Engelsk navn:

Red-breasted merganser

Vitenskapelig navn:

Mergus serrator

Sist oppdatert:

Beskrivelse

Siland er vanlig i Norge, både som hekkefugl og som overvintrende art langs norskekysten. Silanda (52-58 cm) er monotypisk, og hannen veier mellom 950 og 1 400 gram, mens hunnen veier mellom 900 og 1 100 gram.

Hannen har grønt hode med en fjærtopp i nakken. Halsen har hvit krage, mens kroppssidene er grå og brystet er gulbrunt med mørke spetter, og lengst fremme er det et svart felt med hvite flekker. Hunnen har stort sett ensfarget brunt hode. Brystet, ryggen og oversiden av vingen er grå, med hvit underside.  

Relevante lenker:

Siland ©Jonas Aleksander Larsen
Siland ©Jonas Aleksander Larsen

Rødlistestatus

  • Ikke vurdert
  • Ikke egnet
  • Livskraftig
  • Datamangel
  • Nær truet
  • Sårbar
  • Sterkt truet
  • Kritisk truet
  • Regionalt utdødd
  • NE
    Ikke vurdert
  • NA
    Ikke egnet
  • LC
    Livskraftig
  • DD
    Datamangel
  • NT
    Nær truet
  • VU
    Sårbar
  • EN
    Sterkt truet
  • CR
    Kritisk truet
  • RE
    Regionalt utdødd
  • NE
    Ikke vurdert
  • NA
    Ikke egnet
  • LC
    Livskraftig
  • DD
    Datamangel
  • NT
    Nær truet
  • VU
    Sårbar
  • EN
    Sterkt truet
  • CR
    Kritisk truet
  • RE
    Regionalt utdødd

IUCN Europa

Kilde: Birdlife International

  • NE
    Ikke vurdert
  • NA
    Ikke egnet
  • LC
    Livskraftig
  • DD
    Datamangel
  • NT
    Nær truet
  • VU
    Sårbar
  • EN
    Sterkt truet
  • CR
    Kritisk truet
  • RE
    Regionalt utdødd

IUCN Global

Kilde: Birdlife International

  • NE
    Ikke vurdert
  • NA
    Ikke egnet
  • LC
    Livskraftig
  • DD
    Datamangel
  • NT
    Nær truet
  • VU
    Sårbar
  • EN
    Sterkt truet
  • CR
    Kritisk truet
  • RE
    Regionalt utdødd

Bestandsstørrelse

Den europeiske bestanden er estimert til 70 900–141 000 par (BirdLife International 2021).

Nasjonalt

Region/områdeEstimert antall (par)ÅrReferanse
Norge totalt10 000–30 0002015Shimmings & Øien 2015

Internasjonalt

OmrådeEstimatEnhetTrendÅrKilde
Canada300 000Individer1970 – 2021Environment and Climate Change Canada & Birds Canada 2024
Danmark1 300–3 700ParSynkende (1991-2023)2021 – 2023Birdlife Danmark & Dansk Ornitologisk Forening 2026
Europeisk Russland5 000–10 000ParFluktuerende1980Snow & Perrins 1998
Finland22 380–41 800ParSynkende (kortsiktig, 2007-2018), Stabil (langsiktig, 1986-2018)2013 – 2018European Commission 2020
Færøyene?BirdLife International (2018)
Grønland?BirdLife International (2018)
Island2 000–4 000ParStabil2008 – 2024Natural Science Institute of Iceland 2026
Republikken Irland300–1 000ParSynkende (kortsiktig, 1995-2011)2013 – 2018European Commission 2020
Sverige17 000–26 000ParStabil (kortsiktig, 2007-2018), Økende (langsiktig, 1980-2018)2018 – 2018European Commission 2020
Globalt495 000–605 000IndividerStabil2016Wetlands International 2016, BirdLife International 2018

Hekkeutbredelse

Silanda har en sirkumpolar utbredelse, og finnes i Nord-Amerika, på Grønland, Island, Nord-Europa, gjennom Sibir til Øst-Asia. Den hekker både i marine miljøer og ferskvann, og er i Norge den eneste andearten som hekker i store antall i marint miljø, i tillegg til ærfugl. Den hekker gjerne på holmer og skjær, i nærheten av stilleflytende elver og innsjøer. 

Trekk- og vinterområder

Silanda som hekker i innlandet trekker vanligvis ut til kysten på vinteren (Craik et al., 2020). Mye av den norske hekkebestanden ser ut til å overvintre utenfor kysten av Norge, men det er sparsomt med informasjon om trekkforhold (Bakken et al., 2003).

Stavanger Museum (2026) oppgir 13 ringfunn av siland fra Norge. Noen av disse (4 individer) ble merket på/nær norskekysten og gjenfunnet i nærområdet, mens andre (4) er merket i indre Skandinavia og gjenfunnet på norskekysten.

Det foregår også et trekk mellom kysten av Sør-Norge og kysten av Finland (2 individer), samt en utveksling av fugler mellom Sør-Norge og Danmark (2). En fugl merket i Skottland på sommeren er også gjenfunnet på Bømlo ved juletider. 

Bestandsutvikling

På verdensbasis har bestandsstørrelsen av siland virket stabil, selv om den minket i deler av Europa (BirdLife International, 2021). Det finnes ikke data på hekkebestand for Norge, men vinterbestanden av siland gikk ned på 1980-tallet for så å øke fra tidlig på 1990-tallet fram til 2020, med en særlig sterk årlig økning på 5.8% mellom 2015 og 2020 (Pedersen et al. 2021).

De seneste analysene for hele norskekysten viser at silanda har hatt en gjennomsnittlig årlig økning på 0.97% i tidsrommet 1972 til 2025, men med betydelig svingninger (Fig.1).

Oppdelt på havregioner viser analysene en sterk årlig økning på gjennomsnittlig 4.1% for Barentshavet, mens i Norskehavet-Nord og -Sør har det gjennomsnittlig vært en nedgang på henholdsvis 0.83% og 1.31% med store svingninger (Fig. 2).

I Norskehavet-Nord har det likevel vært en betydelig økning siden tidlig på 1990-tallet, mens Norskehavet-Sør viser en lineær nedgang over tid (Fig. 2). Bestanden i Nordsjøen/Skagerak ser ut til å ha vært relativt stabil siden midt på 1980-tallet (Fig. 2).

Fig. 1. Utviklingen i vinterbestanden av siland langs norskekysten i tidsrommet 1972-2025.
Fig. 1. Utviklingen i vinterbestanden av siland langs norskekysten i tidsrommet 1972-2025.
Fig. 2. Utviklingen i vinterbestanden av siland i ulike havregioner langs norskekysten i tidsrommet 1972-2025.
Fig. 2. Utviklingen i vinterbestanden av siland i ulike havregioner langs norskekysten i tidsrommet 1972-2025.

Demografi

Overlevelse

Gjennomsnittlig voksenoverlevelse ligger rundt 81% (Craik et al. 2020).

Reproduksjon

Silanda blir kjønnsmoden ved 2 års alder. Den er sesongmessig monogam og begynner å legge egg i andre halvdel av mai. Pardannelse skjer for det meste på senvinteren og under vårtrekket.

Parene er sosiale i tiden før egglegging og finnes ofte i flokker på vannet eller på rasteplasser på land.

Kullstørrelse kan være fra 3 til 24 egg; gjennomsnitt fra 9.2 til 11.5 egg (Craik et al., 2020). Klekkesuksess varierer mye fra ca. 60-80%, men i områder med stor reirpredasjon eller ufordelaktige klimatiske forhold kan det være lavere (40%).

Ungeoverlevelsen ligger fra 30-40%, og ungene flyr etter 60-70 dager.

Næringsvalg

Næringsvalg hos siland har ikke vært studert i Norge, men det er observert at silanda kan spise nålefisk, når den i enkelte år forekommer i store mengder på norskekysten (Håland 2008). Studier fra andre land viser at dietten består hovedsakelig av små stimfisk (<10 cm), både marine og ferskvannsfisk.

I Europa ellers er det kjent at silanda spiser laksesmolt, lakseparr, ål, flyndrer, tangsprell, ørekyte og stingsild (Cramp & Simmons 1977), samt akvatiske virvelløse dyr, som krepsdyr (reker og kreps) og flerbørstemark.

I tillegg spiser den en del plantemateriale. Ungedietten består i stor grad av insekter, insektlarver og småfisk som stingsild (Cramp & Simmons 1977). 

Påvirkningsfaktorer og trusler

Det skytes årlig rundt 1 500 siland i Norge under høstjakten. De fleste fuglene blir skutt i Vestland og Agder (Ytrehus et al. 2022).

Arten blir av og til etterstrebet av sportsfiskere og fiskeoppdrettere som oppfatter den som en skadevolder (Kear 2005). Omfanget av påvirkningen fra direkte forfølgelse er ukjent (Craik et al. 2020).

Silanda kan også være truet av drukning i fiskegarn (Kear 2005).

Endringer i hekkehabitatene gjennom dambygging og avskoging, samt forringelse av habitat fra vannforurensning, kan utgjøre trusler (Craik et al. 2020).

Silanda er sårbar for forstyrrelser fra båttrafikk (Fliessbach et al. 2019), selv om saktegående ferger bare ser ut til å være en moderat trussel (Jarrett et al. 2021).

Arten er sårbar for fugleinfluensa og kan være truet av utbrudd av viruset (Melville og Shortridge 2006).

Referanser

BirdLife International. 2021. Mergus serrator (Europe assessment). The IUCN Red List of Threatened Species 2021: e.T22680485A166211173. 

Cramp, S. & Simmons, K. E. L. 1977. The Birds of the Western Palearctic. Vol. 1. Oxford University Press, Oxford. 

Craik, S. R., Pearce, J. & Titman, R. D. 2020. Red-breasted Merganser (Mergus serrator), version 1.0. In: Billerman, S. M. (ed.). Birds of the World. Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.rebmer.01 

Fliessbach, K. L., Borkenhagen, K., Guse, N., Markones, N., Schwemmer, P. & Garthe, S. 2019. A ship traffic disturbance vulnerability index for northwest European seabirds as a tool for marine spatial planning. Frontiers in Marine Science 6:192. 

Håland, A. 2008. Wintering Red-breasted Merganser Mergus serrator preying on pipefish in coastal western Norway. Ornis Norvegica 31:189–190. 

Jarrett, D., Calladine, J., Cook, A. S. C. P., Upton, A., Williams, J., Williams, S., Wilson, J. M., Wilson, M. W., Woodward, I. & Humphreys, E. M. 2021. Behavioural responses of non-breeding waterbirds to marine traffic in the near-shore environment. Bird Study 68:443–454. https://doi.org/10.1080/00063657.2022.2113855

Kear, J. (ed.). 2005. Ducks, Geese and Swans. Volume 1: General Chapters, and Species Accounts (Anhima to Salvadorina). Oxford University Press, Oxford. 

Lehikoinen, A., Mikola, A., Below, A., Jaatinen, K., Laaksonen, T., Lehtiniemi, T., Mikkola-Roos, M., Pessa, J., Rajasärkkä, A., Rusanen, P., Sirkiä, P., Tikkanen, H. & Valkama, J. 2024. Population estimates and recent population trends of Finnish breeding bird species. Linnut-vuosikirja 2024:16–25. 

 Melville, D. S. & Shortridge, K. F. 2006. Migratory waterbirds and avian influenza in the East Asian Australasian Flyway with particular reference to the 2003–2004 H5N1 outbreak. In: Boere, G., Galbraith, C. & Stroud, D. (eds). Waterbirds around the world, pp. 432–438. The Stationery Office, Edinburgh. 

Ottosson, U., Wirdheim, A., Elmberg, J., Green, M., Gustafsson, R., Haas, F., Liljebäck, N., Lindström, Å., Nilsson, L., Ottwall, R., Svensson, M., Svensson, S. & Tjernberg, M. 2025. Fåglarna i Sverige: antal och förekomst. 2nd ed. Avium förlag, Stockholm. 

Pedersen, H. C., Follestad, A., Lorentsen, S.-H., Nilsen, E. B. & Stokke, B. G. 2021. Statusoversikt for jaktbart småvilt: Bestandsstatus og utviklingstrender siste 5 år. NINA Rapport 1917. Norsk institutt for naturforskning. 

Shimmings, P. & Øien, I. J. 2015. Bestandsestimater for norske hekkefugler. NOF-rapport 2015-2. Norsk Ornitologisk Forening. 

Stavanger Museum. 2025. Ringmerkingsdata for Mergus serrator. https://must.ringmerking.no/kart.asp?pxmode=HENT2&rekkefolge=AMFT&pxMerkeSted=&pxFunnSted=&pxArtNr=02210 

Ytrehus, B., Bustnes, J. O., Bårdsen, B. J., Eldegard, K., Kausrud, K., Sandercock, B. K., Berg, P. R., Bryn, A., Geange, S. R., Granquist, E. G., Hindar, K., Hole, L. R., Järnegren, J., Kirkendall, L., Nilsen, A., Nilsen, E. B. & Velle, G. 2022. Assessment of risks to wildlife and animal welfare associated with Lodden, Sami traditional hunting of ducks in spring. Scientific Opinion of the Panel on Biodiversity of the Norwegian Scientific Committee for Food and Environment. VKM Report 2022:29. Norwegian Scientific Committee for Food and Environment (VKM), Oslo.