Siland
Engelsk navn:
Red-breasted merganser
Vitenskapelig navn:
Mergus serrator
ForfatterE:
Sist oppdatert:
Beskrivelse
Siland er vanlig i Norge, både som hekkefugl og som overvintrende art langs norskekysten. Silanda (52-58 cm) er monotypisk, og hannen veier mellom 950 og 1 400 gram, mens hunnen veier mellom 900 og 1 100 gram.
Hannen har grønt hode med en fjærtopp i nakken. Halsen har hvit krage, mens kroppssidene er grå og brystet er gulbrunt med mørke spetter, og lengst fremme er det et svart felt med hvite flekker. Hunnen har stort sett ensfarget brunt hode. Brystet, ryggen og oversiden av vingen er grå, med hvit underside.
Relevante lenker:

Rødlistestatus
- Ikke vurdert
- Ikke egnet
- Livskraftig
- Datamangel
- Nær truet
- Sårbar
- Sterkt truet
- Kritisk truet
- Regionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
Bestandsstørrelse
Den europeiske bestanden er estimert til 70 900–141 000 par (BirdLife International 2021).
Nasjonalt
| Region/område | Estimert antall (par) | År | Referanse |
|---|---|---|---|
| Norge totalt | 10 000–30 000 | 2015 | Shimmings & Øien 2015 |
Internasjonalt
| Område | Estimat | Enhet | Trend | År | Kilde |
|---|---|---|---|---|---|
| Canada | 300 000 | Individer | 1970 – 2021 | Environment and Climate Change Canada & Birds Canada 2024 | |
| Danmark | 1 300–3 700 | Par | Synkende (1991-2023) | 2021 – 2023 | Birdlife Danmark & Dansk Ornitologisk Forening 2026 |
| Europeisk Russland | 5 000–10 000 | Par | Fluktuerende | 1980 | Snow & Perrins 1998 |
| Finland | 22 380–41 800 | Par | Synkende (kortsiktig, 2007-2018), Stabil (langsiktig, 1986-2018) | 2013 – 2018 | European Commission 2020 |
| Færøyene | ? | BirdLife International (2018) | |||
| Grønland | ? | BirdLife International (2018) | |||
| Island | 2 000–4 000 | Par | Stabil | 2008 – 2024 | Natural Science Institute of Iceland 2026 |
| Republikken Irland | 300–1 000 | Par | Synkende (kortsiktig, 1995-2011) | 2013 – 2018 | European Commission 2020 |
| Sverige | 17 000–26 000 | Par | Stabil (kortsiktig, 2007-2018), Økende (langsiktig, 1980-2018) | 2018 – 2018 | European Commission 2020 |
| Globalt | 495 000–605 000 | Individer | Stabil | 2016 | Wetlands International 2016, BirdLife International 2018 |
Hekkeutbredelse
Silanda har en sirkumpolar utbredelse, og finnes i Nord-Amerika, på Grønland, Island, Nord-Europa, gjennom Sibir til Øst-Asia. Den hekker både i marine miljøer og ferskvann, og er i Norge den eneste andearten som hekker i store antall i marint miljø, i tillegg til ærfugl. Den hekker gjerne på holmer og skjær, i nærheten av stilleflytende elver og innsjøer.
Trekk- og vinterområder
Silanda som hekker i innlandet trekker vanligvis ut til kysten på vinteren (Craik et al., 2020). Mye av den norske hekkebestanden ser ut til å overvintre utenfor kysten av Norge, men det er sparsomt med informasjon om trekkforhold (Bakken et al., 2003).
Stavanger Museum (2026) oppgir 13 ringfunn av siland fra Norge. Noen av disse (4 individer) ble merket på/nær norskekysten og gjenfunnet i nærområdet, mens andre (4) er merket i indre Skandinavia og gjenfunnet på norskekysten.
Det foregår også et trekk mellom kysten av Sør-Norge og kysten av Finland (2 individer), samt en utveksling av fugler mellom Sør-Norge og Danmark (2). En fugl merket i Skottland på sommeren er også gjenfunnet på Bømlo ved juletider.
Bestandsutvikling
På verdensbasis har bestandsstørrelsen av siland virket stabil, selv om den minket i deler av Europa (BirdLife International, 2021). Det finnes ikke data på hekkebestand for Norge, men vinterbestanden av siland gikk ned på 1980-tallet for så å øke fra tidlig på 1990-tallet fram til 2020, med en særlig sterk årlig økning på 5.8% mellom 2015 og 2020 (Pedersen et al. 2021).
De seneste analysene for hele norskekysten viser at silanda har hatt en gjennomsnittlig årlig økning på 0.97% i tidsrommet 1972 til 2025, men med betydelig svingninger (Fig.1).
Oppdelt på havregioner viser analysene en sterk årlig økning på gjennomsnittlig 4.1% for Barentshavet, mens i Norskehavet-Nord og -Sør har det gjennomsnittlig vært en nedgang på henholdsvis 0.83% og 1.31% med store svingninger (Fig. 2).
I Norskehavet-Nord har det likevel vært en betydelig økning siden tidlig på 1990-tallet, mens Norskehavet-Sør viser en lineær nedgang over tid (Fig. 2). Bestanden i Nordsjøen/Skagerak ser ut til å ha vært relativt stabil siden midt på 1980-tallet (Fig. 2).


Demografi
Overlevelse
Gjennomsnittlig voksenoverlevelse ligger rundt 81% (Craik et al. 2020).
Reproduksjon
Silanda blir kjønnsmoden ved 2 års alder. Den er sesongmessig monogam og begynner å legge egg i andre halvdel av mai. Pardannelse skjer for det meste på senvinteren og under vårtrekket.
Parene er sosiale i tiden før egglegging og finnes ofte i flokker på vannet eller på rasteplasser på land.
Kullstørrelse kan være fra 3 til 24 egg; gjennomsnitt fra 9.2 til 11.5 egg (Craik et al., 2020). Klekkesuksess varierer mye fra ca. 60-80%, men i områder med stor reirpredasjon eller ufordelaktige klimatiske forhold kan det være lavere (40%).
Ungeoverlevelsen ligger fra 30-40%, og ungene flyr etter 60-70 dager.
Næringsvalg
Næringsvalg hos siland har ikke vært studert i Norge, men det er observert at silanda kan spise nålefisk, når den i enkelte år forekommer i store mengder på norskekysten (Håland 2008). Studier fra andre land viser at dietten består hovedsakelig av små stimfisk (<10 cm), både marine og ferskvannsfisk.
I Europa ellers er det kjent at silanda spiser laksesmolt, lakseparr, ål, flyndrer, tangsprell, ørekyte og stingsild (Cramp & Simmons 1977), samt akvatiske virvelløse dyr, som krepsdyr (reker og kreps) og flerbørstemark.
I tillegg spiser den en del plantemateriale. Ungedietten består i stor grad av insekter, insektlarver og småfisk som stingsild (Cramp & Simmons 1977).
Påvirkningsfaktorer og trusler
Det skytes årlig rundt 1 500 siland i Norge under høstjakten. De fleste fuglene blir skutt i Vestland og Agder (Ytrehus et al. 2022).
Arten blir av og til etterstrebet av sportsfiskere og fiskeoppdrettere som oppfatter den som en skadevolder (Kear 2005). Omfanget av påvirkningen fra direkte forfølgelse er ukjent (Craik et al. 2020).
Silanda kan også være truet av drukning i fiskegarn (Kear 2005).
Endringer i hekkehabitatene gjennom dambygging og avskoging, samt forringelse av habitat fra vannforurensning, kan utgjøre trusler (Craik et al. 2020).
Silanda er sårbar for forstyrrelser fra båttrafikk (Fliessbach et al. 2019), selv om saktegående ferger bare ser ut til å være en moderat trussel (Jarrett et al. 2021).
Arten er sårbar for fugleinfluensa og kan være truet av utbrudd av viruset (Melville og Shortridge 2006).
Referanser
BirdLife International. 2021. Mergus serrator (Europe assessment). The IUCN Red List of Threatened Species 2021: e.T22680485A166211173.
Cramp, S. & Simmons, K. E. L. 1977. The Birds of the Western Palearctic. Vol. 1. Oxford University Press, Oxford.
Craik, S. R., Pearce, J. & Titman, R. D. 2020. Red-breasted Merganser (Mergus serrator), version 1.0. In: Billerman, S. M. (ed.). Birds of the World. Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.rebmer.01
Fliessbach, K. L., Borkenhagen, K., Guse, N., Markones, N., Schwemmer, P. & Garthe, S. 2019. A ship traffic disturbance vulnerability index for northwest European seabirds as a tool for marine spatial planning. Frontiers in Marine Science 6:192.
Håland, A. 2008. Wintering Red-breasted Merganser Mergus serrator preying on pipefish in coastal western Norway. Ornis Norvegica 31:189–190.
Jarrett, D., Calladine, J., Cook, A. S. C. P., Upton, A., Williams, J., Williams, S., Wilson, J. M., Wilson, M. W., Woodward, I. & Humphreys, E. M. 2021. Behavioural responses of non-breeding waterbirds to marine traffic in the near-shore environment. Bird Study 68:443–454. https://doi.org/10.1080/00063657.2022.2113855
Kear, J. (ed.). 2005. Ducks, Geese and Swans. Volume 1: General Chapters, and Species Accounts (Anhima to Salvadorina). Oxford University Press, Oxford.
Lehikoinen, A., Mikola, A., Below, A., Jaatinen, K., Laaksonen, T., Lehtiniemi, T., Mikkola-Roos, M., Pessa, J., Rajasärkkä, A., Rusanen, P., Sirkiä, P., Tikkanen, H. & Valkama, J. 2024. Population estimates and recent population trends of Finnish breeding bird species. Linnut-vuosikirja 2024:16–25.
Melville, D. S. & Shortridge, K. F. 2006. Migratory waterbirds and avian influenza in the East Asian Australasian Flyway with particular reference to the 2003–2004 H5N1 outbreak. In: Boere, G., Galbraith, C. & Stroud, D. (eds). Waterbirds around the world, pp. 432–438. The Stationery Office, Edinburgh.
Ottosson, U., Wirdheim, A., Elmberg, J., Green, M., Gustafsson, R., Haas, F., Liljebäck, N., Lindström, Å., Nilsson, L., Ottwall, R., Svensson, M., Svensson, S. & Tjernberg, M. 2025. Fåglarna i Sverige: antal och förekomst. 2nd ed. Avium förlag, Stockholm.
Pedersen, H. C., Follestad, A., Lorentsen, S.-H., Nilsen, E. B. & Stokke, B. G. 2021. Statusoversikt for jaktbart småvilt: Bestandsstatus og utviklingstrender siste 5 år. NINA Rapport 1917. Norsk institutt for naturforskning.
Shimmings, P. & Øien, I. J. 2015. Bestandsestimater for norske hekkefugler. NOF-rapport 2015-2. Norsk Ornitologisk Forening.
Stavanger Museum. 2025. Ringmerkingsdata for Mergus serrator. https://must.ringmerking.no/kart.asp?pxmode=HENT2&rekkefolge=AMFT&pxMerkeSted=&pxFunnSted=&pxArtNr=02210
Ytrehus, B., Bustnes, J. O., Bårdsen, B. J., Eldegard, K., Kausrud, K., Sandercock, B. K., Berg, P. R., Bryn, A., Geange, S. R., Granquist, E. G., Hindar, K., Hole, L. R., Järnegren, J., Kirkendall, L., Nilsen, A., Nilsen, E. B. & Velle, G. 2022. Assessment of risks to wildlife and animal welfare associated with Lodden, Sami traditional hunting of ducks in spring. Scientific Opinion of the Panel on Biodiversity of the Norwegian Scientific Committee for Food and Environment. VKM Report 2022:29. Norwegian Scientific Committee for Food and Environment (VKM), Oslo.