Islom

Arten forekommer i Norge som uregelmessig hekkefugl på Svalbard (Bjørnøya), i tillegg til at den overvintrer spredt langs kysten av fastlandet, hovedsakelig i området fra Agder til Nordland. Siste sikre hekkefunn på Bjørnøya ble gjort i 2012 (Strøm 2013). Registreringer gjort her gjennom 2000-tallet indikerer at 20-30 individer har tilhold ved øya sommerstid, de fleste av disse er unge fugler.

I tillegg observeres islom i store, fiskerike vatn på nord- og vestsiden av Spitsbergen, og det er grunn til å tro at arten også her gjør hekkeforsøk enkelte år (Strøm 2013, Bangjord og Haugskott 2023). Vinterbestanden langs norskekysten er anslått til 900-1 500 individer (Nygård 1994), 1 000 individer (Byrkjedal et al. 2000) og 1 000-2 000 individer (Svorkmo-Lundberg et al. 2006). I Europa er hekkebestanden anslått til 700–1 300 par (BirdLife International 2015).

Islommen hekker i Nord-Amerika, på Grønland og på Island. På Svalbard hekker arten uregelmessig på Bjørnøya, som er det østligste hekkeområdet i verden. Enkeltfugler og par blir også observert jevnlig langs vestkysten av Spitsbergen om sommeren (Strøm 2013, Bangjord og Haugskott 2023).

Islommen hekker vanligvis ved vann eller elver i innlandet, men kan også hekke i kystområder eller i estuarier (Lorentsen 2015). Hekkefunnene på Bjørnøya har vært ved vatn på flatliggende tundra nær kysten. Reiret er en liten grop med plantemateriale på tørt land ved vannkanten (H. Strøm pers.medd.). Den foretrekker hekkeplasser med god oversikt over omgivelsene.

Lite er kjent om trekkruter og vinterområder for den europeiske- og grønlandske bestanden. Det er grunn til å tro at norske og islandske fugler overvintrer langs kysten av Nordøst-Atlanteren, men ingen studier er gjort som kan bekrefte dette.

Utenom hekkesesongen opptrer gjerne islommen i relativt grunne kystområder, ofte i de ytre områdene, men også innover i fjordene enkelte steder (Lorentsen 2015).

Arten overvintrer relativt fåtallig langs kysten av fastlandet, hovedsakelig i området fra Agder til og med Nordland. Imidlertid er det ukjent hvilke hekkeområder fuglene som opptrer langs norskekysten stammer fra.

Utviklingen i bestanden som opptrer på Bjørnøya er ukjent, men registreringer gjort på øya som del av den årlige sjøfuglovervåkingen indikerer ingen store endringer i artens forekomst på øya.

Den norske vinterbestanden var stabil i perioden 1980-2000 (Lorentsen & Nygård 2001) og ser ut til å ha økt det siste tiåret. Observasjoner gjort på Lista Fuglestasjon viser en økning i antall observasjoner over en periode på 36 år (Røer et al. 2026).

Det er ukjent om økningen i antall observasjoner gjenspeiler en tilsvarende vekst i bestanden og hvilke hekkebestander fuglene som overvintrer i Sør-Norge representerer.

I følge BirdLife International (2017) er vinterbestanden i Europa i nedgang, mens tilstanden for hekkebestanden regnes som ukjent. 

Svært lite er kjent fra våre områder om artens hekkebiologi og demografi. Hunnen legger to egg som ruges av begge foreldrene i 24–25 dager. Ungene forlater reiret straks etter at de er klekt og passes på av foreldrene til de er flygedyktige ca. 70–77 dager gamle.

Det antas at de fores av foreldrene fram til de når flygedyktig alder. Myting (fjærfelling) skjer midtvinters, og den er ikke flygedyktig i en periode på noen uker etter at alle vingefjærene er mytt samtidig (Lorentsen 2015).

Islommen er en spesialisert fiskespiser. Den er en god dykker og kan forfølge og fange sitt bytte på dyp ned til 70 m. Dietten kan for øvrig også bestå av krepsdyr og muslinger, insekter, frosker og andre amfibier, så vel som diverse plantemateriale (Lorentsen 2015).

Lite er kjent om trusler knyttet til den europeiske bestanden, men menneskelige forstyrrelser generelt, bifangst i fiskerier (garn), forurensning av innlands hekkesjøer og oljeforurensning er betraktet som potensielle trusler.