Engelsk navn:

Pomarine Skua

Vitenskapelig navn:

Stercorarius pomarinus

Sist oppdatert:

Beskrivelse

Polarjo Stercorarius pomarinus er den kraftigste av de tre Stercorarius-artene som regelmessig opptrer i Nord-Atlanteren.

Den er en kompakt fugl med brede vinger, relativt tungt hode og et karakteristisk, skjeformet midtre stjertfjærpar hos voksne i hekkedrakt. Polarjoen har en lengde på 46–51 cm, vingespenn på 125–138 cm, og veier mellom 550–850 gram, hvor hunnene veier 10-15% mer enn hanner (Haven Wiley & Lee, 2020).

Arten opptrer i både lys og mørk fargemorf/variant. Polarjoen er ofte sett jagende andre sjøfugl (kleptoparasittisme) eller patruljerende over hav og iskantsoner; de kan også observeres følgende skip og flokker av sjøfugl.

Relevante lenker:

Polarjoer ©Thor Severin Larsen
Polarjoer ©Thor Severin Larsen

Rødlistestatus

I Norge har den status «Ikke egnet» (NA) ettersom arten ikke anses å ha en etablert reproduserende bestand i Norge (eksplisitt definert som mer enn tjue reproduserende individer i minst 10 år) (Stokke et al. 2021).

  • Ikke vurdert
  • Ikke egnet
  • Livskraftig
  • Datamangel
  • Nær truet
  • Sårbar
  • Sterkt truet
  • Kritisk truet
  • Regionalt utdødd
  • NE
    Ikke vurdert
  • NA
    Ikke egnet
  • LC
    Livskraftig
  • DD
    Datamangel
  • NT
    Nær truet
  • VU
    Sårbar
  • EN
    Sterkt truet
  • CR
    Kritisk truet
  • RE
    Regionalt utdødd
  • NE
    Ikke vurdert
  • NA
    Ikke egnet
  • LC
    Livskraftig
  • DD
    Datamangel
  • NT
    Nær truet
  • VU
    Sårbar
  • EN
    Sterkt truet
  • CR
    Kritisk truet
  • RE
    Regionalt utdødd

IUCN Europa

Kilde: Birdlife International

  • NE
    Ikke vurdert
  • NA
    Ikke egnet
  • LC
    Livskraftig
  • DD
    Datamangel
  • NT
    Nær truet
  • VU
    Sårbar
  • EN
    Sterkt truet
  • CR
    Kritisk truet
  • RE
    Regionalt utdødd

IUCN Global

Kilde: Birdlife International

  • NE
    Ikke vurdert
  • NA
    Ikke egnet
  • LC
    Livskraftig
  • DD
    Datamangel
  • NT
    Nær truet
  • VU
    Sårbar
  • EN
    Sterkt truet
  • CR
    Kritisk truet
  • RE
    Regionalt utdødd

Bestandsstørrelse

Norsk hekkebestand betraktes som sporadisk snarere enn som en stabil, etablert reproduserende bestand. Artsdatabanken rapporterer at færre enn tjue individer ble observert i 2015 i Norge, og at bestanden ble da vurdert som fluktuerende. Seks par ble bekreftet hekkende på Varangerhalvøya (Finnmark) i 2011, og to par i 2015 (Stokke et al. 2021).

Forekomsten av polarjo følger smågnagersykluser, med hekkingen spesielt tilknyttet lemenbestandens topper i arktiske strøk (Wiklund et al. 1999).

Hekketallene i Europa er lave og konsentrert i europeisk Russland, med 2 500–4 100 hekkende par totalt.

Nasjonalt

Region/områdeEstimert antall (par)ÅrReferanse
Norge totalt<102015Shimmings & Øien 2015

Internasjonalt

OmrådeEstimatEnhetTrendÅrKilde
Canada510 000IndividEnvironment and Climate Change Canada and Birds Canada 2024
Russland5 000–8 100IndividerBirdLife International 2021
Globalt1 100 000Voksne individerEnvironment and Climate Change Canada and Birds Canada 2024

Hekkeutbredelse

I europeisk del av Arktis forekommer arten primært i Russland, fra Kaninhalvøya og østover (Stokke et al. 2021). I Norge har hekking vært bekreftet på Varangerhalvøya (Finnmark). Disse er de første og hittil eneste bekreftet hekkefunnene i Europa utenfor Russland (Stokke et al. 2021).

Arten hekker ikke på Svalbard, men observeres regelmessig i havområdene rundt øygruppen (spesielt i sørøst).

Globalt hekker polarjo i høyarktiske og arktiske tundraområder, særlig i Nord-Amerika og gjennom nordlige deler av Sibir.

Arten kan vise nomadisk adferd og hekke i forskjellige områder i forskjellige år, som følge av lokal og regional variasjon i tilgjengeligheten av smågnagere (Custer & Pitelka, 1987; Maher, 1970).

Trekk- og vinterområder

Polarjo trekker over lange avstander og tilbringer store deler av året på åpent hav, gjerne i produktive områder, som for eksempel områder med marin oppvelling langs kysten av Vest-Afrika (Wynn & Knefelkamp, 2004).

Overvintringsområdene kan være store og dynamiske snarere enn små, faste områder. I norske farvann registreres arten typisk på trekk langs kysten særlig i nord, men polarjo opptrer generelt spredt og uregelmessig sammenliknet med andre, mer tallrike sjøfuglarter.

Bestanden som hekker i Sibir trekker gjennom Barentshavet og langs norskekysten om høsten og våren, på vei til og fra overvintringsområdene i Vest-Afrika (Haven Wiley & Lee, 2020). 

Bestandsutvikling

I Norge regnes arten som fåtallig og tilfeldig forekommende. Den globale bestanden er vurdert som stabil  (Haven Wiley & Lee, 2020).

Demografi

Reproduksjon

Polarjo hekker direkte på bakken veldig spredt ut over tundrahabitat, med territorier som kan variere mye i størrelse, fra ca. 60 til 680 m2 avhengig av tilgjengelighet av byttedyr, spesielt smågnagere (Maher, 1974; Pitelka et al. 1955).

Den legger typisk to egg i juni, og begge kjønn deltar i rugingen som varierer mellom 25–27 dager.

Flyvedyktighet oppnås ca. ~31–35 dager etter klekking, men varierer med område og forhold, og arten kan avstå fra hekking i år med lav forekomst av lemen (del Hoyo et al. 1996).

Som hos andre jo-arter er livshistorien preget av relativt lav årlig reproduksjon og mulig høy mellomårsvariasjon i hekkesuksess, særlig i arktiske systemer med store svingninger i næringsnett og predasjonstrykk (Custer & Pitelka, 1987; Maher, 1974). Den typen reproduktiv «boom/bust» mønster styrt av tilgjengeligheten av lemen, forklarer hvorfor lokale og nasjonale trender i bestandsutvikling blir vanskelige å tolke på tross av levedyktige bestander (Pitelka et al. 1955).

Næringsvalg

I hekkesesongen er polarjoen en rovfugl som i stor grad spesialiserer seg på lemen når det er tilgjengelig. Lemenarter kan utgjøre >90 % av kostholdet i gode lemenår.

Polarjo tar også egg og unger av for eksempel vadefugler, samt åtsler, spesielt når smågnagere er sjeldne (Maher, 1970, 1974; Pitelka et al. 1955).

Utenom hekkesesongen lever arten hovedsakelig på det åpne hav og kombinerer aktiv predasjon av små fisk med kleptoparasittisme av andre sjøfugl (trakassering/plyndring; (del Hoyo et al. 1996).

Påvirkningsfaktorer og trusler

Polarjo er utsatt for en særegen blanding av trusler både i det terrestriske og marine miljøet, ettersom hekkesuksessen om sommeren er tett knyttet til forekomsten av lemen på land, mens resten av året tilbringes pelagisk til havs (Haven Wiley & Lee, 2020).

Under hekking er de avhengige av såkalte lementopper (Maher, 1974; Pitelka et al. 1955), noe som betyr at klimaendringer som reduserer vinterreproduksjon eller overlevelse av lemen kan føre til redusert hekketendens og lavere produktivitet hos polarjo.

Nylig sirkumpolar syntese indikerer at lemensykluser ikke har «kollapset» overalt, men at syklusene kan bli sporadiske og sannsynligvis er følsomme for vinterforhold (Gauthier et al. 2024).

Utenfor hekkesesongen er polarjo utsatt for de samme påvirkningsfaktorene som dokumentert for andre sjøfugler, som for eksempel bifangst i fiskerier, overfiske, klimaendringer, forurensning, og endringer i næringsnett i havet (Dias et al. 2019).

At bestandsutviklingen hos polarjo er vanskelig å overvåke gjør det utfordrende å oppdage mulige effekter av raske miljø- og klimaendringer (Haven Wiley & Lee, 2020).

Referanser

BirdLife International. (2018, August 7). IUCN Red List of threatened species:  Stercorarius pomarinus . IUCN Red List of Threatened Species. https://www.iucnredlist.org/en 

Custer, T. W., & Pitelka, F. A. (1987). Nesting by pomarine jaegers near Barrow, Alaska, 1971. Journal of Field Ornithology, 58(2), 225–230. 

del Hoyo, J., Elliott, A., & Sargatal, J. (Eds.). (1996). Handbook of the Birds of the World—Vol. 3: Hoatzin to Auks (Vol. 3). Lynx Edicions. https://lynxnaturebooks.com/product/handbook-of-the-birds-of-the-world-volume-3/ 

Dias, M. P., Martin, R., Pearmain, E. J., Burfield, I. J., Small, C., Phillips, R. A., Yates, O., Lascelles, B., Borboroglu, P. G., & Croxall, J. P. (2019). Threats to seabirds: A global assessment. Biological Conservation, 237, 525–537. https://doi.org/10.1016/j.biocon.2019.06.033 

Gauthier, G., Ehrich, D., Belke-Brea, M., Domine, F., Alisauskas, R., Clark, K., Ecke, F., Eide, N. E., Framstad, E., Frandsen, J., Gilg, O., Henttonen, H., Hörnfeldt, B., Kataev, G. D., Menyushina, I. E., Oksanen, L., Oksanen, T., Olofsson, J., Samelius, G., … Schmidt, N. M. (2024). Taking the beat of the Arctic: Are lemming population cycles changing due to winter climate? Proceedings of the Royal Society B: Biological Sciences, 291(2016), 20232361. https://doi.org/10.1098/rspb.2023.2361 

Haven Wiley, R., & Lee, D. S. (2020). Pomarine jaeger (Stercorarius pomarinus), version 1.0. Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. Birds of the World. https://doi.org/10.2173/bow.pomjae.01 

Maher, W. J. (1970). The Pomarine Jaeger as a Brown Lemming Predator in Northern Alaska. The Wilson Bulletin, 82(2), 130–157. 

Maher, W. J. (1974). Ecology of pomarine, parasitic, and long-tailed jaegers in northern Alaska. (37). 

Pitelka, F. A., Tomich, P. Q., & Treichel, G. W. (1955). Ecological relations of jaegers and owls as lemming predators near Barrow, Alaska. Ecological Monographs, 25(1), 85–117. https://doi.org/10.2307/1943215 

Stokke, B., Dale, S., Jacobsen, K.-O., Lislevand, T., Solvang, R., & Strøm, H. (2021). Fugler: Vurdering av polarjo  Stercorarius pomarinus  for Norge. Rødlista for arter 2021. Artsdatabanken. https://lister.artsdatabanken.no/rodlisteforarter/2021/6146 

Wiklund, C. G., Angerbjörn, A., Isakson, E., Kjellén, N., & Tannerfeldt, M. (1999). Lemming predators on the Siberian tundra. Ambio, 28(3), 281–286. 

Wynn, R. B., & Knefelkamp, B. (2004). Seabird distribution and oceanic upwelling off northwest Africa. 97(7), 323–335.