Storlom

Arten har en vid utbredelse i Norge og en bestand som anses som relativt stabil, men lokale bestander kan påvirkes av endringer i vannkvalitet, næringstilgang og menneskelig aktivitet.

I Europa er bestanden anslått til 71 000 – 97 000 par, hvor av størstedelen av bestanden hekker i Russland, Sverige, Finland og Norge (Hake et al. 2005; BirdLife International 2021).

Storlomen hekker i boreale og subarktiske områder i Europa og Asia, og finnes også helt vest i Alaska der den overlapper med den nært beslektede amerikastorlomen (Cramp & Simmons 1977, Russel 2020).

I Norge hekker arten fra Finnmark og Troms og sørover gjennom store deler av fastlandet. Arten hekker hovedsakelig i relativt store, klare innsjøer i skogs- og fjellområder. Slike innsjøer er ofte oligotrofe og har høy vannklarhet, noe som trolig er viktig for effektiv jakt på fisk (Eriksson 1994).

Territoriene er ofte knyttet til én innsjø, men voksne fugler kan også fly til nærliggende vann for å finne næring (Jackson 2005). Reiret plasseres vanligvis helt nær vannkanten, ofte mindre enn én meter fra strandlinjen, gjerne på små holmer eller vegetasjonsrike strandsoner (Hake et al. 2005).

Arten er trekkfugl. Etter hekkesesongen trekker de fleste individene til marine områder langs kystene av Nord-Europa og Nord-Atlanteren. Vinterstid forekommer arten særlig i kystområder med relativt grunt vann.

I Norge forekommer arten vinterstid hovedsakelig langs Sør- og Vestlandskysten (Lorentsen 2006).

Ringmerkingsgjenfunn basert på norske data er få, men viser overvintringsområder i den sørlige delen av Østersjøen og i Nordsjøen, samt et funn fra Ukraina/Svartehavet.

En del fugler fra Finland går også til Svartehavet (Spina m.fl. 2022).

Hekkefugler fra Russland trekker til Østersjøen. Arten overvintrer også i sørlige deler av Nordsjøen (Garthe et al. 2023). 

Bestandsutviklingen i Norge har generelt vært stabil over de siste tiårene, selv om lokale bestander kan variere (Shimmings & Øien 2015). Det samme gjelder i Sverige og Finland (Ottosson et al. 2025; Lehikoinen et al. 2025).

I enkelte regioner ellers har reproduksjonen vært relativt lav, noe som har skapt bekymring for bestandens langsiktige utvikling (Mudge & Talbot 1993). 

Nilsson (1977) analyserte gjenfunn av storlom merket på vårtrekket i sørøstlige deler av Baltikum, og fant en voksenoverlevelse på 89%.

Storlomen lever hovedsakelig av fisk, som fanges ved dykking i innsjøer og kystfarvann. Små laksefisk og andre småfisk utgjør en viktig del av dietten i mange områder (Jackson 2005). Ungene kan også bli foret med akvatiske insekter, særlig i innsjøer hvor småfisk er mindre tilgjengelig (Eriksson 1994). Tilgangen på små fiskearter kan ha stor betydning for hekkesuksess, ettersom disse ofte utgjør hovednæringen til små unger (Jackson 2005).  

Storlomen foretrekker klare, næringsfattige innsjøer med god sikt i vannet og tilstrekkelig fiskebestand. Studier har vist at høy vannklarhet og god tilgang på fisk er viktige faktorer for hvilke innsjøer arten velger som hekkeområder (Eriksson 1994). Territoriene er ofte relativt store og knyttet til én innsjø, men fuglene kan benytte flere innsjøer i nærheten til næringssøk (Jackson 2005).

Flere faktorer kan påvirke bestanden av storlom. Fordi reiret ofte ligger svært nær vannkanten, kan selv små endringer i vannstand føre til oversvømmelse av reir. Flom eller regulering av innsjøer kan derfor være en viktig årsak til hekkesvikt (Hake et al. 2005).

Predasjon på egg og unger kan være betydelig. I enkelte studier har predatorer stått for nesten halvparten av registrerte reirtap (Mudge & Talbot 1993).

Menneskelig aktivitet ved innsjøer kan føre til at rugende fugler forlater reiret, noe som kan øke risikoen for predasjon eller eggtap.

Forsuring kan påvirke fiskebestander og dermed næringsgrunnlaget for arten. Likevel kan storlomen i noen grad kompensere ved å bruke virvelløse dyr som føde for unger (Eriksson 1994).

I vinterområdene kan arten påvirkes av menneskelig aktivitet til havs. Lomarter er generelt følsomme for forstyrrelser fra skipstrafikk og andre aktiviteter til havs (Jarrett et al. 2021). De regnes også blant sjøfuglene som er mest sensitive for offshore vindkraftutbygging i marine områder (Garthe & Hüppop 2004, Garthe et al. 2023).