ForfatterE:
Sist oppdatert:
Beskrivelse
Hettemåken er en av våre minste måker. Den veier mellom 200 og 300 gram. I sommerdrakt er den lett å kjenne igjen på den sjokoladebrune hetta. Rygg og vingeoversider er lysgrå, og nebb og føtter er røde. Hvit vingefremkant gjør den lett å gjenkjenne i flukt. I vinterdrakt er hodet hvitt med en mørk prikk bak øyet.
Relevante lenker:

Rødlistestatus
Hettemåke ble i 2021 vurdert til kritisk truet på den norske rødlisten basert på mer enn 80 prosent bestandsnedgang de siste tre generasjoner. I Sverige er hettemåke nær truet (NT) (Artsdatabanken 2026), mens den i Finland er vurdert som livskraftig.
- Ikke vurdert
- Ikke egnet
- Livskraftig
- Datamangel
- Nær truet
- Sårbar
- Sterkt truet
- Kritisk truet
- Regionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
Bestandsstørrelse
Hekkebestanden i Norge ble i 2025 vurdert til å ligge mellom 7 100 og 7 800 hekkepar (Helberg et al. 2025, Molværsmyr upubliserte data). I 1990 var den norske bestanden vurdert til å være i størrelsesorden 20 000-60 000 par (20 000-30 000 i 1996).
I årene før 2026 har arten blitt telt grundig i størstedelen av landet ved hjelp av drone og dermed er hettemåke sannsynligvis den måkearten vi kjenner bestandsstørrelsen til aller best i Norge.
Den europeiske bestanden av hettemåke teller mellom 2, 81 og 4,12 millioner par (BirdLife International 2021).
Nasjonalt
| Region/område | Estimert antall (par) | År | Referanse |
|---|---|---|---|
| Norge totalt | 7 100–7 800 | 2025 | Helberg et al. 2025, Molværsmyr upubliserte data |
Internasjonalt
| Område | Estimat | Enhet | Trend | År | Kilde |
|---|---|---|---|---|---|
| Canada | 100 | Individer | 2016 | Environment and Climate Change Canada 2019 | |
| Danmark | 67 300 | Par | Stabilt (kortsiktig), Synkende (langsiktig) | 2013 – 2018 | European Commission 2020 |
| England | 73 030 | AON | 2015 – 2021 | Burnell et al. 2023 | |
| Finland | 64 099–104 162 | Par | Synkende (langsiktig) | 2013 – 2018 | European Commission 2020 |
| Færøyene | 250 | Par | 1995 | BirdLife International / European Bird Census Council 2000 | |
| Grønland | 5–50 | Par | 2000 – 2012 | Birdlife International 2015 | |
| Island | 25 000–30 000 | Par | 1995 | Frederiksen 2010 | |
| Nord-Irland (UK) | 12 465 | Okkuperte reir | 2015 – 2021 | Burnell et al. 2023 | |
| Republikken Irland | 7 146 | AON | 2015 – 2021 | Burnell et al. 2023 | |
| Russland (Vest) | 400 000–500 000 | Par | 1984 – 1988 | BirdLife International/ European Bird Census Council 2000 | |
| Skottland | 10 785 | AON | 2015 – 2021 | Burnell et al. 2023 | |
| Sverige | 75 000–120 000 | Par | Stabilt (kortsiktig), Synkende (langsiktig) | 2013 – 2018 | European Commission 2020 |
| Wales | 1 670 | AON | 2015 – 2021 | Burnell et al. 2023 | |
| Globalt | 4 800 000–8 900 000 | Individer | 2012 | BirdLife International 2018 (trend); Wetlands International (2015, sitert i BirdLife International, 2018) |
AON=Apparently Occupied Nests
Hekkeutbredelse
Globalt har hettemåka en bred utbredelse, fra sørspissen av Grønland via Island i vest, gjennom sentrale deler av Europa og østover gjennom Russland helt til Stillehavskysten. I starten av 2000-tallet ble de første hekkefunnene gjort i nordlige Afrika (Radi et al. 2004, Malki et al. 2024).
Trekk- og vinterområder
Den norske hekkebestanden overvintrer primært i Storbritannia, Nederland og Belgia, men en del individer overvintrer enda lenger sør, helt ned til Spania (Bakken et al. 2003).
De kommer tilbake til hekkeområdene sine fra midten av mars til midten av april, med hovedtyngden av fuglene rundt månedsskiftet. I Nord-Norge ankommer hekkefuglene fra starten av april.
Bestandsutvikling
Hettemåke er i historisk perspektiv en relativt ny art i norsk fauna. Det første hekkefunnet var på slutten av 1800-tallet, men de begynte først å etablere seg rundt 1950. Bestanden vokste deretter kraftig frem til 1980, før den igjen begynte å gå tilbake rundt år 1990. Siden dette har bestanden gått kraftig tilbake, og mange områder i landet har mistet arten helt som hekkefugl.
Estimatet fra 2025 er en svak oppgang fra forrige bestandsestimat i 2021 (5000-7000 par), men skyldes utelukkende at bestanden har blitt telt med høyere presisjon ved bruk av drone i flere områder. Vi kan dermed anta at bestanden på 1990-tallet også var en del høyere enn anslått. I alle områder som har blitt overvåket med samme metode over tid, går bestanden fremdeles tilbake.
Fra en sammenligning mellom tradisjonelle/manuelle tellinger og dronetellinger vet vi at forskjellen for hettemåke er en faktor på rundt 1,75 (Helberg et al., 2024). Bruker vi denne på bestandsestimatet fra 1996, anslår vi at bestanden da var mellom 35 000 – 52 500 par. Dette gir en nedgang på 78–86 % over fra 1996 til 2025.
I Sverige minker hettemåke, men øker lokalt der våtmarksrestaurering har gitt bedre forhold. I Europa går også bestanden tilbake (BirdLife International 2021).
Demografi
Overlevelse
I Oslofjorden ble overlevelsen for voksne fugler er estimert til å være 85 prosent (Ottersland 2024).
Reproduksjon
Hettemåke er en typisk kolonihekker. 25 prosent av hettemåkekoloniene består av opptil ti par, mens over 40 prosent av koloniene inneholder 11-100 par. 25 prosent av koloniene er mellom 100 og 1 000 par. Resterende er større kolonier (Glutz von Blotzheim & Bauer 1982).
Egglegging i Norge skjer fra slutten av april til midten av mai (Helberg et al. 2023).
De (2-)3 eggene ruges av begge kjønn i 24 døgn. Ungene mates av begge foreldrene i 35 døgn før de er flygedyktige.
Næringsvalg
En flokk næringssøkende hettemåker bak plogen på dyrket mark er noe man ofte kan observere på våren. Byttedyrene i slike flokker er meitemark, stankelbeinlarver og andre insekter.
I byer og tettsteder brukes parker og andre grøntområder for næringssøk etter meitemark. I urbane områder vil brød og andre matrester fra mennesker også stå på listen over næring.
Hettemåken er også en av måkeartene som kan jakte flygende insekter og snappe disse fra luften når insektene svermer. Ofte er dette maur, fjærmygg eller andre større flygende insekter (Källander 2014).
Hettemåken kan også rane til seg mat fra andre fugler. De parasitterer i første rekke på vipe og heilo. Maten de er ute etter er meitemark, og om høsten og vinteren kan enkelte hettemåker spesialisere seg helt og skaffe all mat de trenger ved kleptoparasittisme, og rane til seg mat fra andre fugler som har meitemark som hovednæring (Källander 2000).
I hekkesesongen er en del av de norske koloniene i perioder i stor grad avhengige av fisk, både fra marine områder og fra ferskvann.
Påvirkningsfaktorer og trusler
Hettemåkene er sårbare overfor arealendringer, særlig i jordbrukslandskapet og i våtmarksområder. I noen områder er de også sterkt påvirket av menneskelige forstyrrelser i koloniene.
Hettemåkene er utsatt for predasjon i koloniene. På landsbasis er det fremmedarten mink som utgjør hovedtrusselen (Nordström mfl. 2003). Lokalt kan også rev være en viktig predator, mens det i Norge også er observert betydelig predasjon fra grevling og pinnsvin i enkelte kolonier.
Brunrotte Rattus norwegicus og andre gnagere kan også påvirke hekkesuksess og voksenoverlevelse negativt. I en langtidsstudie i Danmark var antall hekkepar negativt korrelert med tilstedeværelsen og mengden av brunrotte (Bregnballe et al. 2022).
Hettemåke trekkes ofte frem som eksempel på en nøkkelart. Det vil si en art som har stor påvirkning på andre arter i økosystemet. Hettemåkas nøkkelrolle er det effektive koloniforsvaret som flere arter av ender og vadefugler utnytter for beskyttelse av egne reir og unger. I Norge er det kanskje først og fremst toppender, krikkender og til en viss grad rødstilk som har en forkjærlighet for å hekke sammen med hettemåkene. Fiskemåker, dvergmåker og makrellterner kan også noen steder slå seg ned på samme holme som hettemåkene om stedet egner seg.
Sammenlignet med de større måkeartene er ‘windfarm sensitivity index (WSI)’ mindre for hettemåke (Garthe & Hüppop 2004).
Referanser
Bakken, V., Runde, O. & Tjørve, E. 2003. Norsk Ringmerkingsatlas, vol. 1 lommer–alkefugler. Stavanger Museum, Stavanger.
BirdLife International (2018). Species factsheet: Black-headed Gull Larus ridibundus. Downloaded from https://datazone.birdlife.org/species/factsheet/black-headed-gull-larus-ridibundus on 12/03/2026
Bregnballe, T., Sunde, P. & Clausen, K. K. (2022). Occurrence of rats and their impacts on colonial waterbirds in a Danish fjord. Ornis Fennica 99:37-51.
El Malki, S., Joulami, L. & El Hamoumi, R. (2024). Nidification de la Mouette rieuse Chroicocephalus ridibundus dans les salines de Sidi Moussa, El Jadida, Maroc. Go-South Bull. 21 :21-26.
Glutz von Blotzheim, U. N. & Bauer, K. M. (red.). 1982. Handbuch der Vögel Mitteleuropas. Charadriiformes, Teilband II, Sternidae to Alcidae. Aula verlag, Wiesbaden.
Helberg, M., Molværsmyr, S. & Ranke, P.S. (2025). Kartlegging av hettemåke i Norge i 2025. BirdLife Norge notat 2025-40. 7 s.
Helberg, M., Molværsmyr, S. & Ranke, P.S. 2024. Sammenlikninger av fysiske reirtellinger med reirtall fra dronebilder. BirdLife Norge – notat 2024-06. 11 s.
Helberg, M., Molværsmyr, S. & Ranke, P. S. (2023). Variasjon i hekketidspunkt for ærfugl, måker og terner fra Svenskegrensen til og med Agder i perioden 2013-2022. BirdLife Norge Rapport 2023-3. 24 s.
Källander, H. 2014. Black-headed Gulls Chroicocephalus ridibundus capturing chironomids in flight: have flight costs been overestimated? Journal of Ornithology 155:825-827
Molværsmyr, S. (2026). Sammenstilling av Birdlife hettemåke notater fra perioden 2022-2025.
Nordström, M., Högmander, J., Laine, J., Nummelin, J., Laanetu, N. & Korpimäki, E. 2003. Effects of feral mink removal on seabirds, waders and passerines on small islands in the Baltic Sea. Biological Conservation 109(3): 359-368.
Radi, M., Qninba, A., Dakki, M., & Thévenot, M. (2004). Nidification de la mouette rieuse Larus ridibundus et de la sterne hansel Sterna nilotica sur le lac de barrage d’ Al Massira (Maroc central). Alauda 72 :53-58.
Ottersland, I. A. (2024). Survival and population viability of the declining black-headed gull in the inner Oslo fjord. Master thesis. University of Oslo. 60s
SLU Artdatabanken (2026). Artfakta: skrattmås (Chroicocephalus ridibundus). https://artfakta.se/taxa/102963 Nedlastet: 09.03.2026
Stokke BG, Dale S, Jacobsen K-O, Lislevand T, Solvang R & Strøm H (2021). Fugler: Vurdering av hettemåke Chroicocephalus ridibundus for Norge. Rødlista for arter 2021. Artsdatabanken. https://lister.artsdatabanken.no/rodlisteforarter/2021/29490. Nedlastet 09.03.2026