Sabinemåke
Engelsk navn:
Sabine’s gull
Vitenskapelig navn:
Xema sabini
ForfatterE:
Sist oppdatert:
Beskrivelse
Sabinemåken er en liten, nett og mørkhodet måke med svakt kløftet stjert. Den blir 27–33 cm lang og veier 155–213 gram (Day m.fl. 2020). I form og flukt kan den minne om en terne, med lette og flagrende bevegelser. Den har smalere vinger enn krykkje, men vingene er relativt store i forhold til kroppen (Strøm 2013).
Kjønnene er like, men hannen er i gjennomsnitt noe større enn hunnen (Day et al. 2020). Sabinemåken har svart nebb med gul nebbspiss og svarte bein. Den har rød øyehud-ring og er rød i munnviken.
I sommerdrakt har sabinemåken mørkegrått hode og hvit nakke, bryst og underside, mens ryggen og de indre delene av vingene er lysegrå. Den mørkegrå hetten går i nedre del over til svart og danner en svart nakkering. De ytre håndsvingfjærene og hånddekkfjærene er svarte med hvite spisser.
De mørke vingetegningene disse fjærene skaper, er et artstypisk kjennetegn, men sabinemåken kan likevel lett forveksles med unge krykkjer som har lignende vingetegninger (Strøm 2013).
I vinterdrakt mister fuglen den mørke hetten som blir erstattet med hvitt, men den beholder mørke tegninger på bakre del av issen og i nakken.
Ungfuglene har en spraglete grå overside med mye grått på hodet og brystsidene (Strøm 2013, Bangjord og Haugskott 2023).
Sabinemåken betraktes ofte som monotypisk, men fire underarter er beskrevet. Svalbardfuglene tilhører L. s. palearctica (Day et al. 2020).
Relevante lenker:

Rødlistestatus
- Ikke vurdert
- Ikke egnet
- Livskraftig
- Datamangel
- Nær truet
- Sårbar
- Sterkt truet
- Kritisk truet
- Regionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
Bestandsstørrelse
Internasjonalt
| Område | Estimat | Enhet | Trend | År | Kilde |
|---|---|---|---|---|---|
| Canada | 420 000 | Individer | Environment and Climate Change Canada & Birds Canada. 2024. | ||
| Grønland | 2 000 | Par | Økende | 2010 | Boertmann et al. 2010 |
| Globalt | 340 000 | Individer | Stabil | 2020 | BirdLife International 2015 |
Hekkeutbredelse
Arten hekker i de arktiske og subarktiske områdene av Nord-Amerika og Russland, i tillegg til på Grønland og Svalbard. På Svalbard er sabinemåken en sjelden, men regelmessig hekkefugl på noen utvalgte lokaliteter, blant annet Moffen. Hekking er også registrert andre steder som på Lågøya, Kvitøya og i Isfjorden.
Det er sannsynlig at den også hekker andre steder på øygruppen, men bestanden er uansett liten. Sabinemåke kan observeres på sjøen og langs kysten rundt hele Svalbard sommerstid (Strøm 2013). Noen få tilfeller av hekking er også registrert på Jan Mayen.

Trekk- og vinterområder
Trekkruter og vinterområder for fuglene som hekker på Svalbard er ukjent. Studier fra Grønland og Canada viser at fugler fra disse områdene overvintrer i åpent hav på den sørlige halvkule langs sørvestkysten av Sør-Amerika og utenfor vestkysten av Afrika (Day m.fl. 2020).
Bestandsutvikling
Sabinemåken er blant de sjeldneste hekkefuglene på Svalbard, og arten forekommer trolig årlig i et begrenset antall på 10–50 par. Bestandsutviklingen på Svalbard er ikke kjent, men arten opptrer på stadig nye lokaliteter, noe som kan indikere at arten har blitt vanligere (Bangjord og Haugskott 2023).
Demografi
Reproduksjon
Svært lite er kjent for den norske hekkebestanden. Sabinemåken blir trolig kjønnsmoden i en alder av to år. Normal kullstørrelse er to til tre egg. Eggene er olivengrønne med mørke, brungrønne flekker, og de ruges i 20–26 døgn av begge kjønn.
Reiret plasseres nesten alltid nært ferskvann, gjerne ved kanten av en fersk- eller brakkvannsdam på mose- og gressbevokst tundra, og det er ofte kun en grunn fordypning i underlaget. Av og til fôres det med litt gress eller tang.
Ungene forlater reiret bare noen timer etter klekking og følger da foreldrene til en fersk- eller brakkvannsdam. Ungene fôres av begge foreldrene, men tar også selv til seg næring.
Ungene blir flygedyktige etter ca. 20 dager. Familien forlater etter hvert hekkeområdet, og ungene holder trolig sammen med foreldrene til høsttrekket starter (Strøm 2013).
Næringsvalg
Artens diett på Svalbard er ikke godt kjent, men består trolig hovedsakelig av småfisk og virvelløse dyr. Den kan også ta små spurvefugler, egg fra rødnebbterne og åtsler. Ungene fôres hovedsakelig med insekter mens de er små, men dietten blir mer variert etter hvert som ungene blir større (Strøm 2013).
Påvirkningsfaktorer og trusler
Vi vet svært lite om trusler den norske bestanden er utsatt for, så den begrensede kunnskapen vi har om dette er hentet fra andre deler av artens utbredelsesområde. Miljøgifter, plast i havet og forstyrrelser på hekkeplass er pekt på som potensielle trusler (Day m.fl. 2020).
Kjente hekkeplasser på Svalbard er beskyttet som verneområder med ferdselsrestriksjoner. Predasjon av egg og unger fra isbjørn er en potensiell trussel som følge av mindre havis og et økende antall isbjørner som opererer på land på Svalbard.
Referanser
Bangjord, G. og T. Haugskott. 2023. Svalbardfugler – felthåndbok. 3. utgave. 2023. 132 sider. BirdLife Svalbard.
Day, R. H., I. J. Stenhouse, and H. G. Gilchrist. 2020. Sabine’s Gull (Xema sabini), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, Editor). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.sabgul.01
Strøm, H. 2013. Svalbards fugler. I Kovacs, K. & Lydersen, C. (red.): Svalbard fugler og pattedyr. Norsk Polarinstitutt. Polarhåndbok nr. 13: 85-191. https://www.npolar.no/arter/sabinemåke/