Engelsk navn:

Grey phalarope

Vitenskapelig navn:

Phalaropus fulicarius

Sist oppdatert:

Beskrivelse

Polarsvømmesnipe er en liten vadefugl (17–21 cm og 30–60 gram) i snipefamilien. Den defineres som en sjøfugl fordi den tilbringer vinteren til havs og har da et pelagisk levesett.

Arten har et tynt, rett og mørkt nebb og lange bein. Kjønnene er ulike i hekkedrakt, der hunnen er mest fargerik og har rødbrune kroppssider og underside, mørk rygg med rustbrune innslag og hvit strupe. Hannen er mattere farget med mer gråtonet overside.

I vinterdrakt er begge kjønn hovedsakelig grå og hvite, med hvit underside og lys grå overside. Ungfugler ligner voksne i vinterdrakt, men har mer skjellmønstret overside.

Arten svømmer ofte på vannflaten og plukker næring fra overflaten, ofte mens den virvler rundt i små sirkler. Lyden består av korte, lyse og trillende kontaktlyder og varselskrik. Hunnens fluktspill er et surrende «briiip».

Relevante lenker:

Polarsvømmesnipe ©Jonas Aleksander Larsen
Polarsvømmesnipe ©Jonas Aleksander Larsen

Rødlistestatus

Polarsvømmesnipa ble i 2021 vurdert som livskraftig (LC) i Norge, men arten overvåkes fordi den er knyttet til sårbare arktiske våtmarksområder og kan påvirkes av klimaendringer og habitatendringer i hekkeområdene. Globalt er arten også vurdert som livskraftig (LC) av IUCN, men enkelte bestander viser tegn til tilbakegang, særlig i deler av Arktis der endringer i hydrologi og insektproduksjon påvirker hekkesuksessen (Stokke et al. 2021).

  • Ikke vurdert
  • Ikke egnet
  • Livskraftig
  • Datamangel
  • Nær truet
  • Sårbar
  • Sterkt truet
  • Kritisk truet
  • Regionalt utdødd
  • NE
    Ikke vurdert
  • NA
    Ikke egnet
  • LC
    Livskraftig
  • DD
    Datamangel
  • NT
    Nær truet
  • VU
    Sårbar
  • EN
    Sterkt truet
  • CR
    Kritisk truet
  • RE
    Regionalt utdødd
  • NE
    Ikke vurdert
  • NA
    Ikke egnet
  • LC
    Livskraftig
  • DD
    Datamangel
  • NT
    Nær truet
  • VU
    Sårbar
  • EN
    Sterkt truet
  • CR
    Kritisk truet
  • RE
    Regionalt utdødd

IUCN Europa

Kilde: Birdlife International

  • NE
    Ikke vurdert
  • NA
    Ikke egnet
  • LC
    Livskraftig
  • DD
    Datamangel
  • NT
    Nær truet
  • VU
    Sårbar
  • EN
    Sterkt truet
  • CR
    Kritisk truet
  • RE
    Regionalt utdødd

IUCN Global

Kilde: Birdlife International

  • NE
    Ikke vurdert
  • NA
    Ikke egnet
  • LC
    Livskraftig
  • DD
    Datamangel
  • NT
    Nær truet
  • VU
    Sårbar
  • EN
    Sterkt truet
  • CR
    Kritisk truet
  • RE
    Regionalt utdødd

Bestandsstørrelse

Den globale bestanden av polarsvømmesnipe er estimert til mellom 1 350 000-2 980 000 individer, med hovedtyngden av hekkebestanden i arktiske områder av Nord-Amerika, Grønland, Island, Svalbard og Russland (Stokke et al. 2021). I Europa hekker arten hovedsakelig på Island, Svalbard, i Nord-Skandinavia og deler av Russland.

Den norske hekkebestanden er liten og konsentrert til Svalbard. Hekkebestanden på Svalbard ble i 2013 anslått til å ligge et sted mellom 2 000 og 4 000 reproduserende individer, men ingen grundig kartlegging av bestanden er foretatt (Strøm 2013, Bangjord et al. 2015). På fastlandet observeres polarsvømmesnipe sparsomt på trekk i kystnære strøk.

Nasjonalt

Region/områdeEstimert antall (par)ÅrReferanse
Svalbard200–1 0001995BirdLife International 2004

Internasjonalt

OmrådeEstimatEnhetTrendÅrKilde
Canada500 000Individ (adult + juvenile)Tracy et al. 2020
Grønland250–500ParSynkendeDelany & Scott 2002
Island100–120ParSynkende2005Bergmann 2004; Kolbeinsson 2011; Whitfield 1995
Russland1 900 000Individ (adult + juvenile)Tracy et al. 2020
Globalt5 000 000Individ (adult + juvenile)Tracy et al. 2020

Hekkeutbredelse

Polarsvømmesnipa hekker sirkumpolart i arktiske og subarktiske områder. I Norge finnes hekkebestanden hovedsakelig på Svalbard, særlig i tundraområder med små dammer, pytter og grunne våtmarker.

Arten forekommer spredt og ofte i lave tettheter, men kan i passende biotoper hekke i moderate kolonilignende tettheter, gjerne i tilknytning til andre bakkehekkende fugl som rødnebbterne. Polarsvømmesnipe er ikke dokumentert hekkende på fastlandet.

Trekk- og vinterområder

Polarsvømmesnipa er en langdistansetrekkfugl. Etter hekkesesongen trekker arten sørover.

I motsetning til andre vadefugler, som overvintrer ved strender og våtmarksområder, tilbringer polarsvømmesnipen vinteren ute på havet. 

Europeiske hekkefugler overvintrer hovedsakelig i tre hovedområder: a) I Nord-Atlanteren i et belte fra vestkysten av Portugal til østkysten av Canada, b) utenfor Vest-Afrika og c) utenfor sørvestlige Afrika (van Bemmelen et al. i manuskript). 

Under trekket raster arten ofte i kystnære våtmarker, fjorder og estuarier.

Arten er sterkt knyttet til marine områder utenfor hekkesesongen og tilbringer store deler av vinteren langt ute på åpent hav. 

Bestandsutvikling

Kunnskapen om bestandsutviklingen hos polarsvømmesnipe er begrenset, særlig i Norge. Flere arktiske våtmarksfugler har vist bestandsendringer som følge av klimaendringer, og det antas at også polarsvømmesnipa kan påvirkes av endringer i snøsmelting, hydrologi og insektforekomster i tundraområdene.

På Svalbard vurderes bestanden som relativt stabil, men med betydelige årlige variasjoner knyttet til værforhold og tilgang på egnede hekkehabitater. 

Demografi

Polarsvømmesnipa har et uvanlig kjønnsrollemønster sammenlignet med de fleste andre fuglearter. Hunnen etablerer territorium og konkurrerer om hannene, mens hannen står for ruging og ungepleie (Tracy et al 2002).

Reiret plasseres godt skjult på bakken nær vann. Eggleggingen skjer vanligvis i juni og juli. Kullstørrelsen er normalt fire egg. Hannen ruger alene i om lag tre uker og følger ungene til de blir selvstendige kort tid etter klekking.

Ungene finner mye av næringen selv fra første leveuke. Hekkesuksessen varierer betydelig mellom år og påvirkes sterkt av værforhold og predasjon. 

Polarsvømmesnipereir i Kongsfjorden på Svalbard © Sveinn Are Hanssen
Polarsvømmesnipereir med egg © Sveinn Are Hanssen

Næringsvalg

Polarsvømmesnipa lever hovedsakelig av akvatiske og terrestriske virvelløse dyr. I hekkeområdene består dietten særlig av mygglarver, fjærmygg, små krepsdyr, biller og andre insekter knyttet til tundravåtmarker (Ridley 1980).  

Under trekket og i vinterområdene tar arten også planktoniske krepsdyr og små marine organismer fra vannoverflaten (Thorne og Read 2013).

Den karakteristiske snurrende svømmebevegelsen brukes for å virvle opp næringsdyr til overflaten.

Polarsvømmesnipe holder gjerne til i små dammer, vatn, og tjern med fuktig tundra. © Geir Wing Gabrielsen
Polarsvømmesnipe © Geir Wing Gabrielsen

Påvirkningsfaktorer og trusler

Polarsvømmesnipa er sårbar for klimaendringer som påvirker arktiske våtmarker og tidspunktet for insektproduksjon i hekkeområdene. Endringer i hydrologi, tidligere snøsmelting og uttørking av små dammer kan redusere kvaliteten på hekkehabitatene.

Predasjon fra måker, joer og rev kan gi lav hekkesuksess i enkelte år. På trekk og i vinterområdene kan arten påvirkes av oljeutslipp, marin forurensning og endringer i havtemperatur og planktonproduksjon.

Forstyrrelser i hekkeområdene vurderes generelt som begrenset på Svalbard, men lokal påvirkning fra ferdsel kan forekomme, særlig i nærhet til bosetningene. 

Referanser

Bangjord, G., Haugskott, T. og Hammer, S. (2015). Svalbardfugler – en enkel felthåndbok. Longyearbyen feltbiologiske forening. 132. 

Ridley, M.W. 1980. The breeding behaviour and feeding ecology of grey phalaropes Phalaropus fulicarius in Svalbard. Ibis, 122: 210-226. https://doi.org/10.1111/j.1474-919X.1980.tb02660.x 

Stokke BG, Dale S, Jacobsen K-O, Lislevand T, Solvang R og Strøm H (24.11.2021). Fugler: Vurdering av polarsvømmesnipe Phalaropus fulicarius for Svalbard. Rødlista for arter 2021. Artsdatabanken. https://lister.artsdatabanken.no/rodlisteforarter/2021/31860. Nedlastet 11.05.2026 

Strøm, H. (2013). Svalbards fugler. I Kovacs, K. & Lydersen, C. (red.): Svalbard fugler og pattedyr. Norsk Polarinstitutt. Polarhåndbok nr. 13: 85-191. https://www.npolar.no/arter-arkiv/

 Thorne, L. H. and Read, A. J. 2013. Fine-scale biophysical interactions drive prey availability at a migratory stopover site for Phalaropus spp. in the Bay of Fundy, Canada.- Marine Ecology Progress Series 487: 261–273. 

Tracy, D. M., Schamel, D. and Dale, J. 2002. Red Phalarope (Phalaropus fulicarius).- The birds of North America online. 

van Bemmelen RSA, Hanssen SA, Gilg O, Porter R, Soot Mork K, Bangjord G, Moe B. 2019 Individual variation in non-breeding movements of Grey Phalaropes across Hemispheres (manuskript)