Laksand
Engelsk navn:
Goosander
Vitenskapelig navn:
Mergus merganser
ForfatterE:
Sist oppdatert:
Beskrivelse
Laksanda er en stor dykkand der hannen måler 60–71 cm, og veier ca. 1 700 gram (1 300–2 100 gram), mens hunnen er 54–68 cm, og ca. 1 230 gram (900–1 700 gram). Voksne hanner og hunner er kjønnsdimorfe både i størrelse og fjærdrakt det meste av året.
Hannen i full hekkedrakt har iriserende grønnsvart hode med avrundet topp, skinnende hvit hals, underside og armsvingfjær med svarte øvre vingepartier, grå rygg og stjert. Nebbet er langt, smalt og klart skarlagensoransje.
Hunnen i full hekkedrakt har rustbrunt hode med lang topp og et tydelig hvitt hakefelt, skifergrått bryst, rygg, vinger og stjert, hvite flanker og buk samt skarlagensoransje nebb. Nebbet er stort, sagtannet og avsluttes med en kraftig, krokformet spiss.
I eklipsedrakt ligner hannen på hunnen i full drakt, men kan ha kortere topp og et større hvitt felt på vingen.
Ungfugler ligner hunnen, men har lysere hode, mindre markert fjærtegning og kortere topp. Unge hanner og hunner ligner voksne hunner, men unge hanner kan ha innslag av mørkere fjær i drakten.
Relevante lenker:

Rødlistestatus
- Ikke vurdert
- Ikke egnet
- Livskraftig
- Datamangel
- Nær truet
- Sårbar
- Sterkt truet
- Kritisk truet
- Regionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
Bestandsstørrelse
I Europa er hekkebestanden anslått til å være mellom 81 000 og 134 000 par (Birdlife International 2018).
Nasjonalt
| Region/område | Estimert antall (par) | År | Referanse |
|---|---|---|---|
| Norge totalt | 3 500–5 000 | 2015 | Shimmings & Øien 2015 |
Internasjonalt
| Område | Estimat | Enhet | Trend | År | Kilde |
|---|---|---|---|---|---|
| Canada | 860 000 | Individer | Økende | 1970 – 2021 | Environment and Climate Change Canada & Birds Canada 2024 |
| Danmark | 200 | Par | Økende (1980-2023) | 2025 | Birdlife Danmark & Dansk Ornitologisk Forening 2026 |
| Finland | 24 386–45 970 | Par | Økende (kortsiktig, 2007-2018), Stabil (langsiktig, 1986-2018) | 2013 – 2018 | European Commission 2020 |
| Island | 100–300 | Par | Stabil | 2007 – 2024 | Natural Science Institute of Iceland 2026 |
| Republikken Irland | 1–5 | Par | Stabil (1972-2018) | 2013 – 2018 | European Commission 2020 |
| Russland | 10 000–20 000 | Par | Stabil / Fluktuerende | Snow & Perrins 1998 | |
| Sverige | 27 000–42 000 | Par | Stabil (kortsiktig, 2007-2018), Økende (langsiktig, 1980-2018) | 2013 – 2018 | European Commission 2020 |
| Globalt | 1 700 000–2 400 000 | Individer | 2012 | Wetlands International 2015; BirdLife International 2018. |
Hekkeutbredelse
I Nord-Amerika hekker laksanda innenfor den boreale skogsonen fra Newfoundland i øst til Alaska i vest. Den hekker på Island, i Skottland, hele Skandinavia samt Nord-Europa fra Danmark gjennom store deler av Tyskland og Polen, med isolerte forekomster i Sveits.
Videre hekker den østover gjennom Russland til Kamtsjatka, Himalaya og Nord-Mongolia, sørover til foten av Ural. Arten forekommer hovedsakelig i skogkledde (bar-)skogsområder, men også i skogtundra og arktiske alpine belter, og er i skogløse områder vanligere i fjellstrøk.
Trekk- og vinterområder
De fleste europeiske bestander er trekkende, men trekklengden varierer. Bestanden på Island ser i stor grad ut til å overvintre lokalt. Fugler som hekker i Sentral- og Nord-Skandinavia, Baltikum og Russland trekker hovedsakelig vestover og overvintrer i Østersjøen, Nederland og De britiske øyer, og i enkelte tilfeller i Vest-Frankrike og Nord-Spania. Under trekket følger fuglene ofte kystlinjer, større elver og innsjøsystemer (Pearce et al. 2020).
Vinterutbredelsen til laksand har vist en sterk klimadrevet forskyvning nordøstover fra 1980 til 2010. Denne forskyvningen korrelerer med en økning i tidlig vintertemperatur i den nordøstlige delen av overvintringsområdene.
Økningen i disse områdene samsvarte med nedgang i de sørvestlige overvintringsområdene. Dette indikerer at temperaturendringene driver forflyttingene av laksand om vinteren (Lehikoinen et al. 2013).
Stavanger Museum (2026) har registrert 36 gjenfunn av laksand (5 merket i Norge og deretter gjenfunnet i utlandet, og 31 merket i utlandet og gjenfunnet i Norge). Det viser at fugler merket i Storbritannia og fastlands-Europa (Sveits og Sverige) trekker til områder langs hele norskekysten, fra Oslofjorden til Kirkenes. En stor del av disse fuglene er gjenfunnet i området fra Lofoten og nordover (17), mest på ytre kyst, mens det er svært få gjenfunn mellom Lofoten og Rogaland (3).
Særlig er det mange gjenfunn av utenlandske fugler i tidsrommet juni til november, som viser at laksand på norskekysten på sensommeren og høsten i stor grad kommer fra land sør for Norge. Det vil si at norskekysten er viktig som myteområde for europeiske laksender.
Særlig viktig er Tanamunningen der 25-30 000 laksender, stort sett hanner, samles på sensommeren og høsten (Little & Furness 1985). Noen fugler merket på Østlandet er gjenfunnet i Danmark (5) og Tyskland (1), noe som tyder på at laksand som hekker i Sørøst-Norge trekker til fastlands-Europa for å overvintre.
Bestandsutvikling
På 1990-tallet ble det anslått at omkring 200 000 individer overvintret i Nordvest- og Sentral-Europa (Kershaw og Cranswick 2003). Mot midten av 2000-tallet hadde dette tallet økt til om lag 266 000 fugler, hvorav ca. 66 000 overvintret i Østersjøen (Skov et al. 2011), noe som kan tyde på en bestandsøkning. I Nord-Amerika er hekkebestandene relativt stabile, med en del svingninger.
I Europa har bestandene vært økende i Frankrike, Danmark (blant annet som følge av utplassering av reirkasser), Tyskland, Finland, Østerrike, Sveits og Ukraina (Pearce et al. 2020).
I Norge har bestandsutviklingen vært dårlig kartlagt (Pedersen et al. 2021), men de nye analyser viser en gjennomsnittlig årlig nedgang i vinterbestanden i hele Norge på 3.28% mellom 1972 og 2025 (Fig. 1).
Nedgangen har vært størst i Barentshavet med en lineær årlig nedgang på 8.31%, mens den har vært mye lavere i Norskehavet-Nord med 1.2% (Fig. 2). I Nordsjøen-Skagerak har nedgangen også vært kraftig med en gjennomsnittlig årlig nedgang 4.5%, mens Norskehavet-Sør økte bestanden fram til ca. 2005 for så å synke med en gjennomsnittlig årlig endring på -0.56% (Fig. 2).


Demografi
Overlevelse
Maksimal kjent levealder er rundt 12-14 år. Årlig overlevelse hos voksne varierer betydelig geografisk og er estimert til rundt 60 % i Europa (Pearce et al. 2020).
Reproduksjon
Laksanda hekker ofte i hulrom. Hunner kan hekke fra toårsalder, men mange individer hekker første gang ved høyere alder. Kullstørrelsen varierer fra 6 til 17 egg, oftest 9-12, mens den i Europa vanligvis er 8-9 egg.
I Finland var gjennomsnittet 9,9 egg per reir. Store kull skyldes ofte reirparasittisme, der flere hunner legger egg i samme reir.
Arten får normalt bare ett kull per år, men hunner kan legge nytt kull dersom reiret går tapt tidlig i eggleggingsfasen.
Klekkesuksessen er generelt høy, rundt 90–98 %. Overlevelse av unger er relativt god, men varierer mellom områder.
Næringsvalg
Kvantitative studier viser betydelige regionale og sesongmessige variasjoner, men fisk dominerer dietten i de fleste områder, og minst 50 fiskearter er registrert som bytte. Viktige byttearter omfatter laks, ørret, ulker, stingsild, ørekyter og mort (Cramp & Simmons 1977).
Ål, kreps og frosk kan også inngå i dietten. Plantedeler forekommer, men antas å være tilfeldig inntatt. Ungene spiser først akvatiske virvelløse dyr, men går over til fisk rundt tolv dagers alder. Det er anslått at kull kan konsumere store mengder lakseyngel i enkelte vassdrag (Pearce et al. 2020).
I Norge har dietten til laksanda vært studert i Altavassdraget, der ble laksefisk funnet i 64 % av de undersøkte fuglene og utgjorde omtrent 23% av det totale antallet byttedyr. Øvrige byttedyr var saltvannsarter som tangsprell (29 %), torskefisk (28%) og ulkefisk (10 %). Ulike virvelløse dyr ble også funnet (Kålås et al. 1993).
I Tanamunningen, der 25-30000 laksender samler seg, er et viktig gyteområde for tobis. Tobis var det dominerende byttet, og mer enn 90 % av undersøkte fugler inneholdt tobis, og >70 % av alle otolitter stammet fra denne arten. De andre identifiserte byttedyrene var lodde, flyndre, torsk og ulke. Bare ett par otolitter fra atlantisk laks ble funnet, til tross for at prøvetakingsperioden sammenfalt med smoltutvandringen (Svenning et al. 2005). Laksanda kan også spise døde pukkellaks i elver i Øst-Finnmark (Dunlop et al. 2021).
Påvirkningsfaktorer og trusler
Det drives noe jakt på laksand i Norge, og det felles 1 700-1 800 fiskender (laksand og siland) per år (Pedersen et al. 2021).
Laksanda er utsatt for forfølgelse fra sportsfiskere og oppdrettere også i Europa, der den anklages for å redusere bestander av laks og ørret (del Hoyo et al. 1992). I enkelte områder har dette ført til lokal bestandsreduksjon eller utryddelse.
Arten kan av og til bli fanget i garn med maskevidde større enn 5 cm (Birdlife International 2018). Laksanda er også sårbar for oljesøl når den er i marine miljøer, særlig fordi den ofte danner store flokker. På grunn av sitt fiskebaserte næringsvalg er laksand en indikatorart for miljøgifter i akvatiske økosystemer i Europa.
Studier har påvist forhøyede nivåer av PCB, DDE, kvikksølv og andre tungmetaller i vev og egg, særlig i områder med industriell aktivitet. Slike stoffer har vært knyttet til redusert eggskalltykkelse og mulig nedsatt reproduksjon (Hansen & Kraul 1981). Kvaliteten på både hekke- og overvintringsområder har gått tilbake flere steder i Europa.
Skogbruk har redusert tilgangen på store trær med hulrom, som er viktige for hekking. Forsuring av innsjøer har i perioder ført til tap av fisk, og dermed redusert næringstilgang (Kear 2005). I tillegg har elveregulering, tap av våtmarker, økt sedimenttilførsel og forurensning forringet leveområder langs trekk- og vinterområder. Arten er også utsatt for risiko fra forringelse av innsjøer som følge av drenering og petroleumsforurensning i Russland (Grishanov 2006).
Laksanda unngår generelt områder med høy menneskelig aktivitet. Reir kan bli forlatt ved gjentatte forstyrrelser, særlig tidlig i rugetiden (Pearce et al. 2020). Arten er mottakelig for fugleinfluensa og kan bli påvirket av fremtidige utbrudd av viruset (Melville & Shortridge 2006).
Referanser
BirdLife International. 2018. Mergus merganser. The IUCN Red List of Threatened Species 2018: e.T22680492A132054083. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2018-2.RLTS.T22680492A132054083.en.
Cramp, S. & Simmons, K. E. L. 1977. The Birds of the Western Palearctic. Vol. 1. Oxford University Press, Oxford.
del Hoyo, J., Elliott, A. & Sargatal, J. 1992. Handbook of the Birds of the World. Vol. 1: Ostrich to Ducks. Lynx Edicions, Barcelona.
Dunlop, K. M., Wipfli, M., Muladal, R. & Wierzbinski, G. 2021. Terrestrial and semi-aquatic scavengers on invasive Pacific pink salmon (Oncorhynchus gorbuscha) carcasses in a riparian ecosystem in northern Norway. Biological Invasions 23:973–979. https://doi.org/10.1007/s10530-020-02419-x
Grishanov, D. 2006. Conservation problems of migratory waterfowl and shorebirds and their habitats in the Kaliningrad region of Russia. In: Boere, G., Galbraith, C. & Stroud, D. (eds). Waterbirds around the world, p. 356. The Stationery Office, Edinburgh.
Hansen, S. G. & Kraul, I. 1981. Shell thickness and residues of dieldrin, DDE and PCB in eggs of Danish goosanders (Mergus merganser). Ornis Scandinavica 12:160–165.
Kear, J. 2005. Ducks, Geese and Swans. Volume 2: Species accounts (Cairina to Mergus). Oxford University Press, Oxford.
Kershaw, M. & Cranswick, P. A. 2003. Numbers of wintering waterbirds in Great Britain, 1994/1995–1998/1999: I. Wildfowl and selected waterbirds. Biological Conservation 111:91–104.
Kålås, J. A., Heggberget, T. G., Bjørn, P. A. & Reitan, O. 1993. Feeding behaviour and diet of goosanders (Mergus merganser) in relation to salmonid seaward migration. Aquatic Living Resources 6:31–38. https://doi.org/10.1051/alr:1993003
Lehikoinen, A., Jaatinen, K., Vähätalo, A. V., Clausen, P., Crowe, O., Deceuninck, B., Hearn, R., Holt, C. A., Hornman, M., Keller, V., Nilsson, L., Langendoen, T., Tomankova, I., Wahl, J. & Fox, A. D. 2013. Rapid climate-driven shifts in wintering distributions of three common waterbird species. Global Change Biology 19:2071–2081. https://doi.org/10.1111/gcb.12200.
Lehikoinen, A., Mikola, A., Below, A., Jaatinen, K., Laaksonen, T., Lehtiniemi, T., Mikkola-Roos, M., Pessa, J., Rajasärkkä, A., Rusanen, P., Sirkiä, P., Tikkanen, H. & Valkama, J. 2024. Population estimates and recent population trends of Finnish breeding bird species. Linnut-vuosikirja 2024:16–25.
Little, B. & Furness, R. W. 1985. Long distance moult migration by British goosanders, Mergus merganser. Ringing & Migration 6:214–216.
Melville, D. S. & Shortridge, K. F. 2006. Migratory waterbirds and avian influenza in the East Asian Australasian Flyway with particular reference to the 2003–2004 H5N1 outbreak.
Ottosson, U., Wirdheim, A., Elmberg, J., Green, M., Gustafsson, R., Haas, F., Liljebäck, N., Lindström, Å., Nilsson, L., Ottwall, R., Svensson, M., Svensson, S. & Tjernberg, M. 2025. Fåglarna i Sverige: antal och förekomst. 2nd ed. Avium förlag, Stockholm.
Pearce, J., Mallory, M. L. & Metz, K. 2015. Common Merganser (Mergus merganser), version 2.0. Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY.
Pearce, J., Mallory, M. L. & Metz, K. 2020. Common Merganser (Mergus merganser), version 1.0. In: Billerman, S. M. (ed.). Birds of the World. Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.commer.01
Pedersen, H. C., Follestad, A., Lorentsen, S.-H., Nilsen, E. B. & Stokke, B. G. 2021. Statusoversikt for jaktbart småvilt: Bestandsstatus og utviklingstrender siste 5 år. NINA Rapport 1917. Norsk institutt for naturforskning.
Shimmings, P. & Øien, I. J. 2015. Bestandsestimater for norske hekkefugler. NOF-rapport 2015-2. Norsk Ornitologisk Forening.
Skov, H., Heinänen, S., Žydelis, R., Bellebaum, J., Bzoma, S., Dagys, M., Durinck, J., Garthe, S., Grishanov, G., Hario, M., Kieckbusch, J.J., Kube, J., Kuresoo, A., Larsson, K., Luigujoe, L., Meissner, W., Nehls, H.W., Nilsson, L., Petersen, I.K., Roos, M.M., Pihl, S., Sonntag, N., Stock, A., Stipniece, A. & Wahl, A. 2011. Waterbird populations and pressures in the Baltic Sea. TemaNord 2011:550. Nordic Council of Ministers, Copenhagen.
Stavanger Museum. 2025. Ringmerkingsdata for Mergus merganser. https://must.ringmerking.no/viskartmust.asp?pxMerkeSted=ALL&rekkefolge=AMFT&pxFunnSted=ALL&pxArtNr=02230&pxTidsrom=A
Svenning, M. A., Fagermo, S. E., Barrett, R. T., Borgstrøm, R., Vader, W., Pedersen, T. & Sandring, S. 2005. Goosander predation and its potential impact on Atlantic salmon smolts in the River Tana estuary, northern Norway. Journal of Fish Biology 66:924–937. https://doi.org/10.1111/j.0022-1112.2005.00638.x