Krykkje
Engelsk navn: Black-legged Kittiwake
Vitenskapelig navn: Rissa tridactyla
Snarveier:
Beskrivelse
Krykkje er en liten måkefugl med en kroppslengde på ca. 40 cm, vingespenn på 91–97 cm og en vekt på mellom 300 og 500 gram (Coulson 2011).
I sommerdrakt er hode, hals, bryst og underside hvit, mens ryggen og oversiden av vingene har forskjellige nyanser av blågrå, og vingespissene er helt svarte. Krykkja har et smalt spist gult nebb med røde «munnviker», mørkebrune øyne med en smal rød ring rundt øyet, og svarte bein og føtter.
I vinterdrakt har voksne krykkjer grå nakke og bakhode, en mørk, halvmåneformet tegning ved øret og mørke markeringer rundt øynene. Den smale røde ringen rundt øyet og de røde munnvikene forsvinner når krykkja skifter til vinterdrakt.
Ungfuglene ligner de voksne fuglene i vinterdrakt, men de har i tillegg et mørkt tverrbånd i nakken, svarte tegninger på oversiden av vingene som danner et W-formet mønster, samt et svart bånd ytterst på halen. Nebbet er også svart. I løpet av det andre leveåret beholder de noe av de mørke tegningene på hodet og vingene, men blir ellers mer lik de voksne fuglene. Kjønnene er like, men hannene er ofte litt større enn hunnene (Coulson 2011).
Krykkje deles inn i to underarter: Rissa tridactyla tridactyla i Nord-Atlanteren og Rissa tridactyla pollicaris i Nord-Stillehavet. De er ganske like av utseende, men R. t. pollicaris har større kroppsstørrelse, noe mørkere rygg og mer svart ytterst på håndsvingfjærene enn R. t. tridactyla (Cramp & Simmons 1983; Chardine 2002).
Relevante lenker:
Rødlistestatus for krykkje
- Ikke vurdert
- Ikke egnet
- Livskraftig
- Datamangel
- Nær truet
- Sårbar
- Sterkt truet
- Kritisk truet
- Regionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
Bestandsstørrelse
Den norske hekkebestanden av krykkje er i 2026 estimert til ca. 356 000 par. Størstedelen av bestanden hekker på Svalbard der det er estimert at det hekker 311 000 par, mens det er estimert at det hekker 35 000 par på fastlandet og 10 000 par på Jan Mayen.
De største hekkebestandene i Nord-Atlanteren er i Russland, på Island, Russland, Svalbard, Storbritannia og Grønland. Den norske krykkjebestanden utgjør litt mindre enn 10% av den globale bestanden av krykkje som er estimert til 3,8 millioner par (Daunt 2023).
Nasjonalt
| Region/område | Estimert antall (par) | År | Referanse |
|---|---|---|---|
| Svalbard | 311 017 | ||
| Bjørnøya | 114 737 | 2024 | SEAPOP 2024 |
| Øvrige områder | 196 280 | 2024 | SEAPOP 2024 |
| Jan Mayen | <10 000 | 2014 | Anker-Nilssen et al. 2015 |
| Fastlandet | 35 439 | ||
| Barentshavet | 29 560 | 2024 | SEAPOP 2024 |
| Norskehavet | 5 765 | 2024 | SEAPOP 2024 |
| Nordsjøen | 114 | 2024 | SEAPOP 2024 |
| Norge totalt | <356 456 |
Internasjonalt
| Område | Estimat | Enhet | Trend | År | Kilde |
|---|---|---|---|---|---|
| Canada | 500 000 | Individer | Moderat synkende | Environment and Climate Change Canada and Birds Canada 2024 | |
| Danmark | 530 | Par | 2021 | Birdlife Danmark & Dansk Ornitologisk Forening 2026 | |
| England | 73 011 | Par | Burnell et al. 2023 | ||
| Finland | 1–28 | Individer | 2020 – 2025 | BirdLife Suomi 2026 | |
| Færøyene | 160 000 | Par | 1999 | Faroese Bird Migration Atlas 2026; B. Olsen per. kom, som sitert i Frederiksen 2010 | |
| Grønland | 149 627 | Par | Kasper Lambert Johansen, Morten Frederiksen, Flemming Ravn Merkel & Anders Mosbech pers. kom. | ||
| Island | 580 904 | Reir | Synkende | 2005 – 2009 | Garðarsson et al. 2013; Pálsdóttir & Skarphéðinsson 2025 |
| Nord-Irland (UK) | 17 152 | Par | Burnell et al. 2023 | ||
| Republikken Irland | 24 159 | Par | Burnell et al. 2023 | ||
| Russland | 157 190–167 250 | Par | Strøm et al. 2009 | ||
| Skottland | 120 410 | Par | Burnell et al. 2023 | ||
| Sverige | 28–40 | Par | 2001 – 2009 | SLU Artdatabanken 2026 | |
| Wales | 4 782 | Par | Burnell et al. 2023 | ||
| Globalt | 14 600 000–15 700 000 | Individer | Synkende | Wetlands International 2016, som sitert i BirdLife International 2018 |
Hekkeutbredelse
Krykkja har en cirkumpolar utbredelse og hekker i arktiske og boreale områder på den nordlige halvkule. Fra den sørligste grensen for hekkeutbredelse i Frankrike strekker hekkeutbredelsen seg over store deler av Nord-Atlanteren inkludert Storbritannia, Irland, Færøyene, Island og de nordvestlige dele av Russland.
I det vestlige Atlanterhavet hekker den i arktisk Canada, Newfoundland og St. Lawrencebukta og på Grønland, mens den i Stillehavet hekker i Russland og Alaska, USA (Coulson 2011).
I Norge hekker det krykkje på Svalbard inkludert Bjørnøya, Jan Mayen og langs fastlandskysten ned til Rogaland. Hoveddelen av den norske krykkjebestanden hekker langs den nordlige fastlandskysten og på Svalbard.
Kart: Hekkeutbredelse i ulike regioner. Boblenes størrelse representerer estimert bestandsstørrelse.
Les mer…
Her oppgis estimerte hekkebestander, per havområde, for norske sjøfugler i 2024. To metoder ble brukt for å estimere bestandsstørrelser. For store måker der dronedata var tilgjengelig, samt for lomvier, brukte vi en kombinasjon av prediksjoner fra artsutbredelsesmodeller og abundansmodeller. For kolonihekkende arter og arter der den forrige metoden ikke kunne benyttes, ble det gjort en enkel imputering basert på siste tilgjengelige totaltelling per art og lokalitet, kombinert med regionale trender. For toppskarv ble dette supplert med prøvefelt, og for lunde med arealberegning.
Trekk- og vinterområder
Krykkja er en pelagisk trekkfugl og holder seg vanligvis langt fra kysten utenfor hekkeperioden. Den forlater som regel hekkeområdet etter hekkesesongen, og kan returnere lenge før eggleggingen starter.
Tilstedeværelsen i hekkeområdene avhenger av lokal næringstilgang og det er observert at krykkjene kan bli værende i kolonien til langt ut på høsten (Benjaminsen et al. 2022). På fastlandet kan krykkjene være tilbake i hekkeområdene så tidlig som februar, mens de returnere til koloniene på Svalbard i mars-april.
Trekket følger i stor grad de sesongmessige vindmønstrene, og danner en sirkel mot klokkeretningen der krykkjene trekker vest- og sørover langs Grønlandskysten om høsten og returnerer øst- og nordover nærmere de britiske øyer om våren (Amélineau et al. 2024).
Etter å ha forlatt hekkeområdene, trekker mange av de norske krykkjene opp til området øst for Svalbard. Krykka overvintrer hovedsakelig i det vestlige Atlanterhavet, i havområdene mellom Newfoundland og den midtatlantiske rygg (Frederiksen et al. 2012). Fugler fra Bjørnøya bruker også Nordsjøen og havområdene vest for de britiske øyer (Frederiksen et al. 2012).
Arealbruk i ulike årstider basert på sporingsinformasjon fra individer i utvalgte lokaliteter. Velg hvilke årstider du vil se arealbruken for i øvre venstre hjørne.
Les mer…
Kartet viser kjernetetthetsfordelinger (kernel distributions) lagt over alle tilgjengelige datapunkter for valgt årstid. Disse er basert på individuelle sporingsdata fra hekkende fugler på lokaliteter angitt med sirkler (svart sirkel = informasjon tilgjengelig for høst, vinter og vår; hvit sirkel = informasjon tilgjengelig for sommer).
Økende fargeintensitet på polygonene representerer hhv 25 %, 50 % og 75 % sannsynlighetskonturer for disse funksjonene. Med andre ord viser kartene sannsynligheten for at fugler av denne arten befinner seg i området, basert på de tilgjengelige dataene.
Kilde for høst-, vinter- og vår-data er SEATRACK. Kilde for sommerdata er SEAPOP.
Bestandsutvikling
Bestanden av krykkje i Norge har gått kraftig tilbake siden starten av 1980-tallet. Av koloniene som blir overvåket gjennom SEAPOP var det primært krykkjekolonien på Runde og Hjelmsøya som gikk tilbake frem til 2000, mens bestanden av krykkje på Røst og Hornøya også har gått tilbake siden starten av årtusenskiftet. De fleste store norske krykkjekoloniene på fastlandet har nå forsvunnet. På Svalbard har bestanden holdt seg mer stabil, men har siden 2021 gått tilbake.
Estimerte årlige hekkebestander på nøkkellokalitetene. Fjern eller legg til grafer ved å klikke på lokalitetens navn til høyre for figuren.
Les mer…
Estimerte årlige hekkebestander. Superskript ts betyr at estimatet er et totalestimat for hele populasjonen innenfor valgte nøkkellokalitet, og i betyr estimat for størrelsen av en hekkekoloni/lokalitet som er del av en større bestand i valgte nøkkellokalitet. For noen arter og kolonier er tallene basert på en totaltelling, mens andre estimat er basert på telling av prøvefelt (deler av en bestand), hvorav total hekkbestand er beregnet vha. utvikling i prøvefelt og tidligere tall på total hekkebestand.
Demografi
Overlevelse
Krykkja blir kjønnsmoden i en alder av tre til fem år. Den lengstlevende fuglen registrert, er en norsk krykkje som var 33 år (Christensen-Dalsgaard et al. 2019a), men gjennomsnittlige levealder for krykkje er 12 år (BTO 2026). Voksenoverlevelsen hos krykkje i koloniene i Norge, er generelt relativt høy og stabil.
Årlige overlevelsesrater med tilhørende konfidensintervall. Fjern eller legg til grafer ved å klikke på lokalitetens navn til høyre for figuren.
Les mer…
Overlevelsesrate og konfidensintervall er oppgitt for hvert år. Overlevelserate er basert på «fangst-gjenfangst»-data som blir innhentet på utvalgte nøkkellokaliteter hvert år: Et utvalg individuelle fugler blir merket med hver sin ring med unik kode, og basert på observasjoner av disse individene fra år til år kan en beregne gjennomsnittlig årlig overlevelse over samme tidsperiode.
Reproduksjon
Krykkja er en kolonihekkende art som foretrekker bratte fjellvegger og klipper med god tilgang til havet. Reirene bygges av gress, tang, jord og annet plantemateriale, som formes til en skål og festes godt til fjellveggen med gjørme og fugleskitt (Coulson 2011).
Krykkja har også begynt å hekke på menneskeskapte strukturer som bygninger, kaianlegg, broer og oljeinstallasjoner (Christensen-Dalsgaard et al. 2019b, Christensen-Dalsgaard et al. 2025, Anker-Nilssen et al. 2026).
I Norge starter egglegging i de sørlige koloniene vanligvis i de siste to ukene av mai, mens den på Spitsbergen og Bjørnøya egglegging er i de første uker av juni (Burr et al. 2016). Det er imidlertid betydelig variasjon mellom år (Keogan et al. 2022).
Krykkja legger 1-3 egg som ruges i 25–32 døgn. Foreldrene veksler på å ruge eggene. Ungene fôres med delvis fordøyd mat som gulpes opp av foreldrene, og de blir flygedyktige etter fem til seks uker (Coulson 2011).
Hekkesuksessen varierer betydelig mellom kolonier, og selv innen én lokalitet kan variasjonen mellom år være stor. Jevnt over har hekkesuksessen vært moderat til dårlig ved mange av de norske koloniene siden årtusenskiftet, med noen få unntak.
Beregnet årlig reproduksjon på nøkkellokalitetene. Enhet avhenger av art og lokalitet. Fjern eller legg til grafer ved å klikke på lokalitetens navn til høyre for figuren.
Les mer…
Hekkesuksess er definert på flere ulike måter avhengig av utvalgte arters livshistorie og overvåkingsmetodikk for de ulike nøkkellokalitetene. Alkefuglene (bortsett fra teist), i tillegg til havhest og havsule, legger kun ett egg pr par, mens de resterende har en kullstørrelse fra to og oppover. For de kolonihekkende artene, f.eks. lunde og havsule, er hekkesuksess målt på et utvalg av populasjonen, og de årlige estimatene har derfor et konfidensintervall som beskriver usikkerheten på estimatet. For noen arter/områder er hekkesuksess målt på samtlige individ i populasjonen, og det er derfor ikke noe usikkerhet knyttet til de årlige verdiene av hekkesuksess.
Næringsvalg
Krykkja er en pelagisk overflatebeitende art som finner maten sin på, og rett under, havoverflaten. Krykkjen spiser primært små stimfisk og virvelløse dyr, men kan også utnytte utkast fra fiskebåter.
Dietten til krykkje varierer mellom områder og sesonger. På Svalbard har polartorsk og krill tradisjonelt vært viktige byttedyr. I takt med en økt Atlantifisering av havområdene rundt Svalbard er det skjedd en endring i byttedyrsammensetning, og det er nå et større innslag av arter som lodde, sild, torsk og hyse (Vihtakari et al. 2018).
I de nordligste områdene på fastlandskysten er lodde og sild viktige byttedyr for krykkje (Barrett 2007), mens sil og torskefisk er viktige for krykkjene som hekker i Norskehavet (Christensen-Dalsgaard et al. 2018a). I Nordsjøen er sil en nøkkelart for krykkja (Daunt 2023).
Det er begrenset kunnskap om næringsvalget til krykkje utenom hekkesesongen. Analyser av stabile isotoper viser imidlertid at krykkje spiser mer evertebrater på vinteren enn i hekkesesongen (González-Solís et al. 2011).
Påvirkningsfaktorer og trusler
Krykkja påvirkes av en rekke faktorer, og er især sårbar for endring i næringstilgang gjennom konkurranse med fiskeriene og klimaendringer samt predasjon i hekketiden.
Storskala endringer i havtemperatur som følge av klimaendringer kan påvirke tilgangen til viktige byttedyr, hvilket kan føre til lav reproduksjon, dårligere overlevelse og til slutt bestandsnedgang.
Det er vist at endring i havtemperatur er en viktig driver av bestandsnedgang i de norske krykkjekolonien (Sandvik et al. 2014; Layton-Matthews et al. 2025), og at brå klimaskift påvirker fuglene mest (Descamps et al. 2017). Hekkesuksess og overlevelse kan bli påvirket av ekstreme værhendelser, både i hekkesesongen (Newell et al. 2015), og på vinteren (Clairbaux et al. 2021).
Predasjon og forstyrrelser i hekkesesongen fra f.eks. stormåker, havørn og kråkefugler, kan ha en stor effekt på reproduksjonen til krykkje. Det er få studier som har kvantifisert effekten av predasjon.
Anker-Nilssen et al. (2023) viste at tilstedeværelse og predasjon fra havørn hadde en negativ påvirkning på hekkesuksess og bestandsstørrelse, og at ørnenes effekt på bestandsutviklingen var sterkere i år med dårlig mattilgang for krykkjene. Ved å skremme voksenfuglene bort fra reirene, fasiltere ørnene sannsynligvis også for en økt predasjon fra kråkefugler og store måker (Myran, 2021).
Generelt vil matmangel øke presset på hekkefugler og medfører at de er borte lengre tid fra reirene (Christensen-Dalsgaard et al. 2018b), hvilket gjør dem mer utsatt for predasjon på egg og unger.
Den norske krykkjebestanden ble sterkt påvirket av høypatogen fugleinfluensa H5N1 i 2023. Den sørligste påviste smitte hos krykkjer var på Karmøy, mens det største og mest massive utbruddet skjedde i Finnmark på slutten av hekkesesongen (Rømo et al. 2026). Totalt ble mer enn 24 000 døde krykkjer samlet inn, over 15 000 av disse i Vadsø kommune (Descamps et al. 2024).
I august samme år ble det første tilfellet på Svalbard (Granstad et al. In prep). Et stort antall døde krykkjer ble observert seint i sesongen på Hopen, og syke og døende fugler ble sett på fiskebåter i åpent hav i Barentshavet (Descamps et al. 2024). Sykdomsutbruddet var et kraftig tilbakeslag for en art som allerede er sterk tilbakegang.
Referanser
Amélineau, F., Tarroux, A., Lacombe, S., Bråthen, V. S., Descamps, S., Ekker, M., Fauchald, P., Johansen, M. K., Moe, B., Anker-Nilssen, T., Bogdanova, M. I., Bringsvor, I. S., Chastel, O., Christensen-Dalsgaard, S., Daunt, F., Dehnhard, N., Einar Erikstad, K., Ezhov, A., Gavrilo, M., Hansen, E. S., Harris, M. P., Helgason, H. H., Langset, M., Léandri-Breton, D.-J., Lorentsen, S.-H., Merkel, B., Newell, M., Olsen, B., Reiertsen, T. K., Systad, G. H. R., Thorarinsson, T. L., Åström, J., & Strøm, H. 2024. Multi-colony tracking of two pelagic seabirds with contrasting flight capability illustrates how windscapes shape migratory movements at an ocean-basin scale. Ecography : e06496.
Anker-Nilssen, T., Alcaraz, L., Anjomipoor, S., Lee A. M., Ringsby T.H. & Fayet, A. 2026. Displacing Black-legged Kittiwakes Rissa tridactyla – First experiences from the Kittiwake hotel in Røst, northern Norway. SEABIRD 38
Anker-Nilssen, T., Fayet, A.L. & Aarvak, T. 2023. Top-down control of a marine mesopredator: Increase in native white-tailed eagles accelerates the extinction of an endangered seabird population. Journal of Applied Ecology 60:445-452.
Barrett, R.T. 2007. Food web interactions in the southwestern Barents Sea: black-legged kittiwakes Rissa tridactyla respond negatively to an increase in herring Clupea harengus. Marine Ecology Progress Series 349:269-276.
Benjaminsen, S., Reiertsen, T.K. & Jacobsen, K.-O. 2022. Urbane krykkjer i Tromsø. Effekter av tilrettelegging og avvisende tiltak. NINA Rapport 2235. Norsk institutt for naturforskning.
BirdLife International 2022. European red list of birds 2021. Publications Office of the European Union.
BTO 2026. BirdFacts: profiles of birds occurring in the United Kingdom. BTO, Thetford (www.bto.org/birdfacts, accessed on 28/04/2026).
Burr, Z. M., Varpe, Ø., Anker-Nilssen, T., Erikstad, K. E., Descamps, S., Barrett, R. T., Bech, C., Christensen-Dalsgaard, S., Lorentsen, S.-H., Moe, B., Reiertsen, T. K., & Strøm, H. 2016. Later at higher latitudes: large-scale variability in seabird breeding timing and synchronicity. Ecosphere 7(5).
Christensen-Dalsgaard, S., May, R.F., Barrett, R.T., Langset, M., Sandercock, B.K. & Lorentsen, S.H. 2018a. Prevailing weather conditions and diet composition affect chick growth and survival in the black-legged kittiwake. Marine Ecology Progress Series 604:237-249.
Christensen-Dalsgaard, S., May, R. & Lorentsen, S.H. 2018b. Taking a trip to the shelf: Behavioral decisions are mediated by the proximity to foraging habitats in the black-legged kittiwake. Ecology and Evolution 8:866-878.
Christensen-Dalsgaard, S., Dehnhard, N., Anker-Nilssen, T., Haugen, I.M.A., Strøm, H., Sivertsen, K. (eds), Barrett, R.T., Bustnes, J.O., Bårdsen, B.-J., Descamps, S., Erikstad, K.E., Fauchald, P., Hanssen, S.A., Langset, M., Lorentsen, S.-H., Moe, B., Reiertsen, T.K. & Systad, G.H.R. 2019a. Sjøfugl i Norge 2018. Resultater fra SEAPOP-programmet. Årsbrosjyre SEAPOP: 28 s.
Christensen-Dalsgaard, S., Langset, M. & Anker-Nilssen, T. 2019b. Offshore oil rigs – a breeding refuge for Norwegian Black-legged Kittiwakes Rissa tridactyla? Seabird 32: 20-32.Coulson JC. 2011. The Kittiwake. London, UK: T & AD Poyser.
Christensen-Dalsgaard, S., Sandøy Bråthen, V. & Kvalnes, T. 2025. Artificial nesting sites for seabirds on offshore base structures: Decommissioning of Statfjord A as a case study. NINA Report 2547. Norwegian Institute for Nature Research.
Chardine, J.W. 2002. Geographic variation in the wingtip patterns of Black-legged Kittiwakes. The Condor 104: 687–693.
Clairbaux, M., Mathewson, P., Porter, W., Fort, J., Strom, H., Moe, B., Fauchald, P., Descamps, S., Helgason, H.H., Bråthen, V.S., Merkel, B., Anker-Nilssen, T., Bringsvor, I.S., Chastel, O., Christensen-Dalsgaard, S., Danielsen, J., Daunt, F., Dehnhard, N., Erikstad, K.E., Ezhov, A., Gavrilo, M., Krasnov, Y., Langset, M., Lorentsen, S.H., Newell, M., Olsen, B., Reiertsen, T.K., Systad, G.H., Thórarinsson, T.L., Baran, M., Diamond, T., Fayet, A.L., Fitzsimmons, M.G., Frederiksen, M., Gilchrist, H.G., Guilford, T., Huffeldt, N.P., Jessopp, M., Johansen, K.L., Kouwenberg, A.L., Linnebjerg, J.F., Major, H.L., Tranquilla, L.M., Mallory, M., Merkel, F.R., Montevecchi, W., Mosbech, A., Petersen, A. & Grémillet, D. 2021. North Atlantic winter cyclones starve seabirds. Current Biology 31(17): 3964-+. doi:10.1016/j.cub.2021.06.059
Cramp, S. & Simmons, K.E.L. 1983. Handbook of the Birds of Europe, the Middle East and North America: The birds of the Western Palearctic. Vol. 3 – Waders to gulls. Oxford, UK: Oxford University Press.
Daunt, F. 2023. Black-legged kittiwake – Rissa tridactyla. In: Burnell, D., Perkins, A.J., Newton, S.F., Bolton, M., Tierney, T.D., Dunn, T.E. 2023. Seabirds Count: a census of breeding seabirds in Britain and Ireland (2015-2021). Lynx Nature Books, Barcelona.
Descamps, S., Anker-Nilssen, T., Barrett, R.T., Irons, D.B., Merkel, F., Robertson, G.J., Yoccoz, N.G., Mallory, M.L., Montevecchi, W.A., Boertmann, D., Artukhin, Y., Christensen-Dalsgaard, S., Erikstad, K.E., Gilchrist, H.G., Labansen, A.L., Lorentsen, S.H., Mosbech, A., Olsen, B., Petersen, A., Rail, J.F., Renner, H.M., Strøm, H., Systad, G.H., Wilhelm, S.I. & Zelenskaya, L. 2017. Circumpolar dynamics of a marine top-predator track ocean warming rates. Global Change Biology 23:3770-3780.
Descamps, S., Layton-Matthews K. (eds), Anker-Nilssen, T., Breistøl, A., Bustnes, J.O., Christensen-Dalsgaard, S., Dehnhard, N., Fauchald, P., Fayet, A., Hanssen, S.A., Lorentsen, S.-H., Lorentzen, E., Merkel, B., Moe, B., Reiertsen, T.K., Strøm, H., Systad, G.H., Tarroux, A. 2024. Sjøfugl i Norge 2023. Resultater fra SEAPOP-programmet. Årsbrosjyre SEAPOP: 44 s.
Fauchald, P., Anker-Nilssen, T., Barrett, R. T., Bustnes, J. O., Bårdsen, B. J., Christensen-Dalsgaard, S., Descamps, S., Engen, S., Erikstad, K. E., Hanssen, S. A., Lorentsen, S. H., Børge, M., Reiertsen, T. K., Strøm, H., & Systad, G., H. 2015. The status and trends of seabirds breeding in Norway and Svalbard. Norwegian Institute for Nature Research, nr NINA Report 1151.
Frederiksen, M., Moe, B., Daunt, F., Phillips, R.A., Barrett, R.T., Bogdanova, M.I., Boulinier, T., Chardine, J.W., Chastel, O., Chivers, L.S., Christensen-Dalsgaard, S., Clément-Chastel, C., Colhoun, K., Freeman, R., Gaston, A.J., González-Solís, J., Goutte, A., Grémillet, D., Guilford, T., Jensen, G.H., Krasnov, Y., Lorentsen, S.-H., Mallory, M.L., Newell, M., Olsen, B., Shaw, D., Steen, H., Strøm, H., Systad, G.H., Thórarinsson, T.L. & Anker-Nilssen, T. 2012. Multicolony tracking reveals the winter distribution of a pelagic seabird on an ocean basin scale. Diversity and Distribution 18:530-542.
González-Solís, J., Smyrli, M., Militao, T., Gremillet, D., Tveraa, T., Phillips, R.A. & Boulinier, T. 2011. Combining stable isotope analyses and geolocation to reveal kittiwake migration. Marine Ecology Progress Series 435:251-274.
Granstad, S., Tønnessen, R., Ytrehus, B., Descamps, S., Moe, B., Strøm, H., Wing Gabrielsen, G., Hanssen, S.A., Rønning, E., Tronerud. O-H., Loonen, M.J.J.E., Gjerset, B., Mjelde, H.K., Madslien, K., Åkerstedt, J., Bøe, C.A. In prep. Multiple Introductions of Highly Pathogenic Avian Influenza Viruses into the High Arctic: Svalbard and Jan Mayen, 2022–2025
Johansen M, Irgens M, Strøm H, Anker-Nilssen T, Artukhin Y, Barrett R, Barry T, Black J, Danielsen J, Descamps S, Dunn T, Ekker M, Gavrilo M, Gilchrist G, Hansen E, Hedd A, Irons D, Jakobsen J, Kuletz K, Mallory M, Merkel F, Olsen B, Parsons M, Petersen Æ, Provencher J, Robertson G, Rönkä M (2020). International Black-legged Kittiwake Conservation Strategy and Action Plan, Circumpolar Seabird Expert Group. Conservation of Arctic Flora and Fauna, Akureyri, Iceland. ISBN 978-9935-431-85-1
Keogan, K., Daunt, F., Wanless, S., Phillips, R.A., Alvarez, D., Anker-Nilssen, T., Barrett, R.T., Bech, C., Becker, P.H., Berglund, P.A., Bouwhuis, S., Burr, Z.M., Chastel, O., Christensen-Dalsgaard, S., Descamps, S., Diamond, T., Elliott, K., Erikstad, K.E., Harris, M., Hentati-Sundberg, J., Heubeck, M., Kress, S.W., Langset, M., Lorentsen, S.-H., Major, H.L., Mallory, M., Mellor, M., Miles, W.T.S., Moe, B., Mostello, C., Newell, M., Nisbet, I., Reiertsen, T.K., Rock, J., Shannon, P., Varpe, Ø., Lewis, S. & Phillimore, A.B. 2022. Variation and correlation in the timing of breeding of North Atlantic seabirds across multiple scales. Journal of Animal Ecology 91:1797-1812.
Layton-Matthews, K., Regan, C.E., Ballesteros, M., Hodges, K., Descamps, S., Anker-Nilssen, T., Benjaminsen, S., Daunt, F., Barrett, R.T., Buckingham, L., Bråthen, V.S., Christensen-Dalsgaard, S., Dehnhard, N., Erikstad, K.E., Fayet, A.L., Helgason, H.H., Johansen, M.K., Lorentsen, S.-H., Lorentzen, E., Moe, B., Systad, G.H., Strøm, H., Searle, K.R., Reiertsen, T.K. 2025. Demographic responses of North Atlantic seabirds to seasonal ocean warming. PNAS 122:50.
Myran, I. W. (2021). Interactions between white-tailed eagle Haliaeetus albicilla, seabirds and tourism; how the breeding success of the endangered black-legged kittiwake Rissa tridactyla is affected (MSc thesis). University of Tromsø.
Newell, M., Wanless, S., Harris, M.P., Daunt, F. 2015. Effects of an extreme weather event on seabird breeding success at a North Sea colony. Marine Ecology Progress Series 532:257-268
Rømo, G., Åkesson, C.P., Reiertsen, T.K., Fosse, J.H., Bøe, C.A., Austbø, L., Åkerstedt, J., Saghafian, M., Helberg, M., Hungnes, O., Gjerset, B., Granstad, S., Høgseth, G., Løtvedt, S., Døsen, A. & Tønnessen, R. (2026) Highly Pathogenic Avian Influenza A (H5N1) Caused Mass Death Among Black-Legged Kittiwakes (Rissa tridactyla) in Norway, 2023. Transboundary and Emerging Diseases.
Sandvik, H., Reiertsen, T.K., Erikstad, K.E., Anker-Nilssen, T., Barrett, R.T., Lorentsen, S.-H., Systad, G.H. & Myksvoll, M.S. 2014. The decline of Norwegian kittiwake populations: modelling the role of ocean warming. Climate Research 60:91-102
Stokke BG, Dale S, Jacobsen K-O, Lislevand T, Solvang R og Strøm H (24.11.2021). Fugler: Vurdering av krykkje Rissa tridactyla for Norge. Rødlista for arter 2021. Artsdatabanken. https://lister.artsdatabanken.no/rodlisteforarter/2021/27570. Nedlastet 16.04.2026
Vihtakari, M., Welcker, J., Moe, B., Chastel, O., Tartu, S., Hop, H., Bech, C., Descamps, S. & Gabrielsen, G.W. 2018. Black-legged kittiwakes as messengers of Atlantification in the Arctic. Scientific Reports 8