Sildemåke

Den norske hekkebestanden av sildemåke ble anslått til omtrent 28 000 par i 2014 (Anker-Nilssen et al. 2015), hvorav underarten L .f. intermedius ble antatt å utgjøre ca. 75%. Bestanden av L. f. fuscus var på 1960-tallet sannsynligvis minst 3 000 – 4 000 par (Haftorn 1971), men hadde sunket til rundt 1 300 par innen 2005 (bestående av ca. 1 000 par langs norskehavskysten og 300 par i Barentshavsregionen) (Fauchald et al. 2015).

I Troms ble det i 2010 anslått at hekkebestanden av sildemåker totalt sett var på mellom 152-359 par, avhengig av om det er et godt eller dårlig hekkeår, og bestanden i Finnmark ble anslått til 20-55 par: omtrent halvparten lyse og halvparten mørke fugler (Birkeland & Helberg 2010). 

Den europeiske hekkebestanden av sildemåke er anslått til 394 000–460 000 par. Dette omfatter hele bestanden av L.f. graellsii (140 000–190 000 par), L.f. intermedius (241 000–250 000 par) og L.f. fuscus (11 800–18 800 par), samt rundt 1 000 par L.f. heuglini (Burger et al. 2020). 

Sildemåken hekker i Vest-Europa og i vestlige deler av arktisk Russland. Underarten L. f. fuscus hekker fra Trøndelag og nordover. På kysten av Nord-Trøndelag og Sør-Helgeland består koloniene nærmest utelukkende av denne underarten. Lengre nord, fra Vesterålen og Lofoten samt i Troms, blander L. f. fuscus  seg med en grålig underart av ukjent opprinnelse, muligens L. f. graellsii (Helberg et al. 2009).

L. f. fuscus hekker også i Kvitsjøen og på en del hekkeplasser langs kysten av Sverige, Finland og Estland, inkludert innsjøer i Finland og russisk Karelen. L. f. intermedius  hekker fra Trøndelag og sørover langs kysten, samt hele Nordsjø- og Skagerrak-området. 

L. f. intermedius trekker sørover og overvintrer langs kystene av Storbritannia, Frankrike og den Iberiske halvøya og Vest-Afrika, samt sørkysten av Middelhavet, men enkelte kan også overvintre lengst sør i Norge (Bakken et al. 2003).

L. f. intermedius ankommer Norge i april eller begynnelsen av mai. L. f. fuscus overvintrer i hovedsak i Øst-Afrika, og ankommer hekkekoloniene på Helgelandskysten i begynnelsen av mai.

Høsttrekket til L. f. fuscus foregår i august og september og varer i ca. 3 uker, mens vårtrekket varer ca. 6 uker (Bustnes et al. 2013).

Voksne L. f. fuscus trekker i hovedsak via Østersjøen til Svartehavet, deretter sørover til Israel og Egypt. Etter et kort opphold trekker fuglene videre gjennom Riftdalen til Øst-Afrika (Sør-Sudan, Uganda og Kenya) der de for det meste overvintrer i ferskvann, for eksempel Viktoriasjøen (Bustnes et al. 2013), men enkelte sees også på kysten (Helberg et al. 2009).

En liten andel av L. f. fuscus fra Sør-Helgeland overvintrer også i Vest-Afrika (Bakken et al. 2003, Helberg et al 2009, J.O. Bustnes et al., upubliserte data).

I motsetning til L. f. fuscus overvintrer gråvingede sildemåker fra nordnorske kolonier i Vest-Europa og Vest-Afrika (Helberg et al. 2009).

Ungfugl ser ut til å ha et mer variert trekk, også de som kommer fra rene L. f. fuscus kolonier, og sees gjerne i Vest-Europa, på den Iberiske halvøya og i Vest-Afrika (Helberg et al. 2009).

Bestanden av L. f. intermedius i Sør-Norge vokste mye i perioden 1980 til midten av 1990-tallet, etterfulgt av en nedgang (Fauchald et al. 2015). Bestanden i indre Oslofjorden hadde en jevn vekst fra noen titalls par tidlig på 1970-tallet til en topp i 2021 på 2 646 par. Deretter har det vært en nedgang til 1 748 par i 2025 (Birdlife Norge 2025).

I Telemark viste tellinger fra 27 sjøfuglreservater at bestanden av L. f. intermedius økte jevnt fra 80 par i 1974 til 301 par i 2010, og at det deretter har vært en nedgang til 121 par i 2022 (Bergstrøm & Solvang 2023). Overvåkning i verneområdene i Vest-Agder fra 1980 viste en kraftig oppgang til midten av 1990-tallet, etterfulgt av en kraftig nedgang slik at det i dag bare er ca. 25% (fra >11 000 par til 2 637 par i 2023) igjen av bestanden i toppårene (Olsen 2023).

I Hordaland gikk bestanden av sildemåke kraftig tilbake fra 1980 til 1998. Etter dette stabiliserte bestandsnivået seg noe og gikk litt opp fram mot 2014 (Byrkjeland 2015). Overvåkingsdata fra Nord-Fosen i Trøndelag i perioden 1974-2024 viser også kraftig nedgang i enkelte sildemåkekolonier (ikke skilt mellom underarter), mens andre har økt eller vært stabile (Torp 2024).

L. f. fuscus har vært i nedgang i Norge i mange årtier, og man antar at mellom 50% og 90% av denne bestanden forsvant mellom 1940 og 1980 (Røv 1986). På Sør-Helgeland viste overvåkingen av sjøfugl at mange av koloniene var ytterligere redusert, med opptil 90% og at mer enn 40% av koloniene var forsvunnet mellom 1980 og 2007 (Bustnes & Helberg 2010). 

På Horsvær, den største kolonien på Sør-Helgeland, viste individtellinger en kraftig nedgang fra 1980 til midt på 1990-tallet og deretter en stabilisering fram til 2007 (Bustnes et al. 2010).  Videre viser tellinger i denne bestanden at antall reir er blitt halvert mellom 2005 og 2024, fra ca. 400 til ca. 200 par.

En tilsvarende reduksjon i antall reir har også skjedd i en annen koloni på Sør-Helgeland, Gimsan, siden 2009, der antall reir har gått ned fra ca. 70 til ca. 30 (Bustnes et al. 2022, J.O. Bustnes & B.J. Bårdsen, upubliserte data). Også den finske bestanden av L. f. fuscus har de siste 10 årene vist en nedgang tilsvarende det vi ser i Norge (Hario 2024).  

Voksenoverlevelsen ser ut til å være relativt stabil, på rundt 80 % (Bårdsen & Bustnes 2022).

Næringsvalg hos L. f. intermedius er, så vidt vi er kjent med, ikke rapportert for Norge spesielt, men generelt lever sildemåken av fisk og andre sjødyr som den fanger i havoverflaten samt fiskeavfall fra båter. Den er også en opportunist som kan livnære seg av terrestriske næringsemner som meitemark og smågnagere, samt at den ofte finnes på søppelplasser (Burger et al. 2020).

Relativt lite har vært kjent rundt næringsvalget til L. f. fuscus, men den ser ut til å være mindre opportunistisk enn større måker (Strann & Vader 1992).

Stimfisk og da særlig sild har sannsynligvis vært svært viktig, men sammenbruddet i sildebestanden på slutten av 1960-tallet kan ha endret dette. Men, sild ble funnet i betydelige mengder i næringen i perioden 2005-2009 på Sør-Helgeland og i Troms (Bustnes et al. 2010).

Sei har også vist å være viktig i hekkesesongen på Helgeland i år med høy ungeproduksjon. Tobis er også påvist i dietten, og i år med dårlig mattilgang kan L. f. fuscus spise blåskjell, krabber og kråkeboller (Bustnes et al. 2010).  

Sildemåken er sårbar for ulike trusler, særlig næringssvikt og predasjon på reirplassene. I tillegg kommer forurensing som miljøgifter (Burger et al. 2020).

Næringssvikt kan ha ulike årsaker. For eksempel, kan klimaendringer føre til at viktige næringsemner, som sild og andre fiskearter, forandrer gytemønstre og migrasjon slik at de forsvinner fra farvannene rundt hekkeplassene i hekketida. Siden næringen til sildemåken til en viss grad har bestått av utkast fra fiskebåter (Garthe & Huppop 1996, Baptist et al. 2019), vil forbudet mot utkast som gradvis er innført fra slutten av 1980-tallet kunne ha negative effekter.

I tillegg kan begrenset tilgang til søppelfyllinger de senere årene ha påvirket mattilgangen. Matmangel vil stresse hekkefuglene og gjøre dem mer utsatt for predasjon på egg og unger. På Helgelandskysten var reirpredasjon fra ravn med kull et stort problem for L. f. fuscus i flere år og ungeproduksjonen var sterkt redusert (Bustnes et al. 2022, Bårdsen & Bustnes 2022, 2023). Det har også vist seg at gråmåke kan være en betydelig predator på sildemåkeunger (Hario 1994).

For L. f. fuscus som overvintrer i Øst-Afrika kan også lokal bruk av plantevernmiddelet DDT føre til at fuglene får høye nivåer som de tar med seg til hekkeområdene, og gi negative effekter (Bustnes et al. 2006, Hario et al. 2011). Dette har vært særlig synlig i finske sildemåker (Hario et al. 2011)  Andre lokale trusler er felling rundt pelsfarmer og feilidentifisering under jakt. Endringer i næringsforhold i vinterområdene kan også tenkes å være en trussel.