Sjøorre
Engelsk navn:
Velvet Scoter
Vitenskapelig navn:
Melanitta fusca
ForfatterE:
Sist oppdatert:
Beskrivelse
Sjøorre er en stor marin dykkand (1.5-2 kg) som hekker relativt fåtallig i Norge, men som finnes i betydelige konsentrasjoner på norskekysten, særlig om våren før trekket til hekkeområdene.
Hannen er svart med tydelig hvit flekk under øyet, kraftig hvit vingeflekk, og et gult til oransje nebb med en kuleformet svart knopp ved roten. Hunnene er mørkebrune, ofte med hvite flekker på siden av hodet, med mørkegrått nebb.
Relevante lenker:

Rødlistestatus
Sjøorre er oppført som sårbar (VU) på IUCNs rødliste over truede arter på grunn av en synkende bestandstrend.
- Ikke vurdert
- Ikke egnet
- Livskraftig
- Datamangel
- Nær truet
- Sårbar
- Sterkt truet
- Kritisk truet
- Regionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
Bestandsstørrelse
Nasjonalt
| Region/område | Estimert antall (par) | År | Referanse |
|---|---|---|---|
| Norge totalt | 400–650 | 2005 – 2015 | Shimmings & Øien 2015 |
Internasjonalt
| Område | Estimat | Enhet | Trend | År | Kilde |
|---|---|---|---|---|---|
| Finland | 18 000–22 000 | Individ | Synkende | 2011 | Hyvärinen et al. 2019; Väisänen et al. 2011 |
| Russland | 60 000 | Par | SLU Artdatabanken 2026 | ||
| Sverige | 8 000–12 000 | Par | Synkende | SLU Artdatabanken 2026 | |
| Globalt | 141 000–268 000 | Voksne individ | Synkende | 1992 – 2009 | BirdLife International 2020 |
Hekkeutbredelse
Sjøorren hekker i Norge, Sverige, Finland og Estland, samt vest i Russland. I Norge hekker den ved ferskvann, mest i høyereliggende fjellstrøk, både i bjørke- og vierregionen.
Den hekker gjerne over tregrensen, men langs kysten fra Vestlandet til Varanger i Finnmark, hekker den også i lavlandet.
Trekk- og vinterområder
Om vinteren oppholder sjøorren seg for det meste i marine områder nær kysten, men kan også finnes i innsjøer. På våren samles store flokker i kystnære strøk, gjerne i fjorder, før de trekker opp til hekkeområdene i høyfjellet.
I Nord-Norge er for eksempel fjorder som Ranafjorden (Bustnes 1984, 1992) og Balsfjorden (Heggøy et al. 2015) viktige rasteområder på våren.
Trekket hos den norske bestanden av sjøorre er i stor grad ukjent, men om vinteren trekker en del individer sannsynligvis ut av landet til kystområder sør- og sørvest for Norge.
Det er antatt at mesteparten av fuglene i Sør-Norge drar til danske farvann vinterstid (Bakken et al. 2003).
Stavanger Museum (2026) oppgir to gjenfunn av sjøorre; ett individ merket i Innlandet på sommeren ble funnet igjen i Skottland på høsten, mens en fugl merket i Estland på sommeren ble gjenfunnet sør for Bergen på våren, noe som viser at overvintrende sjøorre i Sør-Norge kan ha en østlig opprinnelse.
Bestandsutvikling
I Østersjøen, som er hovedområdet for overvintrende sjøorre, gikk bestanden tilbake med ca. 60% fra tidlig på 1990-tallet til 2007/09 (Skov et al. 2011).
Bestanden i Norge antas å ha gått ned rundt 30 % fra tidlig på 1990-tallet (Bustnes & Bianki 2000, Shimmings & Øien, 2015).
Det foreligger lite data de siste 10-15 år fra Norge, men hekkebestanden ble redusert i Oppland, fra 50-100 par i 1992 til 30-40 par i 2011, og arten hekker nå høyere opp i fjellet enn tidligere (Shimmings & Øien 2015). Bestanden så ut til å være relativt stabil i Oppland etter 2011 (Opheim 2020).
De nyeste analysene av vinterdata for hele norskekysten viser at sjøorrebestanden totalt sett har vært relativt stabil tidsrommet 1972 til midt til 2025, men med en nedgang fram til tidlig 1990-tall og så en svak oppgang (Fig.1).
Oppdelt på havregioner viser analysene en sterk årlig økning på gjennomsnittlig 4.99% for Barentshavet. Norskehavet-Nord har gjennomsnittlig hatt en økning på 0.3% per år, mens Norskehavet-Sør har det vært en nedgang på 3.14% per år (Fig. 2). Bestanden i Nordsjøen/Skagerak har gjennomsnittlig hatt en økning på 2.23% per år, men med en utflating etter 2000 (Fig. 2).


Demografi
Overlevelse
Voksenoverlevelse er ukjent hos sjøorre, men hos den nordamerikanske varianten av sjøorre Melanitta deglandi hadde hunner en årlig overlevelse på 78.2% (Kehoe et al. 1989).
Reproduksjon
Sjøorren blir kjønnsmoden i 2-3 årsalderen. Den er sesongmessig monogam, og parbinding ser ut til å skje i løpet av vårtrekket.
Eggleggingen starter rundt midten av juni, og kullstørrelsen er vanligvis 7-9 egg. Eggene ruges 26-29 dager av hunnen, men predasjon på reir og egg kan være betydelig.
Ungene er flyvedyktige etter 50-55 dager, men dødeligheten hos unger kan være svært høy på grunn av predasjon fra større måker (Carboneras et al., 2020;).
Næringsvalg
Sjøorren beiter nesten utelukkende i bentiske habitater ved dykking. Føden består hovedsakelig av muslinger (særlig blåskjell), krepsdyr, men også andre akvatiske evertebrater som flerbørstemark og pigghuder, samt småfisk (Carboneras et al. 2020).
I Danmark var dietten dominert av sandskjell og hjerteskjell, med 100 % forekomst og 93,8 % av alle fødeemner (Durinck et al. 1993).
Byrkjedal et al. (1997) fant at i byttedyrene som ble brakt til overflaten av sjøorre på Jæren i hovedsak var kråkeboller (70 %), krabber (10 %), flyndre (6 %).
Av alt bytte som ble brakt til overflaten var 72 % bunnfauna. Mulig at også fiskerogn kan være et viktig næringstilskudd for sjøorren som for andre havdykkender (Gjøsæter & Sæthre 1974, Bustnes & Erikstad 1988). For eksempel samles flokker av sjøorre i Balsfjorden i tiden da den lokale loddebestanden gyter (Heggøy et al. 2015).
I hekkeområdet i ferskvann spiser den insekter og insektlarver, amfipoder, vårfluelarver og krepsdyr, samt litt plantemateriale (Caroneras et al. 2020).
Påvirkningsfaktorer og trusler
Det er ingen lovlig vårjakt på sjøorre i Norge, selv om det tidligere har blitt skutt en del fugl i Kautokeino-området under den tradisjonelle vårjakta (Ytrehus et al. 2022). Sjøorre og svartand har tradisjonelt vært de mest ettertraktede artene under denne jakta, og det kan derfor ikke utelukkes at ulovlig jakt kan forekomme. Arten jaktes også på i enkelte områder, for eksempel i Danmark med et årlige uttak på mellom 1 600 og 2 800 individer (Bregnballe et al. 2006), en jakt som sannsynligvis også omfatter norske hekkefugler (Bakken et al. 2003).
Klimaendringer er en mulig trussel mot sjøorren, for eksempel mindre snødekke om våren kan føre til endringer i næringstilgang i hekkeområdene (Drever et al. 2011). Havforsuring kan føre til nedgang i muslinger og krepsdyr, som utgjør en stor del av næringen til sjøorre (Steinacher et al. 2009).
En annen trussel er bifangst i fiskeredskaper, som spesielt forekommer i vinterområder (Dagys & Hearn 2018). Sjøorren er blant de mest sårbare artene for drukning i fiskegarn, på grunn av næringsøkologien og habitatbruk (Dagys & Žydelis 2002, Žydelis et al. 2009, 2013).
Minkpredasjon på reir og voksne kan også være en trussel mot bestander i kystnære strøk (Nordström et al. 2002).
Under myting og om vinteren da sjøorren finnes i store flokker er den svært utsatt for oljeutslipp og andre marine forurensninger (Kear 2005). Sjøorren har vist seg å være sårbar for fugleinfluensa (Melville & Shortridge 2006).
Habitatforringelse forårsaket av sandmudringsoperasjoner, bunntråling, taretråling og installasjon av vindparker fører til tap eller forringelse av beiteområder (Garthe og Huppop 2004, Skov et al. 2011, Dierschke et al. 2016, Dagys & Hearn 2018).
I tillegg har det vist seg at sjøorre er en av de mest sårbare artene for forstyrrelser fra skipstrafikk (Fliessback et al. 2019).
Referanser
Bakken, V., Runde, O.J. & Tjørve, E. 2003. Norsk ringmerkingsatlas: Lommer – alkefugler. Vol. 1. Stavanger Museum, Stavanger.
BirdLife International. 2020. Species factsheet: Velvet Scoter Melanitta fusca. Downloaded from https://datazone.birdlife.org/species/factsheet/velvet-scoter-melanitta-fusca on 02/12/2025.
Bregnballe, T., Noer, H., Christensen, T.K., Clausen, P., Asferg, T., Fox, A.D. & Delany, S. 2006. Sustainable hunting of migratory waterbirds: the Danish approach. In: Boere, G., Galbraith, C. & Stroud, D. (eds). Waterbirds around the world, pp. 854–860. The Stationery Office, Edinburgh.
Bustnes, J.O. 1984. Fjordtelling, mai 1984. Rana’s Dyreliv 7: 129-131.
Bustnes, J. O. 1992. Utviklingen i vannfuglbestanden i indre Ranafjorden gjennom en periode med sterk forurensning. NINA Oppdragsmelding 177: 1-24.
Bustnes, J.O. & Bianki, V. 2000. The Velvet Scoter Melanitta fusca. In: Anker-Nilssen, T., Bakken, V., Bianki, V.V., Golovkin, A.N., Strøm, H. & Tatarinkova, I.P. (eds). The status of marine birds breeding in the Barents Sea region.
Byrkjedal, I., Eldøy, S., Grundetjern, S. & Løyning, M.K. 1997. Feeding associations between Red-necked Grebes Podiceps griseigena and Velvet Scoters Melanitta fusca in winter. Ibis 139:45–50.
Carboneras, C., Kirwan, G.M. & Sharpe, C.J. 2020. Velvet Scoter (Melanitta fusca), version 1.0. In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds). Birds of the World. Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY.
Dagys, M. & Hearn, R. (compilers). 2018. International Single Species Action Plan for the Conservation of the Velvet Scoter (Melanitta fusca) Western Siberia & Northern Europe/NW Europe population.
Dagys, M. & Žydelis, R. 2002. Bird bycatch in fishing nets in Lithuanian coastal waters in wintering season 2001–2002. Acta Zoologica Lituanica 12:276–282.
Dierschke, V., Furness, R.W. & Garthe, S. 2016. Seabirds and offshore wind farms in European waters: avoidance and attraction. Biological Conservation 202:59–68.
Drever, M.C., Clark, R.G., Derksen, C., Slattery, S.M., Toose, P. & Nudds, T.D. 2011. Population vulnerability to climate change linked to timing of breeding in boreal ducks. Global Change Biology 18:480–492.
Durinck, J., Christensen, K.D., Skov, H. & Danielsen, F. 1993. Diet of the Common Scoter Melanitta nigra and Velvet Scoter Melanitta fusca wintering in the North Sea. Ornis Fennica 70:215–218.
Fliessbach, K.L., Borkenhagen, K., Guse, N., Markones, N., Schwemmer, P. & Garthe, S. 2019. A ship traffic disturbance vulnerability index for northwest European seabirds as a tool for marine spatial planning. Frontiers in Marine Science 6:192.
Garthe, S. & Hüppop, O. 2004. Scaling possible adverse effects of marine wind farms on seabirds: developing and applying a vulnerability index. Journal of Applied Ecology 41:724–734.
Gjøsæther, J. & Sæthre, R. 1974. Predation of eggs of capelin Mallotus villosus by diving ducks. Astarte 7:83–89.
Heggøy, O., Øien, I.J. & Aarvak, T. 2015. Viktige fugleområder (IBA) i Norge. NOF-rapport 5-2015. Norsk Ornitologisk Forening.
Kehoe, F.P., Brown, P.W. & Houston, C.S. 1989. Survival and longevity of White-winged Scoters nesting in central Saskatchewan. Journal of Field Ornithology 60:133–136.
Kear, J. 2005. Ducks, geese and swans. Volume 2: Species accounts (Cairina to Mergus). Oxford University Press, Oxford.
Lehikoinen, A., Mikola, A., Below, A., Jaatinen, K., Laaksonen, T., Lehtiniemi, T., Mikkola-Roos, M., Pessa, J., Rajasärkkä, A., Rusanen, P., Sirkiä, P., Tikkanen, H. & Valkama, J. 2024. Population estimates and recent population trends of Finnish breeding bird species. Linnut-vuosikirja 2024:16–25.
Melville, D.S. & Shortridge, K.F. 2006. Migratory waterbirds and avian influenza in the East Asian Australasian Flyway with particular reference to the 2003–2004 H5N1 outbreak. In: Boere, G., Galbraith, C. & Stroud, D. (eds). Waterbirds around the world, pp. 432–438. The Stationery Office, Edinburgh.
Nordström, M., Högmander, J., Nummelin, J., Laine, J., Laanetu, N. & Korpimäki, E. 2002. Variable responses of waterfowl breeding populations to long-term removal of introduced American mink. Ecography 25:385–394.
Opheim, J. 2020. Alpine dykkender i Oppland: bestandsovervåking av rødlisteartene bergand, svartand, sjøorre og havelle. NOF Oppland.
Ottosson, U., Wirdheim, A., Elmberg, J., Green, M., Gustafsson, R., Haas, F., Liljebäck, N., Lindström, Å., Nilsson, L., Ottwall, R., Svensson, M., Svensson, S. & Tjernberg, M. 2025. Fåglarna i Sverige: antal och förekomst. 2nd ed. Avium förlag, Stockholm.
Shimmings, P. & Øien, I.J. 2015. Bestandsestimater for norske hekkefugler. NOF-rapport 2015-2. Norsk Ornitologisk Forening.
Skov, H., Heinänen, S., Žydelis, R., Bellebaum, J., Bzoma, S., Dagys, M., Durinck, J., Garthe, S., Grishanov, G., Hario, M., Kieckbusch, J.J., Kube, J., Kuresoo, A., Larsson, K., Luigujoe, L., Meissner, W., Nehls, H.W., Nilsson, L., Petersen, I.K., Roos, M.M., Pihl, S., Sonntag, N., Stock, A., Stipniece, A. & Wahl, A. 2011. Waterbird populations and pressures in the Baltic Sea. TemaNord 2011:550. Nordic Council of Ministers, Copenhagen.
Stavanger Museum (2026). https://must.ringmerking.no/viskartmust.asp?pxMerkeSted=ALL&rekkefolge=AMFT&pxFunnSted=ALL&pxArtNr=02150&pxTidsrom=3
Steinacher, M., Joos, F., Frölicher, T.L., Plattner, G.K. & Doney, S.C. 2009. Imminent ocean acidification in the Arctic projected with the NCAR global coupled carbon cycle-climate model. Biogeosciences 6:515–533.
Ytrehus, B., Bustnes, J.O., Bårdsen, B.J., Eldegard, K., Kausrud, K., Sandercock, B.K., Berg, P.R., Bryn, A., Geange, S.R., Granquist, E.G., Hindar, K., Hole, L.R., Järnegren, J., Kirkendall, L., Nilsen, A., Nilsen, E.B. & Velle, G. 2022. Assessment of risks to wildlife and animal welfare associated with Lodden, Sami traditional hunting of ducks in spring. VKM Report 2022:29. Norwegian Scientific Committee for Food and Environment, Oslo.
Žydelis, R., Bellebaum, J., Österblom, H., Vetemaa, M., Schirmeister, B., Stipniece, A., Dagys, M., van Eerden, M. & Garthe, S. 2009. Bycatch in gillnet fisheries – an overlooked threat to waterbird populations. Biological Conservation 142:1269–1281.
Žydelis, R., Small, C. & French, G. 2013. The incidental catch of seabirds in gillnet fisheries: a global review. Biological Conservation 162:76–88.