Engelsk navn:

King eider

Vitenskapelig navn:

Somateria spectabilis

Sist oppdatert:

Beskrivelse

Praktærfuglen er en stor marin dykkand, 47–63 cm lang. Hannen veier vanligvis 1 400–2 000 gram og hunnen 1 100–1 900 gram.

Voksne hanner i hekkedrakt er svært karakteristiske, med perleblå panne, isse og nakke. Kinnene er iriserende lysegrønne og avgrenset mot den blå nakken av smale svarte og hvite linjer. Nebbet er rødoransje med en stor, oppsvulmet guloransje pannesvulst kantet i svart. Hode, hals, bryst og øvre rygg er hvite, ofte med et svakt gul- til rosaskjær på øvre bryst. Kroppen er ellers svart, med store hvite felt på overgumpen og på forvingen, synlig også når vingen er lukket. Skulderfjærene danner karakteristiske trekantede «seil» på ryggen.

I eklipsedrakt (sen sommerdrakt) er hannen overveiende mørk, men med varierende hvitt på brystsidene.

Voksne hunner er hovedsakelig mørk rødbrune, med svarte halvmåneformede tegninger på sidene, lys øyering og mer nøytralt farget nebb. Ungfugl ligner hunnen, men er mattere i fargen. 

Relevante lenker:

En voksen praktærfugl-hann © Jan Ove Bustnes
Praktærfugl-hann © Jan Ove Bustnes

Rødlistestatus

  • Ikke vurdert
  • Ikke egnet
  • Livskraftig
  • Datamangel
  • Nær truet
  • Sårbar
  • Sterkt truet
  • Kritisk truet
  • Regionalt utdødd
  • NE
    Ikke vurdert
  • NA
    Ikke egnet
  • LC
    Livskraftig
  • DD
    Datamangel
  • NT
    Nær truet
  • VU
    Sårbar
  • EN
    Sterkt truet
  • CR
    Kritisk truet
  • RE
    Regionalt utdødd
  • NE
    Ikke vurdert
  • NA
    Ikke egnet
  • LC
    Livskraftig
  • DD
    Datamangel
  • NT
    Nær truet
  • VU
    Sårbar
  • EN
    Sterkt truet
  • CR
    Kritisk truet
  • RE
    Regionalt utdødd

IUCN Europa

Kilde: Birdlife International

  • NE
    Ikke vurdert
  • NA
    Ikke egnet
  • LC
    Livskraftig
  • DD
    Datamangel
  • NT
    Nær truet
  • VU
    Sårbar
  • EN
    Sterkt truet
  • CR
    Kritisk truet
  • RE
    Regionalt utdødd

IUCN Global

Kilde: Birdlife International

  • NE
    Ikke vurdert
  • NA
    Ikke egnet
  • LC
    Livskraftig
  • DD
    Datamangel
  • NT
    Nær truet
  • VU
    Sårbar
  • EN
    Sterkt truet
  • CR
    Kritisk truet
  • RE
    Regionalt utdødd

Bestandsstørrelse

Den nordamerikanske hekkebestanden av praktærfugl har vært anslått til 0.5-1 million par, mens det i Øst-Sibir ble antatt å være på 0.5-0.75 millioner par. Hekkebestanden i Øst-Grønland, Nord-Europa og Vest-Sibir ble på 1990-tallet anslått til rundt 150 000 par (Powell & Suydam 2020).

Nasjonalt

Region/områdeEstimert antall (par)ÅrReferanse
Svalbard5002014Anker-Nilssen et al. 2015
Øvrige områder5002014Anker-Nilssen et al. 2015
Norge totalt5002014Anker-Nilssen et al. 2015

Internasjonalt

OmrådeEstimatEnhetTrendÅrKilde
Canada1 150 000IndividSynkende1970 – 2021Environment and Climate Change Canada and Birds Canada 2024
Grønland400–10 000Individ2015Birdlife International 2015
Russland70 000–80 000IndividSvakt økende frem til 20122015Birdlife International 2015
Globalt800 000–900 000IndividSynkendeWetlands International 2015 som sitert i BirdLife International 2018

Hekkeutbredelse

Praktærfuglen hekker langs hele nordkysten av Alaska og Canada, inkludert de store øyene nord for Canada. På grønlandskysten hekker den fra Diskobukta og langs hele nordkysten, samt at det finnes en bestand på østkysten (Powell & Suydam 2020).

I Palearktis hekker arten i arktisk Russland, fra Kaninhalvøya i vest østover til Tsjukotkahalvøya, og på flere arktiske øyer, blant annet Kolgujev og Novaja Zemlja.

På Svalbard hekker praktærfuglen spredt langs vestkysten av Spitsbergen, med de viktigste hekkeområdene mellom Bellsund til Prins Karls Forland (Nordenskiöldkysten, Daudmannsøyra, Forlandssletta) og på Reinsdyrflya på Nordvest-Spitsbergen (Strøm 2013).

Hekkefunn er også registrert på Edgeøya, Barentsøya og Nordaustlandet (Bangjord & Haugskott 2023). På fastlandet ble arten funnet hekkende i Trondheimsfjorden tre ganger fra 1957-1961.

Trekk- og vinterområder

I Europa overvintrer arten marint, vanligvis relativt nær kysten (oftest innen 15 km) og i isfrie råker. Europeiske og vest-sibirske hekkefugler overvintrer hovedsakelig fra Kvitsjøen vestover langs kysten av Nord-Norge samt i Barentshavet, avhengig av isforholdene. 

I Nord-Norge er den vanlig sør til Lofoten, men små antall kan trekke så langt som til Nordsjøen. I Nord-Norge ankommer fuglene sent på høsten. For eksempel ankommer praktærfuglen til Kvalsundet utenfor Tromsø rundt første desember og forlater området rundt første april (Systad et al. 2000, Bustnes et al. 2013).

Det ble funnet praktærfugl i Vest-Finnmark i november, mens lenger øst ankom fuglene først senere på vinteren (Systad & Bustnes 1999), noe som kan tyde på at en del fugl på vestlige deler av norskekysten kommer fra Svalbard eller Grønland, tilsvarende det som er påvist hos ærfugl (Hanssen et al. 2016).

Enkelte fugler som overvintret i Øst-Finnmark, ankom til vinterområdene først i desember og januar (Bustnes et al. 2010).

Spitsbergbanken mellom Bjørnøya og Spitsbergen er et viktig overvintringsområde for praktærfugl fra Øst-Grønland og Svalbard, og i størrelsesorden 10 000 fugler kan overvintre her enkelte år (Mosbech et al. 2014).

Vårtrekket styres i stor grad av isforhold, og trekket skjer ofte i svært store flokker, til tider på over 10 000 individer, og foregår hovedsakelig over havet (Powell & Suydam 2020).

Et studium ved hjelp av satellittsendere viste at fugler som overvintret i Båtsfjord hekket i Russland. De startet vårtrekket mellom 10. og 20. april, og fløy direkte over åpent hav til Pechorahavet der de oppholdt seg i flere uker før de dro inn i landet til hekkeområder på Jamal og Tajmyr (Bustnes et al. 2010).

Det finnes også viktige myte- og samlingsområder i Pechorahavet og ved Ostrov Belyj i Karahavet (Powell & Suydam 2020), men fugl som overvintret i Øst-Finnmark kan også myte på østsiden av Tajmyr (Bustnes et al. 2010).  

Bestandsutvikling

Utviklingen i hekkebestandene av praktærfugl er usikker på grunn av store logistiske utfordringer, og bestandsutvikling baserer seg stort sett på overvintrende eller trekkende fugler. Siden disse bestandene kan endre områder mellom år, blir tallene mer usikre.

Bestandene i Canada har gått tilbake de siste tiårene, av ukjente årsaker (Powell & Suydam 2020), noe som også gjelder Alaska der bestanden ser ut til å synke med ca. 1.9% per år (Bentzen & Powell 2012).

På Grønland indikerer observasjoner en markant reduksjon i antall mytende fugler i enkelte fjorder i perioden fra 1960-tallet til tidlig 1990-tallet. Det er usikkert om disse endringene reflekterer en reell bestandsnedgang eller en forskyvning i utbredelse, for eksempel som følge av menneskelige forstyrrelser i viktige myte- og oppholdsområder (Powell & Suydam 2020).

På Svalbard indikerer tellinger i myteområdene om høsten en stabil bestand fram til 2010 (Strøm et al. 2012). Utviklingen for overvintringsbestanden i Norge er usikker siden arten kan være nomadisk gjennom vinteren for eksempel som respons på endringer i utbredelsen av gytende sild og lodde (Gjøsæter & Sæthre 1974). Analyser av vinterdata fra Norge fra 1977 til 2025 viser en gjennomsnittlig nedgang på 3.72% per år (Fig. 1).

Fig. 1. Utviklingen i vinterbestanden av praktærfugl langs norskekysten for alle havregioner mellom 1977 og 2025.


Fig. 1. Utviklingen i vinterbestanden av praktærfugl langs norskekysten for alle havregioner mellom 1977 og 2025.
Fig. 2. Utviklingen i vinterbestanden av praktærfugl i ulike deler av norskekysten mellom 1977 og 2025.
Fig. 2. Utviklingen i vinterbestanden av praktærfugl i ulike deler av norskekysten mellom 1977 og 2025.

Demografi

Overlevelse

Den lengste dokumenterte levealder i naturen er 15 år, men arten kan trolig bli eldre. Overlevelse hos voksne er høy og varierer mellom 79 og 94%, med små kjønnsforskjeller. Overlevelsen første leveår er lavere (65-67%), (Powell & Suydam 2020). 

Reproduksjon

Kjønnsmodning skjer mest sannsynlig ved treårsalder, selv om enkelte individer kan hekke allerede som toåringer. Arten antas å hekke årlig, selv om deler av bestanden i enkelte år ser ut til å avstå fra hekking. Kullstørrelsen er 2-8 egg og hekkesuksessen varierer betydelig mellom områder. 

Reir på øyer har ofte høyere hekkesuksess enn reir på fastlandet. Likevel er tapet av hele kull svært vanlig, og faktorer som påvirker reproduktiv suksess inkluderer predasjon, ugunstig vær og at hunner gir opp hekking.

En flokk praktærfugler, både hunner og hanner © Jan Ove Bustnes
En flokk med praktærfugler. Hunnene er brune, og hannene flerfarget © Jan Ove Bustnes

Næringsvalg

I marine områder beiter praktærfuglen ofte i vann dypere enn 20 meter, gjerne over steinbunn med korallalger og tareskog (Bustnes & Lønne 1997).

Fuglene dykker ofte synkront i tette flokker, særlig i myte- og overvintringsområder (Frimer 1994, Bustnes et al. 2013). Dykketiden kan overstige 90 sekunder i nordnorske farvann, ved gjennomsnittlige dykkedyp rundt 20 meter (Systad et al. 2000).

På vinteren og våren i Nord-Norge dominerer pigghuder dietten, spesielt slangestjerner og grønne kråkeboller, etterfulgt av muslinger og snegler.

Også rogn fra rognkjeks (Bustnes & Erikstad 1988, Bustnes & Lønne 1995) og lodde (Gjøsæter & Sæthre 1974) kan være viktige komponenter i dietten.

Om vinteren i Vest-Grønland består dietten hovedsakelig av bløtbunnslevende muslinger som sandmusling og blåskjell, supplert med børstemark, krepsdyr og alger (Merkel et al. 2007).

I hekkeområdene, i arktisk Russland, Grønland og Svalbard, består dietten om sommeren både av plantemateriale og animalsk føde, særlig insektslarver og små krepsdyr (Powell & Suydam 2020). 

Påvirkningsfaktorer og trusler

Hekkeområdene i Arktis er lite påvirket av mennesker, også for europeiske bestander. Derimot er myte- og overvintringsområder mer utsatt. Oljeutslipp i marine områder representerer en betydelig trussel, da store deler av bestanden kan rammes raskt. Praktærfugl er særlig sårbar på grunn av at den opptrer i store flokker.

Klimaendringer kan føre til tining av permafrost i hekkeområdene og tap av små våtmarker som er viktige for næringssøk. Ødeleggelser av bunnhabitater på grunn av tarehøsting eller skjellskraping kan også være et problem (Powell & Suydam 2020).

Fuglene er også svært følsomme for forstyrrelser: under myting kan støy fra båter eller fly føre til at næringssøk opphører (Frimer 1994). Praktærfugl har tradisjonelt blitt høstet til matauk av urbefolkningen i Arktis.  

Studier viser generelt lave nivåer av persistente organiske miljøgifter hos praktærfugl. Konsentrasjoner av tungmetaller som kvikksølv, sink, kobber og kadmium tilsvarer nivåer funnet hos andre marine dykkender. I enkelte områder i Canada og Grønland er kadmiumnivåene høye, men det er foreløpig ikke påvist negative effekter på overlevelse eller hekking.

Variasjon i metallnivåer kan være knyttet til forskjeller i vinterområder og diett. Samlet sett er europeiske bestander sårbare for både direkte og indirekte menneskelig påvirkning i marine kjerneområder. 

Referanser

Bangjord, G. & Haugskott, T. 2023. Svalbardfugler: felthåndbok. 3. utgave. 

Bentzen, R. L. & Powell, A. N. 2012. Population dynamics of King Eiders breeding in northern Alaska. Journal of Wildlife Management. 

Bustnes, J. O., & Erikstad, K. E. 1988. Diets of sympatric wintering populations of common eider Somateria mollissima and king eider S. spectabilis in northern Norway. Ornis Fennica 65: 163–168. 

Bustnes, J. O., & Lønne, O. J. 1995. Sea ducks as predators on sea urchins in a northern kelp forest. Pp. 599–608 in: Skjoldal, H. R., Hopkins, C., Erikstad, K. E. & Leinås, H. P. (eds.) Ecology of Fjords and Coastal Waters. Elsevier Science. 

Bustnes, J. O. & Lønne, O. J. 1997. Habitat partitioning among sympatric wintering common eiders Somateria mollissima and king eiders S. spectabilis. Ibis 139:549–554. 

Bustnes, J. O., Mosbech, A., Sonne, C. & Systad, G. H. 2010. Migration patterns, breeding- and moulting locations of king eiders wintering on the coast of Norway. Polar Biology 33:1379–1385. 

Bustnes, J. O., Systad, G. H. & Ydenberg, R. C. 2013. Changing distributions of flocking sea ducks as non-regenerating food resources are depleted. Marine Ecology Progress Series 484:249–257. 

Frimer, O. 1994. The behaviour of moulting King Eiders Somateria spectabilis. Wildfowl 45:176–187. 

Gjøsæther, J. & Sæthre, R. 1974. Predation of eggs of capelin Mallotus villosus by diving ducks. Astarte 7:83–89. 

Hanssen, S. A., Gabrielsen, G. W., Bustnes, J. O., Bråthen, V. S., Skottene, E., Fenstad, A., Strøm, H., Bakken, V., Phillips, R. A. & Moe, B. 2016. Migration strategies of common eiders from Svalbard: Implications for bilateral conservation management. Polar Biology 39:2179–2188. 

Merkel, F. R., Mosbech, A., Jamieson, S. E. & Falk, K. 2007. The diet of King Eiders wintering in Nuuk, southwest Greenland, with reference to sympatric wintering Common Eiders. Polar Biology 30:1593–1597. 

Mosbech, A., Boertmann, D. & Jespersen, M. 2007. Strategic environmental impact assessment of hydrocarbon activities in the Disko West area. NERI Technical Report. National Environmental Research Institute, University of Aarhus. 

Mosbech, A., Johansen, K. L., Sonne, C. & Strøm, H. 2014. Linkage of the King Eider population in Northeast Greenland: Migration, moult and discovery of a new offshore wintering area at Spitsbergenbanken. Poster presented at the 5th International Sea Duck Conference, Reykjavik, Iceland. 

Powell, A. N. & Suydam, R. S. 2020. King Eider (Somateria spectabilis), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, red.). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY. https://doi.org/10.2173/bow.kineid.01 

Shimmings, P. & Øien, I. J. 2015. Bestandsestimater for norske hekkefugler. NOF-rapport 2015-2. 

Strøm, H. 2013. Praktærfugl. S. 186–191 i Kovacs, K. M. & Lydersen, C. (red.). Svalbards fugler og pattedyr. Polarhåndbok 13. Norsk Polarinstitutt. 

Strøm, H., Bakken, V. & Skoglund, A. 2012. Kartlegging av myte- og høstbestander av sjøfugl på Svalbard august-september 2010 og 2011. Sluttrapport til Svalbard Miljøfond. 34 s. 

Systad, G. H. & Bustnes, J. O. 1999. Kartlegging av kystnære sjøfugler på Finnmarkskysten utenom hekketida: kartlegging ved hjelp av flytellinger. NINA Oppdragsmelding 605:1–66. 

Systad, G. H., Bustnes, J. O. & Erikstad, K. E. 2000. Behavioral responses to decreasing day length in Arctic wintering sea ducks. The Auk 117:33–40.