Lappfiskand
Engelsk navn:
Smew
Vitenskapelig navn:
Mergellus albellus
ForfatterE:
Sist oppdatert:
Beskrivelse
Lappfiskanda er 35–44 cm lang; hannen veier 540–935 gram, mens hunnen veier 510–650 gram.
Hannens fjærdrakt i hekketida er særegen, siden den er overveiende snøhvit med svarte områder. Vingene er svarte, med en tydelig hvit flekk på de indre vingedekkerne som er tydelig synlig i flukt.
Hunnen har en stort sett grå kropp, men med et rustbrunt hode og hvite kinn og hals (Carboneras et al. 2025).
Relevante lenker:

Rødlistestatus
Lappfiskanda er i utgangspunktet vurdert til rødlistekategori Sterkt truet (EN) i Norge på bakgrunn av bestandsestimater og basert på kriteriet D1 (50-250 reproduserende ind.). Arten ble i 2021 nedgradert til Sårbar (VU) siden bestandene i våre naboland tilsynelatende er solide og delvis økende, noe som tilsier at arten kan reetableres dersom den i perioder skulle forsvinne fra Norge (Stokke et al. 2001). Arten har status som Livskraftig (LC) på IUCN sin globale rødliste. Arten har dermed ingen kjent risiko for utdøing på kort eller mellomlang sikt.
- Ikke vurdert
- Ikke egnet
- Livskraftig
- Datamangel
- Nær truet
- Sårbar
- Sterkt truet
- Kritisk truet
- Regionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
Bestandsstørrelse
Den globale bestanden ble i 2020 anslått til rundt 105 000 individer, hvorav hekkebestanden i Fennoskandia og Nordvest-Russland utgjør 30 000- 40 000 individ (Keller et al. 2020). I en oversikt over rødlistearter i Europa oppgir BirdLife International (2021) en bestand av lappfiskand på mellom 21 700-34 000 individ, og vurderer den til stabil.
Nasjonalt
| Region/område | Estimert antall (par) | År | Referanse |
|---|---|---|---|
| Norge totalt | 35–65 | 2015 | Shimmings & Øien 2015 |
Internasjonalt
| Område | Estimat | Enhet | Trend | År | Kilde |
|---|---|---|---|---|---|
| Finland | 4 000–6 000 | Individ | Økende | 2011 | Hyvärinen et al. 2019; Väisänen et al. 2011 |
| Russland | 7 000–15 000 | Par | Snow & Perrins 1998 | ||
| Sverige | 1 100–2 000 | Par | Økende siden 1976 | 2008 | SLU Artdatabanken 2026 |
| Globalt | 58 700–144 000 | Voksne Individ | 2021 | BirdLife International 2025 |
Hekkeutbredelse
Lappfiskanda hekker hovedsakelig fra det nordlige Fennoskandia og det nordlige Russland østover til Kamtsjatka. Den finnes også i avgrensede områder lenger øst.
Det er gjort uregelmessige hekkefunn sør for hovedutbredelsen i Europa, slik som i Nederland, Danmark, Tyskland, Estland, Tsjekkia og Romania (Carboneras et al. 2025).
I Norge hekker den hovedsakelig i Sør-Varanger i Finnmark. I tillegg hekker det sannsynligvis noen få par i Tana, Kautokeino, Porsanger, Karasjok og Nesseby (Artsobservasjoner.no).
På midten av 1990-tallet ble det oppdaget lappfiskender i hekketiden i Vikna, Trøndelag, og det første hekkefunnet i denne isolerte bestanden ble gjort i 2003 (Værnesbranden 2006).
I 2022 ble arten påvist hekkende på kysten av Helgeland (Artsobservasjoner.no).
Lappfiskanda hekker gjerne ved stilleflytende elver og små vann med skog omkring.
Trekk- og vinterområder
Arten overvintrer i Vest- og Sentral-Europa, det østlige Middelhavsbassenget, Svartehavet, Sør-Russland, Midtøsten (hovedsakelig i Tyrkia), Øst-Kina, Korea og Japan (Carboneras et al. 2025).
Utenom hekkesesongen er arten svært selskapelig og forekommer i små eller store flokker, vanligvis ikke over 100 individer, men flokker på over 10 000 er registrert om vinteren (Kear 2005; Carboneras et al. 2025). De forlater hekkeområdene i september/ oktober.
I Norge overvintrer lappfiskanda i Sør-Norge, hovedsakelig fra Østlandet til Vestland fylke, med Jæren som det viktigste området hvor relativt store antall (opptil 42 individer) overvintrer. Noen individer overvintrer også i Midt-Norge, hovedsakelig rundt Trondheimsfjorden (Solbakken 2006; Artsobservasjoner.no).
Bestandsutvikling
I Europa er bestanden av lappfiskand vurdert som relativt stabil i løpet av artens tre siste generasjoner (12,5 år; Birdlife International 2021), mens den globale populasjonen er vurdert som usikker (Wetlands International 2023).
Bestanden av overvintrende lappfiskand i Europa har forskjøvet seg nordøstover de siste årene, med betydelig økning i den nordøstlige regionen ledsaget av nedgang i Sentral-Europa. Denne endringen er nært knyttet til temperaturendringer, hvor mildere vintre lar arten spre seg lenger nordøstover, mens kaldere vintre driver fugler tilbake mot sørvest (Pavón-Jordán et al. 2015).
I Finland ble bestanden anslått til 4 000-6 000 individer i 2011, og den var økende (Valkama et al. 2011). Siden da har bestanden imidlertid økt i utbredelse og størrelse, og ble i 2025 beregnet til om lag 3 500 par (Lehikoinen et al. 2025).
Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til mellom 70 og 130 individer, og den ble da vurdert som økende (Shimmings & Øien 2015). Vi har ingen dekkende kvantitativ kunnskap om pågående endringer i hekkebestand for denne arten.
Bestanden i Vikna ble anslått til minimum 30 individer av Østnes & Kroglund (2015), men basert på kartlegging i 2019 vurderer man dagens hekkebestand til minimum 40 individer (Østnes & Kroglund 2020). Et nytt bestandsestimat for Norge vil da være 80-140 individer (Stokke et al. 2021).
Demografi
Reproduksjon
Lappfiskanda er en utpreget trekkfugl (del Hoyo et al. 1992), som ankommer hekkeområdene fra april eller tidlig i mai (Madge & Burn 1988; Kear 2005). De kan hekke som enkeltpar eller løse grupper (del Hoyo et al. 1992). Hannene samles i store flokker nær hekkeområdene etter paring for myting (Madge & Burn 1988).
Lappfiskanda er primært en huleruger som gjerne tar i bruk svartspetthull, men den kan også hekke i kunstige reirkasser (del Hoyo et al. 1992). Dersom det er mangel på hulrom kan den hekke i sprekker mellom steiner på bakken (Østnes & Kroglund 2016).
Lappfiskanda blir kjønnsmoden i 2-årsalderen, og legger 7-9 egg. Men opptil 14 egg er registrert, sannsynligvis et resultat av eggdumping (Carboneras et al. 2025). Arten har generasjonslengde på 4 år (Bird et al. 2020).
Næringsvalg
Arten dykker til dybder på 1–4 meter (Kear 2005). Føden i hekkesesongen består av akvatiske evertebrater, fisk, amfibier og noe plantemateriale. Om vinteren og tidlig på våren lever arten imidlertid hovedsakelig av fisk (del Hoyo et al. 1992, Kear 2005).
Påvirkningsfaktorer og trusler
Der hvor arten forekommer i store antall i kystfarvann, er den spesielt sårbar for oljeforurensning (del Hoyo et al. 1992; Carboneras et al. 2025). Bestander i Europa ble redusert gjennom det 19. og 20. århundre på grunn av forringelse og tap av habitater.
Reirpredasjon fra mår og mink, samt ungepredasjon fra gjedde er potensielle negative påvirkningsfaktorer (Kear 2005; Shimmings & Øien 2015). Forstyrrelser ved hekkeplassen, mangel på reirhull og drukning i fiskegarn er også faktorer som er nevnt (SLU Artdatabanken 2020; Sammanfattning Rödlista 2020).
Lappfiskanda er utsatt for fugleinfluensa, derfor kan den være truet av fremtidige utbrudd av viruset (Melville & Shortridge 2006). Den er også utsatt for et visst jaktpress under trekk og om vinteren (del Hoyo et al. 1992; Carboneras et al. 2025), mens klimaendringer også påvirker vinterutbredelsen til denne arten (Pavón-Jordán et al. 2015).
Referanser
Bird, J. P., Martin, R., Akçakaya, H.R., Gilroy, J., Burfield, I.J., Garnett, S., Symes, A., Taylor, J., Sekercioglu, Ç.H. & Butchart, S.H. (2020). Generation lengths of the world’s birds and their implications for extinction risk. Conservation Biology In Press.
BirdLife International (2021) European Red List of Birds. Downloaded from https://datazone.birdlife.org/publications/european-red-list-of-birds on 2026-10-28
Carboneras, C., G. M. Kirwan, and G. Hancocks. 2025. Smew (Mergellus albellus), version 1.1. In Birds of the World (S. M. Billerman, Editor). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.smew.01.1
del Hoyo, J., Elliot, A. and Sargatal, J. 1992. Handbook of the Birds of the World, Vol. 1: Ostrich to Ducks. Lynx Edicions, Barcelona, Spain.
Kear, J. 2005. Ducks, geese and swans volume 2: species accounts (Cairina to Mergus). Oxford University Press, Oxford, U.K.
Keller, V., Herrando, S. Vořišek, O. et al. 2020. European Breeding Bird atlas 2. Distribution, abundance and change. European Bird Census Council & Lynx Edicions, Barcelona.
Lehikoinen, A., Mikola, A., Below, A., Jaatinen, K., Laaksonen, T., Lehtiniemi, T., Mikkola-Roos, M., Pessa, J., Rajasärkkä, A., Rusanen, P., Sirkiä, P., Tikkanen, H. & Valkama, J. 2025: Population estimates and recent population trends of Finnish breeding bird species. – Linnut-vuosikirja 2024: 16–25 (in Finnish with English summary).
Madge, S.; Burn, H. 1988. Wildfowl. Christopher Helm, London.
Melville, D.S. and Shortridge, K.F. 2006. Migratory waterbirds and avian influenza in the East Asian-Australasian Flyway with particular reference to the 2003-2004 H5N1 outbreak. In: G. Boere, C. Galbraith and D. Stroud (eds), Waterbirds around the world, pp. 432-438. The Stationery Office, Edinburgh, U.K.
Ottosson, U., Wirdheim, A., Elmberg, J., Green, M., Gustafsson, R., Haas, F., Liljebäck, N., Lindström, Å., Nilsson, L., Ottvall, R., Svendsson, M., Svendsson, S., & Tjernberg, M. 2025. Fåglarna i Sverige – antal och förekomst. Avium Forlag. ISBN 9789153126799.
Pavón-Jordán, D., Fox, A.D., Clausen, P., Dagys, M., Deceuninck, B., Devos, K., Hearn, R.D., Holt, C.A., Hornman, M., Keller, V., Langendoen, T., Ławicki, Ł., Lorentsen, S.H., Luigujõe, L., Meissner, W., Musil, P., Nilsson, L., Paquet, J.-Y., Stipniece, A., Stroud, D.A., Wahl, J., Zenatello, M. and Lehikoinen, A. 2015. Climate-driven changes in winter abundance of a migratory waterbird in relation to EU protected areas. Diversity and Distributions 21(5): 571-582.
Shimmings, P. & Øien, I.J. 2015. Bestandsestimater for norske hekkefugler. NOF-rapport 2015-2. 268 s
Solbakken, K.A. 2006. Lappfiskand Mergellus albellus. S. 100 i: Svorkmo-Lundberg, T., Bakken, V., Helberg, M., Mork, K., Røer, J.E. & Sæbø, S. (red.). Norsk VinterfuglAtlas. Fuglenes utbredelse, bestandsstørrelse og økologi vinterstid. Norsk Ornitologisk Forening.
Stokke, B.G, Dale, S., Jacobsen, K.-O., Lislevand, T., Solvang, R. & Strøm, H. 2021. Fugler Aves – Norge. I: Artsdatabanken. 2021. Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken, Norge. 2021 206 s. NINA NMBU UiB UiT.
Valkama, J., Vepsäläinen, V. & Lehikoinen, A. 2011: Suomen III Lintuatlas. – Luonnontieteellinen keskusmuseo ja ympäristöministeriö. <http://atlas3.lintuatlas.fi> (viitattu [päivämäärä]) ISBN 978-952-10-6918-5.
Værnesbranden, P.I. 2006. Lappfiskanda – en art i ekspansjon. Vår Fuglefauna 29: 72-76.
Wetlands International. 2023. Waterbird Populations Portal. Available at: wpp.wetlands.org. Retrieved on 09.11.2023..
Østnes, J.E. & Kroglund, R.T. 2015. The establishment of a breeding population of Smew Mergellus albellus in an atypic habitat on the Atlantic coast of Norway. Ornis Svecica 25: 59-64.
Østnes, J.E. & Kroglund, R.T. 2020. Bestandsutvikling for lappfiskand (Mergellus albellus) i Vikna. Nord Universitet. Arbeidsnotat 6: 17 s.