Smålom
Engelsk navn:
Red-throated diver
Vitenskapelig navn:
Gavia stellata
ForfatterE:
Sist oppdatert:
Beskrivelse
Smålom er den minste av lomartene, med slank kropp, relativt lang hals, lite hode og smalt, ofte svakt oppovervendt nebb (Cramp & Simmons 1977; Rizzolo et al. 2020). I hekkedrakt har arten grått hode og nakke, mørk rygg med fine hvite flekker og en karakteristisk rød strupeflekk. Utenfor hekkesesongen er fjærdrakten mer gråbrun og mindre kontrastfylt.
Kjønnene er like i fjærdrakt og størrelse. Kroppslengden er vanligvis omkring 53–69 cm og vingespennet omtrent 91–120 cm (Cramp & Simmons 1977). Som hos andre lomarter er beina plassert langt bak på kroppen, noe som gir effektiv framdrift under svømming og dykking, men gjør fuglene lite bevegelige på land. Smålommen er sterkt tilpasset et liv i vann og kan dykke etter bytte i opptil ett minutt (Rizzolo et al. 2020).
Arten er en dyktig flyger og kan foreta regelmessige flygninger mellom hekkevann og næringsområder. Den skiller seg økologisk fra andre lomarter ved at den ofte hekker i fisketomme vann. Dette reduserer konkurranse og predasjon, men gjør arten avhengig av eksterne næringsområder.
Smålom hekker i små myrtjern og innsjøer, ofte uten fisk (Folkestad 1994). Studier viser at avstanden til næringsområder er en nøkkelfaktor for hekkesuksess, og flygeavstander over 10 km kan redusere ungeproduksjonen betydelig (Eriksson 1994). Arten kobler dermed ferskvanns- og marine systemer, og er særlig sensitiv for endringer i marine næringsressurser.
Relevante lenker:

Rødlistestatus
Smålommen ble i 2021 vurdert til livskraftig (LC) i Norge siden det ikke foreligger noen indikasjoner på bestandsnedgang. Det er imidlertid behov for kunnskap om bestandsutviklingen i årene framover (Stokke et al. 2021). Bestanden anses likevel som sårbar for enkelte påvirkningsfaktorer, blant annet forstyrrelser ved hekkeplasser og endringer i næringsgrunnlaget i innsjøer og kystområder.
- Ikke vurdert
- Ikke egnet
- Livskraftig
- Datamangel
- Nær truet
- Sårbar
- Sterkt truet
- Kritisk truet
- Regionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
Bestandsstørrelse
I Europa er bestanden estimert til 92 000–182 000 individer (BirdLife International 2021). Arten forekommer i lav tetthet, noe som gjør presise estimater krevende. Bestanden er størst på Svalbard og i Nord-Norge, men også i fjell- og skogsområder i Trøndelag og deler av Sør-Norge.
Bestanden i Sverige er anslått til 2 100 par av Ottosson et al. (2025), mens det blir oppgitt 1 300-1 900 par av SLU Artdatabanken (2026).
I Finland ble bestanden anslått til 3 000-4 000 individer i 2011 (Väisänen et al. 2011), og den ble vurdert til tilsynelatende stabil (Hyvärinen et al. 2019). Nytt estimat er på om lag 900 par (Ottosson et al. 2025).
Den globale bestanden er betydelig større og omfatter store deler av Nord-Amerika og Eurasia.
Nasjonalt
| Region/område | Estimert antall (par) | År | Referanse |
|---|---|---|---|
| Svalbard | >1 000 | 2013 | Bangjord et al. 2015 |
| Fastlandet | 2 500–5 000 | 2015 | Shimmings & Øien 2015 |
Internasjonalt
| Område | Estimat | Enhet | Trend | År | Kilde |
|---|---|---|---|---|---|
| Canada | 460 000 | Individ | Økende (langsiktig) | 1970 – 2021 | Environment and Climate Change Canada and Birds Canada 2024 |
| Finland | 750–1 200 | Par | Stabil (kortsiktig, 2007-2018), Økende (langsiktig, 1984-2018) | 2013 – 2018 | European Commission 2020 |
| Færøyene | 25 | Par | 2014 | Hammer et al. 2014 | |
| Grønland | 5 000–30 000 | Par | Birdlife International 2017 | ||
| Island | 1 000–2 000 | Par | Økende (langsiktig, 1960 – 2004) | Katrínardóttir et al. 2025; Umhverfisráðuneytið 1992 | |
| Republikken Irland | 3 | Par | 2006 | Birdwatch Ireland 2026 | |
| Skottland | 1 000–1 550 | Par | Svakt økende | 2006 | Dillon et al. 2009; Gibbons et al. 1997; Woodward et al. 2020 |
| Sverige | 1 300–1 900 | Par | 2017 | SLU Artdatabanken 2026 | |
| Vest Russland | 30 000–50 000 | Par | Synkende | Birdlife International 2017; Snow & Perrins 1998 | |
| Globalt | 200 000–600 000 | Individ | Synkende | Birdlife International 2018; Wetlands International 2020 |
Hekkeutbredelse
Smålommen har en sirkumpolar utbredelse i boreale og arktiske områder i Nord-Amerika, Europa og Asia (Cramp & Simmons 1977, Rizzolo et al. 2020).
I Norge hekker arten hovedsakelig i små innsjøer og tjern i myr- og skogsområder, ofte i vann uten fisk. Dette gjør at voksne fugler ofte må fly til større innsjøer eller til marine områder for å hente næring til ungene (Folkestad 1994).
På fastlandet finnes arten fra kyst til fjell i Finnmark og Troms, videre sørover gjennom fjell- og skogsområder til Sør-Norge. Hekketettheten er generelt høyest i nordlige deler av landet.

Trekk- og vinterområder
Smålommen er trekkfugl. Etter hekkesesongen trekker de fleste individene til marine områder langs kysten av Nord-Atlanteren og Nordsjøen. Smålom overvintrer i marine områder i Nord-Atlanteren (Lorentsen 2006). Satellittstudier viser høy individuell konsistens, men lav migratorisk kobling mellom hekkebestander og vinterområder (Duckworth et al. 2022).
Under vinteren oppholder arten seg hovedsakelig i kystnære havområder, men kan også forekomme i større innsjøer som holder seg isfrie. Vinterutbredelsen i Norge er konsentrert til kystområdene, spesielt i sør og vest (Lorentsen 2006).
Bestandsutvikling
Kunnskapen om langsiktige bestandsendringer i Norge er begrenset. I flere europeiske områder har arten vist relativt stabile bestander, men lokale nedganger er dokumentert enkelte steder.
Endringer i vannkvalitet, fiskebestander og menneskelig aktivitet i hekkeområder kan påvirke bestandsutviklingen lokalt.
Demografi
Overlevelse
Arten har høy voksenoverlevelse (>90 %) og lav reproduksjonsrate (Bird et al. 2020). Generasjonstiden hos lomarter er relativt lang sammenlignet med mange andre fuglearter, noe som gjør bestandene følsomme for økt voksendødelighet (Bird et al. 2020).
Reproduksjon
Smålommen er en relativt langlivet art med lav reproduksjonsrate, noe som er typisk for lomartene. Kullstørrelsen er vanligvis to egg. Begge foreldrene deltar i rugingen og med omsorgen for ungene.
Ungene forlater reiret kort tid etter klekking, men mates av foreldrene i flere uker før de blir selvstendige (Cramp & Simmons 1977). Hekkesuksess varierer betydelig og kan være <0,5 unger per par i dårlige år (Eriksson 1994).
Næringsvalg
Smålommen lever hovedsakelig av fisk. Under hekkingen hentes næringen ofte i større innsjøer eller i sjøen, og fisken transporteres deretter til hekketjernet for å mates til ungene (Folkestad 1994).
Dietten består vanligvis av små pelagiske eller bentiske fiskearter, men kan også inkludere krepsdyr og andre akvatiske virvelløse dyr. Transport av næring skjer ofte over 5–15 km (Eriksson 1994), noe som gir høy energikostnad.
Påvirkningsfaktorer og trusler
Flere faktorer kan påvirke bestanden av smålom: Drenering av myr og endringer i vannstand kan redusere egnede hekkehabitater. Arten er nokså sky og følsom for forstyrrelser i hekkeperioden (Eriksson et al. 1988), men kan også tolerere menneskelig ferdsel tett på når de får være i fred.
Reduksjon i fiskebestander eller endringer i vannkvalitet kan påvirke reproduksjon og overlevelse (f.eks. Pakarinen et al. 1984). Utbygging og økt menneskelig aktivitet i kystområder kan påvirke viktige vinter- og næringsområder.
I marine områder kan skipstrafikk og havvindparker påvirke habitatbruk og fordeling (Heinänen et al. 2020, Garthe et al. 2023). Skipstrafikk påvirker atferd (Jarrett et al. 2021). Arten er som alle lomene utsatt for oljesøl (f.eks. Roletto et al. 2003; Hemmingsson et al. 2002). Smålom er også utsatt for bifangst i kystnært garnfiske (Žydelis et al. 2009).
Referanser
Bangjord, G., Haugskott, T. og Hammer, S. 2015. Svalbardfugler – en enkel felthåndbok. Longyearbyen feltbiologiske forening. 132.
Bird JP, Martin R, Akçakaya HR, Gilroy J, Burfield IJ, Garnett ST, Symes A, Taylor J, Şekercioğlu ÇH, Butchart SHM. 2020. Generation lengths of the world’s birds and their implications for extinction risk. Conserv Biol. 2020 Oct;34(5):1252-1261. doi: 10.1111/cobi.13486. Epub 2020 May 6. PMID: 32058610.
BirdLife International. 2018. Gavia stellata. The IUCN Red List of Threatened Species 2018: e.T22697829A131942584. Accessed on 10 April 2026.
BirdLife International. 2021. Gavia stellata (Europe assessment). The IUCN Red List of Threatened Species 2021: e.T22697829A166326588. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2021-3.RLTS.T22697829A166326588.en. Accessed on 10 April 2026.
Cramp, S. & Simmons, K.E.L. 1977. Handbook of the Birds of Europe, the Middle East and North Africa. Volume I. Oxford University Press.
Duckworth, J., O’Brien, S., Petersen, I. K., Petersen, A., Benediktsson, G., Johnson, L., Lehikoinen, P., Okill, D., Väisänen, R., Williams, J., Williams, S., Daunt, F., & Green, J. A. (2022). Winter locations of red-throated divers from geolocation and feather isotope signatures. Ecology and Evolution, 12, e9209. https://doi.org/10.1002/ece3.9209
Eriksson, M. O. G., B. J. Arvidsson, and I. Johansson 1988. Habitatkaraktärer hos häckningssjöar för smålom Gavia stellata i sydvästra Sverige. Vår Fågelvärld 47:122-132.
Eriksson, M.O.G. 1994. Susceptibility to freshwater acidification by two species of loon: Red-throated Loon (Gavia stellata) and Arctic Loon (Gavia arctica) in southwest Sweden. In: Kerekes, J.J. (eds) Aquatic Birds in the Trophic Web of Lakes. Developments in Hydrobiology, vol 96. Springer, Dordrecht.
Folkestad, A.O. 1994. Smålom Gavia stellata. – In: Gjershaug, J.O., Thingstad, P.G., Eldøy, S. & Byrkjeland, S. (ed.) 1994. Norsk Fugleatlas. Norsk Ornitologisk Forening, Klæbu.
Garthe, S., Schwemmer, H., Peschko, V. et al. 2023. Large-scale effects of offshore wind farms on seabirds of high conservation concern. Sci Rep 13, 4779 (2023). https://doi.org/10.1038/s41598-023-31601-z
Heinänen, S., R. Žydelis, B. Kleinschmidt, M. Dorsch, C. Burger, J. Morkūnas, P. Quillfeldt, G. Nehls 2020. Satellite telemetry and digital aerial surveys show strong displacement of red-throated divers (Gavia stellata) from offshore wind farms. Mar. Environ. Res., 160 (2020), Article 104989, 10.1016/j.marenvres.2020.104989
Hemmingsson, E. and Eriksson, M.O.G. 2002. Ringing of Red-throated Diver Gavia stellata and Black-throated Diver Gavia arctica in Sweden. Wetlands International Diver/Loon Specialist Group Newsletter 4 (2002): 8-13
Jarrett, D. Calladine, J., Cook A S. C. P., Upton, A., Williams, J., Williams, S., Wilson, J. M., Wilson, M. W., Woodward I. & Humphreys, E. M. (2021) Behavioural responses of non-breeding waterbirds to marine traffic in the near-shore environment, Bird Study, 68:4, 443-454
Lorentsen, S-H. 2006. Smålom Gavia stellata. – In: Svorkmo-Lundberg, T., Bakken, V., Helberg, M., Mork, K., Røer, J.E. & Sæbø, S. (eds.). Norsk vinterfuglatlas. Fuglenes utbredelse, bestandsstørrelse og økologi vinterstid. Norsk Ornitologisk Forening, Trondheim, pp 120-121.
Ottosson, U., Wirdheim, A., Elmberg, J., Green, M., Gustafsson, R., Haas, F., Liljebäck, N., Lindström, Å., Nilsson, L., Ottvall, R., Svendsson, M., Svendsson, S., & Tjernberg, M. 2025. Fåglarna i Sverige – antal och förekomst. Avium Forlag. ISBN 9789153126799.
Pakarinen, R., and O. Järvinen (1984). The Red-throated Diver Gavia stellata in Finland: A population ecological analysis of its status and population trends. Lintumies 19:46-54.
Roletto, J., J. Mortenson, I. Harrald, J. Hall, and L. Grella (2003). Beached bird surveys and chronic oil pollution in central California. Marine Ornithology 31:21-29.
Rizzolo, D. J., C. E. Gray, J. A. Schmutz, J. F. Barr, C. Eberl, and J. W. McIntyre (2020). Red-throated Loon (Gavia stellata), version 2.0. In Birds of the World (P. G. Rodewald and B. K. Keeney, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.retloo.02
Shimmings, P. & Øien, I.J. 2015. Bestandsestimater for norske hekkefugler. NOF-rapport 2015-2. 268 s
SLU Artdatabanken .2026. Artfakta: smålom (Gavia stellata). https://artfakta.se/taxa/100063 [2026-04-10]
Stokke, B.G, Dale, S., Jacobsen, K.-O., Lislevand, T., Solvang, R. & Strøm, H. 2021. Fugler Aves – Norge. I: Artsdatabanken. 2021. Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken, Norge. 2021 206 s.
Žydelis, R., J. Bellebaum, H. Österblom, M. Vetemaa, B. Schirmeister, A. Stipniece, M. Dagys, M. van Eerden, and S. Garthe 2009. Bycatch in gillnet fisheries – An overlooked threat to waterbird populations. Biological Conservation 142:1269–1281.