Engelsk navn:

Horned grebe / Slavonian grebe

Vitenskapelig navn:

Podiceps auritus

Sist oppdatert:

Beskrivelse

Horndykkeren er en relativt liten vannfugl (31-38 cm og 300-470 gram) i dykkerfamilien. Kjønnene har lik fjærdrakt og størrelse. Nebbet er kort og gråsvart med lys spiss, øynene røde. I flukt stikker beina ut bak stjerten, og tydelige hvite vingepaneler ses på oversiden.

Voksne i sommerdrakt har rustbrune kroppssider, bryst og strupe, svart rygg og hodekrage, samt gule «horn» fra nebbrota gjennom øynene og bak på nakken.

Voksne i vinterdrakt og ungfugler mangler horn og krage, og det rustbrune er erstattet av hvitt. Hodet virker lyst, med sterk kontrast mellom hvite kinn og svart kalott.

Ungfugl ligner voksne i vinterdrakt, men har en grålig horisontal stripe i kinnet. Begge kjønn lager ulike lyder, blant annet korte skurrende og plystrende strofer samt trillende, jamrende plystringer.

Relevante lenker:

Horndykker ©Jonas Aleksander Larsen
Horndykker ©Jonas Aleksander Larsen

Rødlistestatus

  • Ikke vurdert
  • Ikke egnet
  • Livskraftig
  • Datamangel
  • Nær truet
  • Sårbar
  • Sterkt truet
  • Kritisk truet
  • Regionalt utdødd
  • NE
    Ikke vurdert
  • NA
    Ikke egnet
  • LC
    Livskraftig
  • DD
    Datamangel
  • NT
    Nær truet
  • VU
    Sårbar
  • EN
    Sterkt truet
  • CR
    Kritisk truet
  • RE
    Regionalt utdødd
  • NE
    Ikke vurdert
  • NA
    Ikke egnet
  • LC
    Livskraftig
  • DD
    Datamangel
  • NT
    Nær truet
  • VU
    Sårbar
  • EN
    Sterkt truet
  • CR
    Kritisk truet
  • RE
    Regionalt utdødd

IUCN Europa

Kilde: Birdlife International

  • NE
    Ikke vurdert
  • NA
    Ikke egnet
  • LC
    Livskraftig
  • DD
    Datamangel
  • NT
    Nær truet
  • VU
    Sårbar
  • EN
    Sterkt truet
  • CR
    Kritisk truet
  • RE
    Regionalt utdødd

IUCN Global

Kilde: Birdlife International

  • NE
    Ikke vurdert
  • NA
    Ikke egnet
  • LC
    Livskraftig
  • DD
    Datamangel
  • NT
    Nær truet
  • VU
    Sårbar
  • EN
    Sterkt truet
  • CR
    Kritisk truet
  • RE
    Regionalt utdødd

Bestandsstørrelse

Hoveddelen av verdens hekkebestand finnes i Nord-Amerika, særlig i Canada. I Europa ble hekkebestanden i perioden 2005–2014 anslått til 6 400–9 200 par (Stedman 2020).

I Danmark forsvant arten som regelmessig hekkefugl allerede på 1800-tallet, og forekommer i dag kun sporadisk som hekkefugl (Moeslund et al. 2019; Dansk Ornitologisk Forening 2020). 

Hoveddelen av den norske hekkebestanden har tradisjonelt vært konsentrert i Nordland og Troms. Ved den landsdekkende kartleggingen av horndykker i 2007 ble det anslått at om lag halvparten av bestanden hekket i Nord-Norge, rundt en tredjedel i Trøndelag og cirka 15 prosent på Østlandet (Øien et al. 2008).

Nasjonalt

Region/områdeEstimert antall (par)ÅrReferanse
Norge totalt650–7502015Shimmings & Øien 2015

Internasjonalt

OmrådeEstimatEnhetTrendÅrKilde
Canada350 000ParSynkende1970 – 2021Environment and Climate Change Canada & Birds Canada 2024
Finland2 500–3 000ParSynkende2013 – 2018European Commission 2020
Island700Par2004Natural Science Institute of Iceland 2026
Russland (hele?)1 500Par2005 – 2014BirdLife International 2017
Skottland23ParSynkende2009Holling & The Rare Breeding Birds Panel 2011
Sverige1 200ParSynkende2016 – 2026SLU Artdatabanken 2026
Globalt238 800–582 800Individer i vinterSynkende2012Wetlands International 2015

Hekkeutbredelse

Horndykkeren hekker i Nordvest-Europa og østover i et smalt belte gjennom Sibir, samt i det nordlige Nord-Amerika. I Norge er arten vanligst fra Trøndelag og nordover, men hekker også spredt på Østlandet, og er i stor grad fraværende på Vestlandet. Arten har ikke vært registrert hekkende på Jan Mayen og Svalbard.

Trekk- og vinterområder

Horndykkeren er en trekkfugl med middels lange trekkruter. Trekket foregår hovedsakelig om natten, trolig i flokker, men dagtrekk kan også forekomme.

De fleste fuglene tilbakelegger mer enn 1 000 km mellom hekke- og overvintringsområder, men enkelte bestander flytter bare korte avstander til nærliggende marine habitater (Stedman 2020).

Norske hekkefugler overvintrer sannsynligvis i hovedsak langs norskekysten, særlig på Nord-Vestlandet, i Trøndelag og langs strekningen Agder–Rogaland. Enkelte overvintrer også i Storbritannia, Irland og på Færøyene.

I Troms har et individ blitt sporet gjennom to påfølgende vintere med lyslogger. Dette individet overvintret nær hekkeplassen i Lyngenfjorden den første vinteren og på Trøndelagskysten den neste vinteren (Hanssen et al. 2020).

Bestandsutvikling

I Sverige har bestanden vært stabil eller svakt økende de siste 15 årene, men datagrunnlaget er begrenset og over en lengre tidsperiode har det likevel vært en tydelig bestandsnedgang (Green et al. 2020).

I Finland ble det registrert en kraftig tilbakegang på 50–80 prosent over de siste tre generasjonene (Hyvärinen et al. 2019). 

Arten overvåkes i flere områder i Norge. I Troms er det rapportert en bestandsnedgang på om lag 90 % i perioden 2001–2019, fra 228 til 23 par (Hanssen et al. 2019). Nedgangen fant imidlertid i hovedsak sted mellom 2001 og 2009, mens bestanden har vært relativt stabil i perioden 2011–2023 (Hanssen & Strand Bakke 2023).

I Bodø ble bestanden estimert til 20–25 par i 2018, noe som er på nivå med anslagene fra 2013, men dette representerer likevel en betydelig reduksjon sammenlignet med situasjonen for 50 år siden (Eggen et al. 2018).  

I Fauske og Saltdal i Nordland har bestanden på rundt 30 par trolig vært forholdsvis stabil siden 1980 (Eggen & Heggøy 2020). I Nordland som helhet anslås bestanden å ha vært på 260-330 par i perioden 2017-2021 og ansås å være relativt robust og stabil (Shimmings 2021).

I Nord-Trøndelag har bestanden vært relativt stabil, med anslag mellom 139 og 201 par i perioden 2007–2019 (Shimmings 2019). I Sør-Trøndelag ble bestanden estimert til 50–80 par i 2018, noe som indikerer en økning siden 2007, da bestanden ble anslått til 40–49 par (Shimmings 2018).

På Østlandet vurderes bestanden som stabil eller svakt økende (Tøråsen 2008; Øigarden 2018; Breiehagen & Furuseth 2020), selv om det mangler tall som dekker hele regionen. Samlet sett anses det som rimelig å anta at bestanden i Norge har hatt en nedgang på om lag 10–20 % over de siste tre generasjonene, hovedsakelig som følge av tilbakegangen i Troms (Stokke et al 2021). 

Demografi

Reproduksjon

Horndykkeren kan hekke allerede i sitt første leveår, og hekker vanligvis årlig deretter. En relativt høy andel ikke-hekkende individer, anslått til 9–10 % av den voksne bestanden, består trolig hovedsakelig av ettårige fugler (Fjeldså 1973).

Reiret bygges raskt like før egglegging og plasseres som en flytende plattform i lav og ofte glissen vannvegetasjon. Pardannelse skjer på overvintringsplass eller under vårtrekk, og ankomst til hekkeplass sammenfaller med isgang.

Eggleggingen strekker seg vanligvis fra mai til juli, men kan variere betydelig mellom år. Kullstørrelsen varierer geografisk, med generelt færre egg i nord (3-4 egg mot opptil 8 egg lengre sør).

Begge kjønn ruger eggene og tar seg av ungene, som blir selvstendige etter rundt halvannen måned. I Norge og på Island bestemmes kullstørrelsen blant annet av tidspunkt for egglegging, værforhold og mattilgang (Fjeldså 1973).

Overlevelsen blant ungene er relativt høy de første ukene. I Finland er årlig produksjon per par anslått til 1.5–1.9 unger (Stedman 2020). Overlevelsen hos unger den første uken påvirkes både av hunnens kondisjon ved egglegging og av værforholdene etter klekking (Fjeldså 1973). 

Næringsvalg

I Norge foretrekker horndykkeren små, grunne vatn med rik bunnvegetasjon og god tilgang på næring, særlig vanninsekter, marflo og småfisk som hekkehabitat (Fjeldså 1994). I Sverige er arten også kjent som hekkefugl i brakkvannsområder langs kysten (Regnell 1981). 

Viktige fiskearter er yngel og voksne stingsild, ål og ørretyngel. Insekter utgjør hoveddelen av dietten og omfatter blant annet døgnfluer, vannymfer, steinfluer, biller, vårfluer, tovinger og nebbmunner. Om vinteren suppleres dietten med bløtdyr, krepsdyr og leddormer (Cramp m.fl. 1977).

Horndykkere ©Jonas Aleksander Larsen
Horndykkere ©Jonas Aleksander Larsen

Påvirkningsfaktorer og trusler

Horndykkeren er følsom for næringskonkurranse fra fisk, og hekkevannene mangler ofte større fisk. Utsetting av fisk, lav hekkesuksess som følge av predasjon fra mink, vannstandsreguleringer, igjenfylling av dammer og menneskelige forstyrrelser regnes som viktige negative påvirkningsfaktorer for horndykkeren (Direktoratet for naturforvaltning 2009).

Det er trolig næringsforholdene i hekkesjøene som i stor grad avgjør om arten går til hekking, og hvor mange par som etablerer seg i de enkelte vatnene. Et karakteristisk trekk ved horndykkeren er at den ofte skifter hekkelokaliteter, også i områder der den regionale bestanden framstår som relativt stabil.

Arten tar raskt i bruk nydannede eller restaurerte lokaliteter, men forlater dem gjerne etter noen år og etablerer seg på nye steder. Dersom bestandsutviklingen vurderes på et for lokalt nivå, kan dette gi et feilaktig inntrykk av bestandsnedgang, dersom man ikke samtidig har oversikt over nye hekkelokaliteter. Slike forskyvninger i hekkeutbredelse er dokumentert flere steder og kan blant annet skyldes endringer i næringstilførsel og fiskesamfunn. Økt næringstilførsel til vatn kan i en tidlig fase virke positivt ved å øke produksjonen av virvelløse dyr og fiskeyngel, noe horndykkeren drar nytte av.

Arten er imidlertid sårbar for næringskonkurranse fra større fisk, og hekker derfor først og fremst i vatn med begrenset forekomst av slike arter (O’Donnel & Fjeldså 1997). Ved overgjødsling gror vatnene igjen, fiskebestandene øker, og konkurransen om næring blir etter hvert for stor. Dette mønsteret tyder på at horndykkeren kan betraktes som en suksesjonsart, som forekommer i vatn i et avgrenset suksesjonsstadium.

I Norge har oppdemte myrtjern og små dammer, særlig i jordbruks- og skogsområder, fungert som midlertidig attraktive hekkehabitat. Den økte biologiske produksjonen i slike lokaliteter varer ofte i 10–15 år før den avtar, og det er typisk i denne fasen at horndykkeren forlater lokalitetene. Tilsvarende forhold er dokumentert både i Oppland, Hedmark og i Sverige, der innvandring eller utsetting av fisk ofte fører til at horndykkeren forsvinner fra kunstige dammer etter noen år. 

Referanser

ArtDatabanken 2020. Rödlistade arter i Sverige 2020. ArtDatabanken. https://artfakta.se/naturvard/taxon/vitenskapelig-navn 

BirdLife International (2017). European birds of conservation concern: populations, trends and national responsibilities. Cambridge, UK: BirdLife International 

BirdLife International (2020) Species factsheet: Podiceps auritus. Downloaded from http://www.birdlife.org on 21/09/2020 

BirdLife International. (2015a). European Red List of Birds. Luxenbourg: Office for official publications of the European Communities. 70 s. https://portals.iucn.org/library/sites/library/files/documents/RL-4-020.pdf 

Breiehagen, T. & Furuseth, P. (2020). Hekkebestanden av horndykker (Podiceps auritus) i Buskerud 2019-20. Fylkesmannen i Oslo og Buskerud & Naturvernforbundet i Buskerud. Rapport 12 s 

Cramp, S., Simmons, K.E.L.,Ferguson-Lees, I.J., Gillmor, R., Hollom, P.A.D., Hudson, R., Nicholson, E.M., Ogilvie, M.A., Voous, K.H. & Wattel, J. 1977. Handbook of the birds of Europe, the Middle East and North Africa. Vol.1, Ostrich to Ducks. Oxford University Press, London. 722s. 

Dansk Ornitologisk Forening 2020. https://dofbasen.dk/ART/ 

Direktoratet for naturforvaltning 2009. Handlingsplan for horndykker Podiceps auritus Rapport 2009-7 

Eggen, M., Kristiansen, T.E. & Heggøy, O. (2018). Kartlegging av horndykker i Bodø kommune i 2013 og 2018. NOF-notat 2018-13: 20 s. 

Fjeldså, J. (1973). Territory and the regulation of population density and recruitment in the Horned Grebe Podiceps auritus arcticus Boje [sic], 1822. Vidensk. Meddr dansk naturh. Foren. 136:117-189. 

Fjeldså, J. 1994. Horndykker, s. 38-39 i: Gjershaug, J.O., Thingstad, P.G., Eldøy, S., Byrkjeland, S. 1994 (Red.). Norsk fugleatlas. Norsk Ornitologisk Forening, Klæbu. 552s 

Green, M., Haas, F. & Lindström, Å. (2020). Övervakning av fåglarnas populationsutveckling. Årsrapport för 2019. Rapport, Biologiska institutionen, Lunds Universitet. 96 s. 

Hanssen, S.A., Frivoll, V., Strann, K.-B., Hagtvedt, M., Sommervold, P.S. & Ballesteros, M. (2019). Overvåking av hekkende horndykker i Troms 2019. NINA Rapport 1733 

Hanssen, S.A, Frivoll, V., Strann, K.-B., Hagtvedt, M., Sommervold, P.S. & Ballesteros, M. 2020. Overvåking av hekkende horndykker i Troms 2020. NINA Rapport 1916. Norsk institutt for naturforskning. 

Hanssen, S.A, og Strand Bakke, K.S. 2022. Overvåking av hekkende horndykker i Troms 2022. NINA Rapport 2194. Norsk institutt for naturforskning. 

Hanssen, S.A, og Strand Bakke, K.S. 2023. Overvåking av hekkende horndykker i Troms 2023. NINA Rapport 2346. Norsk institutt for naturforskning. 

Hyvärinen, E., Juslén, A., Kemppainen, E., Uddström, A. & Liukko, U.-M. (eds.). (2019). The 2019 Red List of Finnish Species. Ympäristöministeriö & Suomen ympäristökeskus. Helsinki. 704 s. 

Moeslund, J.E., Nygaard, B., Ejrnæs, R., Bell, N., Bruun, L.D., Bygebjerg, R., Carl, H., Damgaard, J., Dylmer, E., Elmeros, M., Flensted, K., Fog, K., Goldberg, I., Gønget, H., Helsing, F., Holmen, M., Jørum, P., Lissner, J., Læssøe, T., Madsen, H.B., Misser, J., Møller, P.R., Nielsen, O.F., Olsen, K., Sterup, J., Søchting, U., Wiberg-Larsen, P. & Wind, P. (2019). Aarhus Universitet, DCE – Nationalt Center for Miljø og Energi. www.redlist.au.dk. 

O’Donnel, C. & Fjeldså, J. 1997. Grebes – status survey and conservation action plan. IUCN/SSC Grebe Specialist Group. IUCN, Gland, Switzerland and Cambridge, UK. vii+59s 

Regnell, S. 1981. Häckningsbeståndet av svarthakedopping Podiceps auritus i Sverige. Vår Fågelvärld 40: 13-22 

Shimmings, P. & Øien, I.J. (2015). Bestandsestimater for norske hekkefugler. NOF-Rapport 2015-2. 

Shimmings, P. (2018). Kartlegging av horndykker i Sør-Trøndelag i 2018. NOF-notat 2018-26: 14 s. 

Shimmings, P. (2019). Kartlegging av horndykker nord i Trøndelag i 2019. NOF-notat 2019-18: 14 s. 

Shimmings,P. 2021. Horndykker i Nordland i 2021. NOF- Rapport 1-2021. 19s. 

Stedman, S. J. (2020). Horned Grebe (Podiceps auritus), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, Editor). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.horgre.01 

Stokke BG, Dale S, Jacobsen K-O, Lislevand T, Solvang R og Strøm H (24.11.2021). Fugler: Vurdering av horndykker Podiceps auritus for Norge. Rødlista for arter 2021. Artsdatabanken. https://lister.artsdatabanken.no/rodlisteforarter/2021/28011.  

Tøråsen, A. (2008). Horndykkerregistreringer i Hedmark. Kornkråka 38: 90-91. 

Väisänen, R.A., Hario, M. & Saurola, P. (2011). Population estimates of Finnish birds. In: Valkama, J., Vepsäläinen, V. & Lehikoinen, A. 2011: The Third Finnish Breeding Bird Atlas Finnish Museum of Natural History and Ministry of Environment: (cited 17.10.2020) ISBN 978-952-10-7145-4. http://atlas3.lintuatlas.fi/english 

Øien, I. J., Aarvak, T. & Reinsborg, T. (2008). Horndykkeren i Norge – truet art på frammarsj?. Vår Fuglefauna 31: 20-27. 

Øigarden, T. (2018). Kartlegging av horndykkerbestanden i Vardal/Snertingdal/Biri, Oppland 2018. Dokkadeltaet Våtmarkssenter AS. Rapport 2018-9