Ismåke
Engelsk navn:
Ivory gull
Vitenskapelig navn:
Pagophila eburnea
ForfatterE:
Sist oppdatert:
Beskrivelse
Ismåken er en middels stor måke som er lett å gjenkjenne på grunn av sin helhvite fjærdrakt, svarte bein og gule nebb med mørk basis. Øyet er mørkt med en gulrød øyering.
Det runde brystet, de korte beina og det rullende ganglaget kan gi assosiasjoner til en due, men flukten er grasiøs, rask og lett. Ismåken blir 40–44 cm lang og veier 334–730 gram (norske data).
Kjønnene er like. Ungfuglene er også hvite, men har fine, svarte flekker på ryggen og på oversiden av vingene. De er også skittensvarte i pannen, rundt øynene, på kinnene og i strupen. Mengden svart i fjærdrakten kan variere. Ungfuglene anlegger voksendrakt i løpet av den andre vinteren. Beina er svarte hos alle aldersgrupper (Strøm 2013).
Relevante lenker:

Rødlistestatus
- Ikke vurdert
- Ikke egnet
- Livskraftig
- Datamangel
- Nær truet
- Sårbar
- Sterkt truet
- Kritisk truet
- Regionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
Bestandsstørrelse
Ismåken er en sjelden art i global målestokk. Over 80 % av den globale hekkebestanden antas å hekke i Russland (Gilchrist et al. 2008). Svalbardbestanden er estimert til å ligge et sted mellom 1 500 og 2 000 par (Strøm et al. 2020).
Nasjonalt
| Region/område | Estimert antall (par) | År | Referanse |
|---|---|---|---|
| Svalbard | 1 800 | ||
| Øvrige områder | 1 800 | 2020 | Strøm et al. 2020 |
| Norge totalt | 1 800 |
Internasjonalt
| Område | Estimat | Enhet | Trend | År | Kilde |
|---|---|---|---|---|---|
| Canada | 2 150 | Individer | Synkende (langsiktig), Stabil (kortsiktig) | 2023 | COSEWIC 2023 |
| Europa | 9 900 (8 600-11 600) | Individer (voksne) | Synkende | BirdLife International 2021 | |
| Grønland | 2 000–2 500 | Par | Stabil (kortsiktig) | 2019 | Boertmann et al. 2020 |
| Russland | 2 000–3 000 | Par | 2008 | Strøm et al. 2020 | |
| Globalt | 8 000–11 500 | Par | Synkende | 2008 | Gilchrist et al. 2008 |
| Globalt | 38 000–52 000 | Individer (voksne) | Synkende | 2012 | BirdLife International 2018 |
Hekkeutbredelse
Arten har en nær sirkumpolar, arktisk utbredelse. Små, spredte kolonier (5-200 hekkende par), finnes i de høy-arktiske delene av Canada, Grønland, Svalbard, Frans Josef Land (Russland), på enkelte øyer i Karahavet og på Severnaja Semlja (Russland; Mallory et al. 2020).
På Svalbard hekker ismåken i spredte kolonier på de østre delene av Spitsbergen (så langt sør som til Hornsund), Barentsøya, Kong Karls Land og Nordaustlandet, med størst tetthet av kolonier i de østlige og nordlige områdene (Strøm et al. 2020).
Ismåken er en vanlig, men fåtallig art i isfylte farvann rundt Svalbard i den lyse delen av året. Den følger ofte båter som opererer i drivisen, og den kan også opptre fåtallig i tilknytning til bosetningene på Spitsbergen (Strøm 2013).
Trekk- og vinterområder
Ismåken overvintrer i isfylte farvann i Labradorhavet og Davisstredet mellom Grønland og Canada. Her møtes fugler fra alle fire delbestandene (Canada, Grønland, Norge, Russland). En mindre andel av bestanden overvintrer i Okhotskhavet (Stillehavet; Gilg et al. 2010, Spencer et al. 2016).
Svalbardfuglene forlater hekkekoloniene i september, og trekker da opp til driviskanten mellom Svalbard og Severnaja Semlja. Her oppholder de seg til midten av oktober (Hamilton et al. 2017).
I midten av oktober starter et gradvis trekk til vinterområdene i Labradorhavet og Davisstredet. Kun en liten andel av Svalbardfuglene overvintrer i Stillehavet (Okhotskhavet). Vårtrekket starter i mars-april, og fuglene etablerer seg i hekkeområdene i siste halvdel av mai (Strøm 2013).

Bestandsutvikling
Overvåkingen av ismåke på Svalbard viser en nedgang i hekkebestanden på ca. 7 % per år i perioden (2015-2025; Strøm et al. 2020, Descamps og Strøm 2021). Utviklingen vurderes som alvorlig gitt artens bestandsstørrelse og dens begrensede globale utbredelse.
Tidsserien er imidlertid kort og vi mangler grunnleggende kunnskap om artens biologi. En må derfor utvise forsiktighet i tolkingen av dataserien. Nedgangen på Svalbard er i tråd med tilsvarende utvikling i Canada og på Grønland, hvor arten også går tilbake (Strøm et al. 2019).
Estimerte årlige hekkebestander på nøkkellokalitetene. Fjern eller legg til grafer ved å klikke på lokalitetens navn til høyre for figuren.
Les mer…
Estimerte årlige hekkebestander. Superskript ts betyr at estimatet er et totalestimat for hele populasjonen innenfor valgte nøkkellokalitet, og i betyr estimat for størrelsen av en hekkekoloni/lokalitet som er del av en større bestand i valgte nøkkellokalitet. For noen arter og kolonier er tallene basert på en totaltelling, mens andre estimat er basert på telling av prøvefelt (deler av en bestand), hvorav total hekkbestand er beregnet vha. utvikling i prøvefelt og tidligere tall på total hekkebestand.
Demografi
Vi har begrenset med kunnskap om ismåkens grunnleggende biologi. Arten regnes som en av de minst studerte sjøfuglene i verden i dag, hovedsakelig på grunn av dens tilhold i vanskelig tilgjengelige områder.
Overlevelse
Ismåken er en relativt langlivet art, og overlevelsen hos voksne er generelt høy, gjerne over 80 % fra ett år til neste (H. Strøm upubl. data, Stenhouse et al. 2004). Høyeste kjente levealder for en fugl merket på Svalbard er tretten år (H. Strøm upubl. data).
Reproduksjon
Til forskjell fra de fleste andre måkene som legger tre egg, legger ismåken normalt bare ett eller to egg. Tre egg forekommer i artens kjerneområder i Russland. Ismåken blir kjønnsmoden i en alder av to år.
Fuglenes reproduksjonsrate er trolig lav, og den varierer mye fra år til år. Matmangel eller predasjon fra rev og isbjørn kan gjøre at kolonien forlates og fuglene gir opp hekkeforsøket. Arten er også sårbar for kraftig regnvær i hekkesesongen (Yannic et al. 2014).
Eggleggingen finner trolig sted sent i juni eller i begynnelsen av juli. Rugetiden er 24–26 døgn, og begge kjønn ruger.
Ungene forblir i reiret til de er flygedyktige i en alder av fire til fem uker. Ismåkene forlater hekkekolonien raskt etter endt hekking og trekker ut til næringsområder i omkringliggende drivis (Strøm 2013).
Beregnet årlig reproduksjon på nøkkellokalitetene. Enhet avhenger av art og lokalitet. Fjern eller legg til grafer ved å klikke på lokalitetens navn til høyre for figuren.
Les mer…
Hekkesuksess er definert på flere ulike måter avhengig av utvalgte arters livshistorie og overvåkingsmetodikk for de ulike nøkkellokalitetene. Alkefuglene (bortsett fra teist), i tillegg til havhest og havsule, legger kun ett egg pr par, mens de resterende har en kullstørrelse fra to og oppover. For de kolonihekkende artene, f.eks. lunde og havsule, er hekkesuksess målt på et utvalg av populasjonen, og de årlige estimatene har derfor et konfidensintervall som beskriver usikkerheten på estimatet. For noen arter/områder er hekkesuksess målt på samtlige individ i populasjonen, og det er derfor ikke noe usikkerhet knyttet til de årlige verdiene av hekkesuksess.
Næringsvalg
I likhet med andre måker er ismåken en opportunistisk art som utnytter et vidt spekter av næringsemner. Arten er en overflatespiser som livnærer seg hovedsakelig på mindre fisk som polartorsk og større dyreplankton som amfipoder (Strøm 2013, Lucia et al. 2016).
Ismåken er også en åtseleter som utnytter rester av marine pattedyr tatt av isbjørn eller andre. Den kan dessuten utnytte ekskrementer fra marine pattedyr eller morkaker o.l. (Strøm 2013). Næringssøket foregår i drivisen eller langs brefronter (Gilg et al. 2016, Lydersen et al. 2014).
Påvirkningsfaktorer og trusler
På grunn av artens sterke tilknytning til drivisen, og dens rolle som åtselfugl, er ismåken sårbar for endringer i forekomst og utbredelse av havis som følge av klimaendringer, og for å akkumulere høye nivåer av miljøgifter (Strøm 2013, Lucia et al. 2015, 2016, 2017).
Høye nivåer av giftstoffet DDT er vist å ha sammenheng med redusert eggskalltykkelse i russiske kolonier (Miljeteig et al. 2009, 2012).
Man vet lite om årsakene til nedgangen i den globale hekkebestanden, men redusert forekomst av sjøis og endrede miljøforhold i hekkeområdene, langs trekkrutene og i vinterområdene er antatt å være viktig (Gilchrist et al. 2008, Strøm et al. 2019).
Stigende temperaturer i artens hekkeområder med påfølgende økning i nedbør i form av regn, er antatt å kunne påvirke ungenes overlevelse negativt (Yannic et al. 2004).

Referanser
Descamps S & Strøm H (2021) As the Arctic becomes boreal: ongoing shifts in a high-Arctic seabird community. Ecology 102: e03485, https://doi.org/10.1002/ecy.3485
Gilchrist, G. Strøm, H. Gavrilo, M.V. & Mosbech, A. 2008. International Ivory Gull Conservation Strategy and Action Plan. Circumpolar Seabird Group (CBird). CAFF (Conservation of Arctic Flora and Fauna) Technical Report No. 18. 20 pp.
Gilg, O., Strøm, H., Aebischer, A., Gavrilo, M., Volkov, A., Miljeteig, C. and Sabard, B. 2010. Post-breeding movements of northeast Atlantic ivory gull Pagophila eburnea populations. J. Avian Biol. 41: 532-542.
Gilg, O., Istomina, L., Heygster, G., Strøm, H., Gavrilo, M.V., Mallory, M.L., Gilchrist, G., Aebischer, A., Sabard, B., Huntemann, M., Mosbech, A. and Yannic, G. 2016. Living on the edge of a shrinking habitat: the ivory gull, Pagophila eburnea, an endangered sea-ice specialist. Biol. Lett. 12: 20160277. doi:10.1098/rsbl.2016.0277.
Hamilton, C., Kovacs, K.M., Ims, R.A., Aars, J., Strøm, H., Lydersen, C. 2017. Spatial overlap among an Arctic predator, prey and scavenger in the marginal ice zone. Marine Ecology Progress Series 573: 45–59. DOI:10.3354/meps12184.
Lucia, M., Strøm, H., Bustamante, P. and Gabrielsen, G.W. 2016. Trace element accumulation in relation to the trophic behaviour of endangered ivory gulls (Pagophila eburnea) during their stay at a breeding site in Svalbard. Arch. Environ. Contam. Toxicol. 71 (4): 518-529. doi: 10.1007/s00244-016-0320-6.
Lucia, M., Strøm, H., Bustamante, P., Herzke, D. and Gabrielsen, G.W. 2017. Contamination of ivory gulls (Pagophila eburnea) at four colonies in Svalbard in relation to their trophic behavior. Polar Biol. 40: 917. https://doi.org/10.1007/s00300-016-2018-7.
Lucia, M., Verboven, N., Strøm, H., Miljeteig, C., Gavrilo, M.V., Braune, B.M., Boertmann, D., Gabrielsen, G.W. 2015. Circumpolar contamination in eggs of the high-Arctic ivory gull Pagophila eburnea. Environmental Toxicology and Chemistry 34(7): 1552–1561.
Lydersen, C., Assmy, P., Falk-Petersen, S., Kohler, J., Kovacs, K.M., Reigstad, M., Steen, H., Strøm, H., Sundfjord, A., Varpe, Ø., Walczowski, W., Weslawski, J.M., Zajaczkowsk, M. 2014. The importance of tidewater glaciers for marine mammals and seabirds in Svalbard, Norway. Journal of Marine Systems 129: 452–471. DOI: 10.1016/j.jmarsys.2013.09.006
Mallory, M. L., I. J. Stenhouse, H. G. Gilchrist, G. J. Robertson, J. C. Haney, and S. D. Macdonald (2020). Ivory Gull (Pagophila eburnea), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, Editor). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA.
Miljeteig, C., Gabrielsen, G.W., Strøm, H., Gavrilo, M.V, Lie, Elisabeth and Jensen, B.M. 2012. Eggshell thinning and decreased concentrations of vitamin E are associated with contaminants in eggs of ivory gulls. Science of the Total Environment 431: 92-99.
Miljeteig, C., Strøm, H., Gavrilo, M. G., Volkov, A., Jenssen, B. M., Gabrielsen, G. W. 2009. High levels of contaminants in ivory gull Pagophila eburnea eggs from the Russian and Norwegian Arctic. Environmental Science & Technology.
Spencer, N.C., Gilchrist, G.H., Strøm, H., Allard, K.A. and Mallory, M.L. 2016. Key winter habitat of the ivory gull Pagophila eburnea in the Canadian Arctic. Endang. Species Res. Vol. 31: 33–45. doi: 10.3354/esr00747.
Stenhouse, I. J., G. J. Robertson and H. G. Gilchrist. (2004). Recoveries and survival rate of Ivory Gulls banded in Nunavut, Canada, 1971-1999. Waterbirds 27 (4):486-492.
Strøm, H. 2013. Svalbards fugler. I Kovacs, K. & Lydersen, C. (red.): Svalbard fugler og pattedyr. Norsk Polarinstitutt. Polarhåndbok nr. 13: 85-191. https://www.npolar.no/arter/ismåke/
Strøm, H., Bakken, V., Skoglund, A., Descamps, S., Fjeldheim, V. and Steen, H. 2020. Population status and trend of the threatened ivory gull Pagophila eburnea in Svalbard. Endangered Species Research 43:435-445. DOI: 10.3354/esr01081
Strøm, H., Boertmann, D., Gavrilo, M.V, Gilchrist, G., Gilg, O., Mallory, M., Mosbech, A. and Yannic, G. 2019. Ivory Gull: Status, Trends and New Knowledge. Arctic Report Card 2019. https://arctic.noaa.gov/Report-Card/Report-Card-
Yannic, G., Aebischer, A., Sabard, B. and Gilg, O., 2014. Complete breeding failures in ivory gull following unusual rainy storms in North Greenland. Polar Research 33: 22749.
Yannic, G., Broquet, T., Strøm, H., Aebischer, A., Dufresnes, C., Gavrilo, M.V., Gilchrist, H.G., Mallory, M.L., Guy Morrison, R.I., Sabard, B., Sermier, R. and Gilg, O. 2016. Genetic and morphological sex identification methods reveal a male-biased sex ratio in the Ivory Gull Pagophila eburnea. J. Ornithol. 157: 861-873. doi:10.1007/s10336-016-1328-4.
Yannic, G., Yearsley, J.M., Sermier, R., Dufresnes, C., Gilg, O., Aebischer, A., Gavrilo, M., Strøm, H., Mallory, M., Morrison, R.I.G., Gilchrist, H.G. and Broquet, T. 2015. High connectivity in a long-lived high-Arctic seabird, the ivory gull Pagophila eburnea. Polar Biol. DOI 10.1007/s00300-015-1775-z.