Kvinand

Den europeiske hekkebestanden ble i 2021 estimert til 385 000-495 000 par (BirdLife International 2021).

Kvinand har en vid holarktisk utbredelse og hekker gjennom store deler av den boreale skogsonen i Fennoskandia, Øst-Europa, Russland, Mongolia, Nord-Kina, Canada, Alaska og det nordlige USA. I Palearktis forekommer arten hovedsakelig i barskogssonen fra Skandinavia til Kamtsjatka, men også på skogstundra og nordlige steppeområder.

I Norge hekker kvinand hovedsakelig ved innsjøer og stilleflytende elver i skogområder i Sørøst- og Midt-Norge. På Vestlandet er arten fåtallig, mens den i Nord-Norge hekker spredt nord til Stabbursdalen og Pasvik i Finnmark.

De fleste bestandene av kvinand er trekkende, men enkelte populasjoner i Nordvest-Europa kan være delvis stasjonære. I Europa starter høsttrekket vanligvis fra slutten av august, med hovedtrekk i november. Vårtrekket begynner allerede i februar, og de fleste har forlatt overvintringsområdene innen slutten av mars.

Ankomst til hekkeområder skjer vanligvis når isen går på innsjøene (Clark et al. 2014, Bustnes et al. 2022a). Overvintringsområdene omfatter kystene av Skandinavia og Nord-Europa, Østersjøen, og deler av Middelhavet. Kvinanda kan også forekomme inne i landet vinterstid hvis det er åpent vann (Eadie et al. 2020).

Arten har hatt en rask, klimadrevet forskyvning nordøstover i sin vinterutbredelse de siste tiårene. Denne forskyvningen kjennetegnes av tydelige økninger i nordlige områder samtidig som det har vært nedgang i de sørvestlige delene av utbredelsesområdet, og er direkte knyttet til økende temperaturer tidlig på vinteren (Lehikoinen et al. 2013).

Stavanger Museum (2026) oppgir til sammen 99 ringmerkingsfunn av kvinender med tilknytning til Norge (det vil si at de er merket i Norge og gjenfunnet i Norge eller i utlandet, eller de er merket i utlandet og gjenfunnet i Norge).

Av fugler merket i Norge på sommertid er 31 gjenfunnet i utlandet. De fleste er fra Danmark (16), særlig på Nord-Jylland, men også 8 fugler i Storbritannia (3 på vestkysten av Skottland og 5 fra Lough Neagh i Nord-Irland). Noen få er gjenfunnet i Frankrike, Nederland, Finland og Sverige.

Gjenfunnene innen Norge gir også et klart bilde av at fuglene trekker fra innlandet og ut på kysten om høsten, uten noe tilsynelatende mønster. Det vil si at fugl fra ulike områder overvintrer på samme lokasjon, enten i Norge eller i utlandet. Enkelte fugler fra Sverige, Finland og Russland kan også overvintre på kysten av Sør-Norge (Stavanger Museum 2026).

Vintertellinger i Europa viser betydelige variasjoner over tid. Midt på 1980-tallet ble rundt 320 000 individer registrert, mens anslagene på 2000-tallet økte til over 1 million individer (Eadie et al. 2020).

Østersjøen er et særlig viktig overvintringsområde og huser om lag 13–17 % av den nordvest-europeiske vinterbestanden (Skov et al. 2011).

Tallet på overvintrende kvinender i Storbritannia falt med 28 % gjennom de siste tiårene (Pitches 2012), og kvinandbestandene i Lough Neagh i Nord-Irland gikk tilbake med ca. 46% fra 2000/2001 etter å ha vært stabil på 1990-tallet (Tománková et al. 2013). Interessant nok ser Lough Neagh ut til å være et viktig overvintringsområde for norske kvinender.  

Andelen unge kvinender i jaktutbytte i Danmark sank fra 47 % til 39 %, noe som indikerer redusert rekruttering, mens andelen voksne hunner økte fra 40 % til 56 %. Disse trendene tyder på lavere reproduktiv suksess med potensielle konsekvenser for bestanden, selv om økningen i hunner kan skyldes endringer i utbredelse snarere enn reelle demografiske endringer (Christensen & Fox 2014).

Det foreligger lite kunnskap om langsiktige bestandsendringer i Norge. 

Årlig overlevelse hos hekkende hunner er estimert til ca. 61 %, og forventet levealder for voksne individer er rundt 6 år (Eadie et al. 2020).  

Fødesøket hos kvinanda skjer hovedsakelig i grunt vann nært land, vanligvis grunnere enn 4 meter. Dietten varierer med årstid og habitat. Arten har hovedsakelig animalsk føde, spesielt i hekketiden. Viktige byttedyr inkluderer krepsdyr, insekter (særlig larver av vårfluer, øyenstikkere og døgnfluer) og bløtdyr. Fisk og fiskerogn kan være viktige lokalt, særlig i innsjøer med laksefisk.  

Plantemateriale utgjør vanligvis en mindre del av dietten og er mest betydningsfull om høsten. Ungene lever nesten utelukkende av animalsk føde, hovedsakelig akvatiske insekter (Cramp & Simmons 1977, Winfield & Winfield 1994, Eadie et al. 2020).  

Historisk var jakt en betydelig trussel for kvinand. I dag er arten fortsatt jaktbar i Norge fra 10. september, men jaktpresset vurderes ikke å true bestanden på bestandsnivå. I henhold til forskrift om kvoteregulert vårjakt på ender i Kautokeino i perioden 2023-2028 er det til sammen lov å felle inntil 500 ender, hvorav kvinanda er en av de fire jaktbare artene (https://lovdata.no/dokument/LF/forskrift/2023-04-04-483). Denne jakta kan tenkes å ha effekter lokalt (Ytrehus et al. 2022).

Blyhaglforgiftning synes å ha begrenset betydning for kvinand (Schummer et al. 2011), men miljøgifter representerer en mulig risiko, særlig i overvintringsområdene. PCB, DDE og kvikksølv er påvist i egg og vev, og akkumulering hos voksne individer (Eriksson et al. 1989, Bustnes et al. 2022a, b).

Habitatforringelse utgjør en av de viktigste truslene. Moderne skogbruk har redusert tilgangen på gamle trær med egnede reirhull. Forsuring av innsjøer har påvirket næringstilgang og habitatbruk (Eadie et al. 2020), og introduksjon av fisk i tidligere fisketomme innsjøer har økt konkurransen om føde (Nummi et al. 2016).

I overvintringsområdene bidrar tap av våtmarker, elveregulering, forurensning og klima- og havregimeendringer til redusert habitatkvalitet. Forstyrrelser i hekketiden kan føre til at hunner forlater reiret dersom de skjer tidlig i rugeperioden (Eadie et al. 2020). Predasjon på reir kan også være en betydelig faktor for redusert reproduksjon (Sonerud et al. 2023).