Storjo

Storjo er en stor og kraftig sjøfugl som på mange måter minner om en rovfugl med kraftige klør og nebb. Fjærdrakten er brun med hvite felt på under- og oversiden av vingene på basis av håndsvingfjærene. Ryggsiden er dekket med rustgule eller gulhvite flekker og striper. Nebb og bein er svarte.

Ungfuglene er mer ensfarget mørkebrune. Storjo veier rundt 1 400 gram og er omtrent 55 cm lang (BTO 2026, Gjershaug & Lorentsen 2026, Norsk Polarinstitutt 2026).

Kjønnene er like av utseende, men hunnen er litt større enn hannen (Kalmbach et al. 2009). Dette er et eksempel på omvendt kjønnsdimorfisme, siden det er vanligere at hannen er størst hos mange fuglearter.

Storjo er den største av joene som forekommer på den nordlige halvkule, og den skiller seg tydelig fra polarjo, tyvjo og fjelljo både i utseende og størrelse.

Relevante lenker:

Spankulerende storjo © Karl-Otto Jacobsen — Voksen storjo © Karl-Otto Jacobsen

Rødlistestatus for storjo

Ikke vurdert
Ikke egnet
Livskraftig
Datamangel
Nær truet
Sårbar
Sterkt truet
Kritisk truet
Regionalt utdødd

Fastlandet

Kilde: Artsdatabanken rødliste for arter, 2021

NE
Ikke vurdert
NA
Ikke egnet
LC
Livskraftig
DD
Datamangel
NT
Nær truet
VU
Sårbar
EN
Sterkt truet
CR
Kritisk truet
RE
Regionalt utdødd

Svalbard

Kilde: Artsdatabanken rødliste for arter, 2021

NE
Ikke vurdert
NA
Ikke egnet
LC
Livskraftig
DD
Datamangel
NT
Nær truet
VU
Sårbar
EN
Sterkt truet
CR
Kritisk truet
RE
Regionalt utdødd

IUCN Europa

Kilde: Birdlife International

NE
Ikke vurdert
NA
Ikke egnet
LC
Livskraftig
DD
Datamangel
NT
Nær truet
VU
Sårbar
EN
Sterkt truet
CR
Kritisk truet
RE
Regionalt utdødd

IUCN Global

Kilde: Birdlife International

NE
Ikke vurdert
NA
Ikke egnet
LC
Livskraftig
DD
Datamangel
NT
Nær truet
VU
Sårbar
EN
Sterkt truet
CR
Kritisk truet
RE
Regionalt utdødd

Bestandsstørrelse

Storjo etablerte seg relativt nylig som hekkefugl i Norge med Svalbard. Den ble første gang funnet hekkende på Bjørnøya i 1970, Spitsbergen i 1976, og Runde i 1980. Bjørnøya har den største norske bestanden av storjo.

På Spitsbergen var Hermansenøya den største kolonien i 2025, med 65 hekkende par. På fastlandet var Runde den største kolonien, mens Hjelmsøya var den største i Nord-Norge i 2025.

Den globale storjobestanden, som utelukkende hekker i Europa, ble ansett som økende (BirdLife International 2021), men dette var før arten ble kraftig rammet av høypatogen fugleinfluensa.

Nasjonalt

Region/område	Estimert antall (par)	År	Referanse
Svalbard	1 065
Bjørnøya	711	2024	SEAPOP 2024
Øvrige områder	354	2024	SEAPOP 2024
Jan Mayen	<50	2014	Anker-Nilssen et al. 2015
Fastlandet	<157
Barentshavet	27	2024	SEAPOP 2024
Norskehavet	120	2024	SEAPOP 2024
Nordsjøen	<10	2014	Anker-Nilssen et al. 2015
Norge totalt	<1 272

Internasjonalt

Område	Estimat	Enhet	Trend	År	Kilde
Færøyene	600–800	Par		2015	Jensen & Sørensen 2015
Island	5 400	Par		1984 – 1985	Frederiksen 2010
Nord-Irland (UK)	2	AOT		2015 – 2021	Thompson 2023
Republikken Irland	34	AOT		2015 – 2021	Thompson 2023
Russland	100	Par		2020	Keller et al. 2020
Skottland	10 935	AOT		2015 – 2021	Thompson 2023
Globalt	16 300–17 200	Par	Synkende (kortsiktig)	2012	BirdLife International 2015

AOT=Apparently Occupied Territories

¹Stojo hekker bare i Europa, dvs. Globalt = Europa

Hekkeutbredelse

Storjos hekkeutbredelse er avgrenset til Nordøst-Atlanteren. Arten hekker fra de nordlige deler av De britiske øyer til Færøyene, Island, Norge med Svalbard og Nordvest-Russland.De største storjokoloniene finnes ved Shetlandsøyene. I Norge hekker storjo på Svalbard og Jan Mayen, i Nord-Norge og på Runde.

Kart: Hekkeutbredelse i ulike deler av Norge. Boblenes størrelse representerer estimert bestandsstørrelse.

Les mer…

Her oppgis våre siste estimater av hekkebestander for denne arten. Vi har tatt utgangspunkt i siste telling fra hver koloni og brukt bestandsutviklingen i regionen til å beregne dagens hekkebestand.

Trekk- og vinterområder

Storjo trekker sør og sørvestover i Nord-Atlanteren etter hekkesongen. De viktigste overvintringsområdene er kyst- og havområder utenfor Canada, Vest-Europa (De britiske øyer, Frankrike, Spania, Portugal) og Vest-Afrika (Leat et al. 2013).

Sporingsstudier med lysloggere har vist at de fleste storjoer fra Bjørnøya overvintrer utenfor Canada eller Vest-Europa, mens en litt mindre andel overvintrer utenfor Vest-Afrika (Leat et al. 2013).

Storjo fra Kongsfjorden, Spitsbergen og Hjelmsøya, Finnmark overvintrer i de samme områdene. For storjoene fra Hjelmsøya kan Vest-Europa og Vest-Afrika synes å være viktigst, men det er foreløpig basert på kun fire individer (Hanssen & Moe upubliserte data).

Storjoene starter høsttrekket i september.

Storjoene fra Hjelmsøya kommer tilbake til Finnmarkskysten i første halvdel av april. Storjoene som hekker i Kongsfjorden kommer tilbake til Spitsbergen etter månedsskifte april/mai (Hanssen & Moe upubliserte data). I følge Leat et al. 2013 kommer storjoene som hekker på Bjørnøya tilbake etter slutten av mars.

Arealbruk i ulike årstider basert på sporingsinformasjon fra individer i utvalgte lokaliteter. Velg hvilke årstider du vil se arealbruken for i øvre venstre hjørne.

Les mer…

Kartet viser kjernetetthetsfordelinger (kernel distributions) lagt over alle tilgjengelige datapunkter for valgt årstid. Disse er basert på individuelle sporingsdata fra hekkende fugler på lokaliteter angitt med sirkler (svart sirkel = informasjon tilgjengelig for høst, vinter og vår; hvit sirkel = informasjon tilgjengelig for sommer).

Økende fargeintensitet på polygonene representerer hhv 25 %, 50 % og 75 % sannsynlighetskonturer for disse funksjonene. Med andre ord viser kartene sannsynligheten for at fugler av denne arten befinner seg i området, basert på de tilgjengelige dataene.

For å zoome: Scroll med musa. For å panorere kartet: Hold inne venstre musknapp og dra. For å endre klodens vinkling: Hold inne høyre musknapp og dra.

Kilde for høst-, vinter- og vår-data er SEATRACK. Kilde for sommerdata er SEAPOP.

Bestandsutvikling

Etter etablering i Norge og Svalbard på 1970 og 1980-tallet har bestanden av storjo vokst kraftig fram til en topp i 2021. Veksten har vært aller størst på Bjørnøya, Spitsbergen og Runde. Vi anta at den kraftige veksten delvis er drevet av spredning og ekspensjon fra artens kjerneområde på Orknøyene, Shetland og Island.

Gjenfunn av storjo i Nord-Norge og på Svalbard av fugler som er ringmerket som reirunger i Skottland, indikerer at mange av fuglene opprinnelig kommer fra dette området. En fugl som ble fanget på Bjørnøya i 1991 var ringmerket som reirunge på Foula i Skottland 23 år tidligere (Strøm 2013).

I 2022 ble arten rammet hardt av høypatogen fugleinfluensa både på fastlandet, Svalbard og Jan Mayen. Den norske bestanden fikk da en nedgang på omtrent 50 %.

På Bjørnøya, som er den største norske kolonien, gikk bestanden ned 51 % fra 2021 til 2022 (Fayet et al. 2023).

Siden 2023 har bestandsutviklingen vært relativt stabil i alle norske kolonier, med en antydning til en svak oppgang (Fayet et al. 2024, 2025, 2026).

Fugleinfluensaen rammet storjo i hele utbredelsesområdet, og den internasjonale bestanden gikk kraftig tilbake. Det ble anslått at den største kolonien i Skottland, Foula, gikk tilbake med 60-70 % (Camphuysen et al. 2022) og at den samlede skotske bestanden gikk ned med 73 % (Tremlett et al. 2024).

Estimerte årlige hekkebestander på nøkkellokalitetene. Fjern eller legg til grafer ved å klikke på lokalitetens navn til høyre for figuren.

Les mer…

Estimerte årlige hekkebestander. Superskript ^ts betyr at estimatet er et totalestimat for hele populasjonen innenfor valgte nøkkellokalitet, og ⁱ betyr estimat for størrelsen av en hekkekoloni/lokalitet som er del av en større bestand i valgte nøkkellokalitet. For noen arter og kolonier er tallene basert på en totaltelling, mens andre estimat er basert på telling av prøvefelt (deler av en bestand), hvorav total hekkbestand er beregnet vha. utvikling i prøvefelt og tidligere tall på total hekkebestand.

Demografi

Overlevelse

Storjo har høy voksenoverlevelse, lav reproduksjonsrate og sen kjønnsmodning. I gjennomsnitt starter storjo å hekke ved sju års alder og blir i gjennomsnitt 15 år gamle (maks 38 år, BTO 2026). Den årlige gjennomsnittlige overlevelsen er på 89 % og 80 % for hhv. voksne og ungfugl (BTO 2026).

I Norge overvåkes voksenoverlevelse i Kongsfjorden på Spitsbergen og på Bjørnøya. I årene før 2022 var voksenoverlevelsen mellom 84 % og 91 %. Utbruddet av fugleinfluensa gav stor dødelighet i årene 2021/22 og 2022/23, og overlevelsen var helt nede mellom 34 % og 63 % (Fayet et al. 2024).

Årlige overlevelsesrater med tilhørende konfidensintervall. Fjern eller legg til grafer ved å klikke på lokalitetens navn til høyre for figuren.

Les mer…

Overlevelsesrate og konfidensintervall er oppgitt for hvert år. Overlevelserate er basert på «fangst-gjenfangst»-data som blir innhentet på utvalgte nøkkellokaliteter hvert år: Et utvalg individuelle fugler blir merket med hver sin ring med unik kode, og basert på observasjoner av disse individene fra år til år kan en beregne gjennomsnittlig årlig overlevelse over samme tidsperiode.

Reproduksjon

Storjo legger 1-2 egg og ruger i 26-32 dager. De legger eggene i en grop på bakken, og begge foreldrene deler på ruging og ungepass. Ungene holder seg i nærheten av reiret og blir matet av foreldrene til de er ca. 40-51 dager gamle.

I Norge overvåkes hekkesuksess hos storjo på Spitsbergen, Bjørnøya, Jan Mayen, Røst og Runde. Hekkesuksessen kan variere mye mellom år.

Gjennomsnittlig hekkesuksess for perioden 2019-2024 på Bjørnøya, Jan Mayen, Røst og Runde har vært 0,7-0,9 store unger per reir, og det regnes som relativt god hekkesuksess.

Hekkesuksessen i Kongsfjorden på Spitsbergen har vært noe lavere, delvis pga. eggpredasjon.

En storjounge med ringmerke rundt foten © Erlend Lorentzen — En storjounge som er ringmerket i forbindelse med forskning © Erlend Lorentzen

Beregnet årlig reproduksjon på nøkkellokalitetene. Enhet avhenger av art og lokalitet. Fjern eller legg til grafer ved å klikke på lokalitetens navn til høyre for figuren.

Les mer…

Hekkesuksess er definert på flere ulike måter avhengig av utvalgte arters livshistorie og overvåkingsmetodikk for de ulike nøkkellokalitetene. Alkefuglene (bortsett fra teist), i tillegg til havhest og havsule, legger kun ett egg pr par, mens de resterende har en kullstørrelse fra to og oppover. For de kolonihekkende artene, f.eks. lunde og havsule, er hekkesuksess målt på et utvalg av populasjonen, og de årlige estimatene har derfor et konfidensintervall som beskriver usikkerheten på estimatet. For noen arter/områder er hekkesuksess målt på samtlige individ i populasjonen, og det er derfor ikke noe usikkerhet knyttet til de årlige verdiene av hekkesuksess.

Næringsvalg

Storjo er en topp-predator som lever hovedsakelig av andre fugler og fisk (Furness 1979).

Storjo bruker sine kraftige klør og nebb, og fanger sjøfugler og andre fugler, som f.eks. andefugler, vadere og spurvefugl. Den tar både voksne og unger, samt egg. Størrelsen på byttedyrene varierer fra små spurvefugl opp til egen kroppsstørrelse.

Fiskeslag som tobis, sild og makrell er en viktig del av dietten til storjo (Furness 1979, Bearhop et al. 2001, Votier et al. 2003). Storjo fanger fisk både på egen hånd og ved å kleptoparasittere andre sjøfugl.

Utkast og avfall fra fiskebåter kan også være viktig.

Storjo kan også ta små pattedyr, slik som smågnagere og kaniner der slike er tilgjengelige (Furness 1979). Arten har derfor et bredt spekter av byttedyr og fangststrategier, som varierer mellom kolonier og hekkeområder.

Dietten til storjo som hekker i Norge er ikke godt dokumentert. På Bjørnøya er det vist at nesten alle gulpeboller inneholder rester av fugl, og noen inneholder rester av fisk (Knutsen 2010). Kun en liten andel av fuglerestene kunne identifiseres til art, hvorav krykkje og havhest var mest dominerende, dernest alkefugl og terner.

I Kongsfjorden er ærfugl og hvitkinngås vanlige byttedyr (Moe & Hanssen, pers. comm.). Det er antatt at en videre vekst og ekspansjon i nordlige deler av utbredelsesområdet er avhengig av storjoens evne til å utnytte vanlige fiskeslag som lodde og polartorsk (Strøm 2013).

Påvirkningsfaktorer og trusler

Fiskerier utgjør en viktig påvirkningsfaktor. Reduksjoner i tobisbestanden har vært knyttet til nedgang i de største storjobestandene ved Shetland (Furness 1996). Endringer i fiskeindustrien og redusert mengde fiskeutkast og -avfall er også pekt på som potensiell årsaker til bestandsnedgang (Furness 1996, Votier et al. 2004, Birdlife International 2021).

Storjo er sårbar for klimaendringer og endringer i de marine økosystemene (Oswald et al. 2008). Utbygging av fornybar energi med vindmøller til havs kan også påvirke storjo. Det er beregnet at 9-10 % av flytiden er i rotorhøyde, og at de er således utsatt for kollisjonsrisiko (Garthe & Hüppop 2004, Furness et al. 2013, Ross-Smith et al. 2016).

Storjo kan være sårbar for miljøgifter, og arten er blant sjøfuglene med de høyeste nivåer av organiske miljøgifter (Leat et al. 2019). Resultater fra et eksperimentelt studie indikerer at høye nivåer av miljøgifter i kombinasjon med næringsstress kan gi potensielle negative effekter på reproduksjon eller overlevelse hos storjo (Bustnes et al. 2015).

Ulovlig avliving har vært et problem i noen kolonier, men fangst og jakt for forbruk har nesten opphørt (Furness 1996).

Storjo er sårbar for smittsomme sykdommer. Utbruddet av HPAI rammet storjo hardt i 2022 (Banyard et al. 2022, Camphuysen et al. 2022). Den skotske bestanden gikk ned med 73 % (Tremlett et al. 2024). Bestandsovervåkningen i SEAPOP (Fayet et al. 2023) indikerer at den norske bestanden gikk ned med omtrent 50 %. Tall fra overvåkningsfelt på Island og Færøyene viser nedgang på hhv. 44 og 74 % fra 2021 til 2023 (Moe et al. upubliserte data). Det betyr at HPAI rammet storjo i hele utbredelsesområdet og ført til at den globale bestanden har gått kraftig tilbake.

To voksne storjo i tåka på Jan Mayen — To voksne storjo © Erlend Lorentzen

Referanser

Anker-Nilssen, T., Barrett, R., Christensen-Dalsgaard, S., Dehnhard, N., Descamps, S., Systad, G.H.R., Moe, B., Reiertsen, T.K., Bustnes, J.O., Erikstad, K.-E., Follestad, A., Hanssen, S.A., Langset, M., Lorentsen, S.-H., Lorentzen, E., Strøm, H. 2021. Key-site monitoring in Norway 2020, including Svalbard and Jan Mayen. SEAPOP Short Report 1-2021: 15 pp.

Anker-Nilssen, T., Barrett, R., Christensen-Dalsgaard, S., Dehnhard, N., Descamps, S., Systad, G.H.R., Moe, B., Reiertsen, T.K., Bustnes, J.O., Erikstad, K.-E., Follestad, A., Hanssen, S.A., Langset, M., Lorentsen, S.-H., Lorentzen, E., Strøm, H. 2020. Key-site monitoring in Norway 2019, including Svalbard and Jan Mayen. SEAPOP Short Report 1-2020: 15 pp.

Anker-Nilssen, T., Hanssen, S.A., Moe, B., Systad, G.H.R., Barrett, R., Bustnes, J.O., Christensen-Dalsgaard, S., Dehnhard, N., Descamps, S., Erikstad, K.-E., Follestad, A., Langset, M., Layton-Matthews, K., Lorentsen, S.-H., Lorentzen, E., Reiertsen, T.K., Strøm, H. 2022. Key-site monitoring in Norway 2021, including Svalbard and Jan Mayen. SEAPOP Short Report 1-2022: 15 s.

Banyard, A. C., Lean, F. Z. X., Robinson, C., Howie, F., Tyler, G., Nisbet, C., . . . Reid, S. M. (2022). Detection of Highly Pathogenic Avian Influenza Virus H5N1 Clade 2.3.4.4b in Great Skuas: A Species of Conservation Concern in Great Britain. Viruses-Basel, 14(2), 10. doi:10.3390/v14020212

Bearhop, S., Thompson, D. R., Phillips, R. A., Waldron, S., Hamer, K. C., Gray, C. M., . . . Furness, R. W. (2001). Annual variation in Great Skua diets: The importance of commercial fisheries and predation on seabirds revealed by combining dietary analyses. Condor, 103(4), 802-809. doi:10.1650/0010-5422(2001)103[0802:Avigsd]2.0.Co;2

BirdLife International. 2021. Catharacta skua. The IUCN Red List of Threatened Species 2021: e.T22694160A166269759. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2021- 3.RLTS.T22694160A166269759.en

BTO (2026) Great Skua Stercorarius skua. British Trust for Ornithology, Thetford (www.bto.org/learn/about-birds/birdfacts/great-skua, nedlastet 29.04.2026)

Bustnes, J. O., Bourgeon, S., Leat, E. H. K., Magnusdóttir, E., Strom, H., Hanssen, S. A., . . . Furness, R. W. (2015). Multiple Stressors in a Top Predator Seabird: Potential Ecological Consequences of Environmental Contaminants, Population Health and Breeding Conditions. Plos One, 10(7), 18. doi:10.1371/journal.pone.0131769

Camphuysen, C. J., Gear, S. C. & Furness, R. W. 2022. Avian influenza leads to mass mortality of adult Great Skuas in Foula in summer 2022 Scottish Birds 42(4): 312–323.

Fayet, A.L. (red.), Anker-Nilssen, T., Breistøl, A., Descamps, S., Hanssen, S.A., Reiertsen, T.K., Bustnes, J.O., Christensen-Dalsgaard, S., Dehnhard, N., Erikstad, K.-E., Follestad, A., Langset, M., Layton-Matthews, K., Lorentsen, S.-H., Lorentzen, E., Moe, B., Strøm, H., Systad, G.H.R., Tarroux, A. 2025. Key-site monitoring in Norway 2024, including Svalbard and Jan Mayen. SEAPOP Short Report 1-2025. SEAPOP. 17 sider

Fayet, A.L., Anker-Nilssen, T., Breistøl, A., Descamps, S., Hanssen, S.A., Reiertsen, T.K., Bustnes, J.O., Christensen-Dalsgaard, S., Dehnhard, N., Erikstad, K.E., Follestad, A., Langset, M., Layton-Matthews, K., Lorentsen, S.-H., Lorentzen, E., Moe, B., Strøm, H., Systad, G.H.R. 2024. Key-site monitoring in Norway 2023, including Svalbard and Jan Mayen. SEAPOP Short Report 1-2024: 17 s

Fayet, A.L., Anker-Nilssen, T., Descamps, S., Hanssen, S.A., Reiertsen, T.K., Bustnes, J.O., Christensen-Dalsgaard, S., Dehnhard, N., Erikstad, K.-E., Follestad, A., Langset, M., Layton-Matthews, K., Lorentsen, S.-H., Lorentzen, E., Moe, B., Strøm, H., Systad, G.H.R. 2022. Key-site monitoring in Norway 2022, including Svalbard and Jan Mayen. SEAPOP Short Report 1-2023: 16 s.

 Furness, R. W. (1979). FOODS OF GREAT SKUAS CATHARACTA SKUA AT NORTH-ATLANTIC BREEDING LOCALITIES. Ibis, 121(1), 86-92. Retrieved from <Go to ISI>://WOS:A1979GF09800010

Furness, R.W. 1996. Great Skua (Catharacta skua). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. and de Juana, E. (eds), Handbook of the Birds of the World Alive, Lynx Edicions, Barcelona.

Furness, R.W., Wade, H.W., Masden, E.A. 2013. Assessing vulnerability of marine bird populations to offshore wind farms. Journal of Environmental management 119: 56-66.

Garthe, S. & Hüppop, O. 2004. Scaling possible adverse effects of marine wind farms on seabirds: developing and applying a vulnerability index. Journal of Applied Ecology 41: 724-734.

Gjershaug, J.O., S-H. Lorentsen 2026. Storjo Stercorarius skua (Brünnich, 1764)

Kalmbach, E., Griffiths, R., R.W. Furness, R.W. 2009. Sex-specific growth patterns and effects of hatching condition on growth in the reversed sexually size-dimorphic great skua Stercorarius skua. Journal of Avian Biology 40: 358-368

Knutsen, A. E. 2010. Diet and breeding success of great skuas (Catharacta skua) on Bjørnøya, Norway, M.Sc. thesis: Norwegian University of Life Sciences (UMB).

Leat, E. H. K., Bourgeon, S., Hanssen, S. A., Petersen, A., Strom, H., Bjorn, T. H., . . . Borgå, K. (2019). The effect of long-range transport, trophic position and diet specialization on legacy contaminant occurrence in great skuas, Stercorarius skua, breeding across the Northeast Atlantic. Environmental Pollution, 244, 55-65. doi:10.1016/j.envpol.2018.10.005

Leat, E. H. K., Bourgeon, S., Magnusdottir, E., Gabrielsen, G. W., Grecian, W. J., Hanssen, S. A., . . . Borgå, K. (2013). Influence of wintering area on persistent organic pollutants in a breeding migratory seabird. Marine Ecology Progress Series, 491, 277-293. doi:10.3354/meps10455. Nedlastet 01.05.2026 fra https://artsdatabanken.no/arter/takson/3750/beskrivelse

Norsk Polarinstitutt 2026. Storjo Stercorarius skua. Nedlastet fra https://www.npolar.no/arter/storjo/

Oswald, S.A., Bearhop, S., Furness, R.W., Huntley, B. and Hamer, K.C. 2008. Heat stress in a high-latitude seabird: effects of temperature and food supply on bathing and nest attendance of great skuas Catharacta skua. Journal of Avian Biology 39(2): 163-169.

Ross-Smith, V.H., Thaxter, C.B., Masden, E.A., Shamoun-Baranes, J., Burton, N.H.K., Wright, L.J., Rehfisch, M.M., Johnston, A. (2016), Modelling flight heights of lesser black-backed gulls and great skuas from GPS: a Bayesian approach. J Appl Ecol, 53: 1676-1685. https://doi.org/10.1111/1365-2664.12760

Stokke B. G., Dale S, Jacobsen, K-O., Lislevand, T., Solvang, R., Strøm, H. (24.11.2021b). Fugler: Vurdering av storjo Stercorarius skua for Norge. Rødlista for arter 2021. Artsdatabanken. https://lister.artsdatabanken.no/rodlisteforarter/2021/27680. Nedlastet 01.05.2026

Stokke BG, Dale S, Jacobsen K-O, Lislevand T, Solvang R, Strøm H (24.11.2021a). Fugler: Vurdering av storjo Stercorarius skua for Svalbard. Rødlista for arter 2021. Artsdatabanken. https://lister.artsdatabanken.no/rodlisteforarter/2021/31878. Nedlastet 03.05.2026

Strøm, H. 2013. Svalbards fugler. I Kovacs, K. & Lydersen, C. (red.). Svalbard fugler og pattedyr. Norsk Polarinstitutt. Polarhåndbok nr. 13: 85-191. https://www.npolar.no/arter-arkiv/

Tremlett, C. J., Cleasby, I. R., Bolton, M., & Wilson, L. J. (2024). Declines in UK breeding populations of seabird species of conservation concern following the outbreak of high pathogenicity avian influenza (HPAI) in 2021-2022. Bird Study, 71(4), 293-310. doi:10.1080/00063657.2024.2438641

Votier, S. C., Bearhop, S., MacCormick, A., Ratcliffe, N., & Furness, R. W. (2003). Assessing the diet of great skuas, Catharacta skua, using five different techniques. Polar Biology, 26(1), 20-26. doi:10.1007/s00300-002-0446-z

Votier, S.C., Furness, R.W., Bearhop, S., Crane, J.E., Caldow, R.W., Catry, P., Ensor, K., Hamer, K.C., Hudson, A.V., Kalmbach, E., Klomp, N.I., Pfeiffer, S., Phillips, R.A., Prieto, I. and Thompson, D.R. 2004. Changes in fisheries discard rates and seabird communities. Nature 427(6976).