Stormsvale
Engelsk navn:
Leach’s storm-petrel
Vitenskapelig navn:
Hydrobates leucorhous
ForfatterE:
Sist oppdatert:
Beskrivelse
Stormsvalen er den nest minste av sjøfuglene som hekker i Nord-Atlanteren, men har nesten like lange vinger som en lunde. Med en kroppsvekt på 40-45 gram er den nær dobbelt så stor som havsvalen.
Begge er mørke fugler med hvit overgump, men stormsvalen har kløftet stjert, gråere rygg, helt mørke vingeundersider og et bredt, gråbrunt vingebånd.
På havet kan stormsvalens flukt med stadige høydeskift minne om en terne, mens havsvalen alltid flyr lavt over sjøen. Kjønnene kan ikke skilles på utseende.
Fuglene ankommer og forlater kolonien mens det er mørkt og har en karakteristisk latter-lignende spill-flukt over land sammen med en jevnt surrende lyd når de er inne i reiret.
Relevante lenker:

Rødlistestatus
Den norske vurderingen er primært begrunnet i at bestanden er liten og at det er tegn til kraftig tilbakegang i landets største kjente koloni, som nærmere omtalt nedenfor.
- Ikke vurdert
- Ikke egnet
- Livskraftig
- Datamangel
- Nær truet
- Sårbar
- Sterkt truet
- Kritisk truet
- Regionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
Bestandsstørrelse
Siden stormsvalene kun er nattaktive over land, er koloniene notorisk vanskelige å lokalisere og taksere. Rundt årtusenskiftet ble verdensbestanden beregnet å telle 9,0-10,6 millioner par (Mitchell et al. 2003). Etter sterk tilbakegang i de største koloniene ble tallet nedjustert til 6,7-8,3 millioner par i 2016, hvorav 40-48 % hekket i Nord-Atlanteren (BirdLife International 2018). Europa har kun 58 600-87 600 par (BirdLife International 2021).
Den norske bestanden er grovt anslått til mellom 100 og 1 000 par (Anker-Nilssen 1994). Dette ble også gjengitt av Anker-Nilssen et al. i 2015. Estimatet er omtalt og referert som mer eksakt av andre (Schimmings & Øien 2015; BirdLife International 2021), men det finnes ikke kunnskap som gir støtte for det.
Per 2024 er det ringmerket litt over tusen individer i Norge fordelt på minst 34 ulike lokaliteter, de fleste steder vha. mistnett og lokkelyd (Anker-Nilssen 1999; Anker-Nilssen 2000; Norsk Ringmerkingssentral 2026). Mer enn tre fjerdedeler av fuglene er merket på Røst, som trolig har landets største koloni. Mange har velutviklet rugeflekk, men dette bekrefter ikke hekking lokalt.
Stormsvaler har stor aksjonsradius i hekketiden (Hedd et al. 2018; Collins et al. 2022) og gjenfunn viser at noen av individene på norskekysten også besøker skotske hekkeområder (Norsk Ringmerkingssentral 2026).
Artens genetikk er kompleks, men selv om bestandene av nominatunderarten H. l. leucorhous i Atlanterhavet og Stillehavet har genetiske ulikheter, er de ikke genetisk isolert (Bicknell et al. 2012; Taylor et al. 2018).
Nasjonalt
| Region/område | Estimert antall (par) | År | Referanse |
|---|---|---|---|
| Fastlandet | <1 000 | 2014 | Anker-Nilssen et al. 2015 |
| Norskehavet | >100 | 2014 | Anker-Nilssen et al. 2015 |
| Nordsjøen | >10 | 2014 | Anker-Nilssen et al. 2015 |
| Norge totalt | <1 000 | 2014 | Anker-Nilssen et al. 2015 |
Internasjonalt
| Område | Estimat | Enhet | Trend | År | Kilde |
|---|---|---|---|---|---|
| Canada | 3 015 740 | Par | Synkende (kortsiktig) | 1970 – 2018 | Pollet et al. 2021 |
| Færøyene | 1 000 | Par | 2002 | Frederiksen 2010 | |
| Island | 21 900 | Par | Synkende (kortsiktig) | 2018 | Deakin et al. 2021 |
| Republikken Irland | 862 | AOS | 2015 – 2021 | Burnell et al. 2023 | |
| Skottland | 9 903 | AOS | 2015 – 2021 | Burnell et al. 2023 | |
| Globalt | 6 700 000–8 300 000 | Individer | Synkende | 2016 | BirdLife International 2018 |
AOS=Apparently Occupied Sites
Hekkeutbredelse
Med unntak av noen titalls par på øyer i Sør-Afrika (Underhill et al. 2002), hekker stormsvalen kun i den tempererte sonen på nordlige halvkule. I Nordvest-Atlanteren hekker den på østkysten av USA og Canada fra 43-52°N, mens den europeiske bestanden hekker på Island, Færøyene, De britiske øyer og norskekysten.
Stormsvalen hekker ikke på Svalbard (Kovacs & Lydersen 2006), men påtreffes langs hele den norske fastlandskysten.
Det første hekkefunnet ble gjort 29. august 1989 på Hernyken, en av øyene ytterst i Røst-øygruppen hvor arten er mest tallrik (Anker-Nilssen & Anker-Nilssen 1993). Der starter ikke hekkingen før i august (Anker-Nilssen 1999). Dette gjør kartleggingen enda mer krevende, fordi den ikke kan kombineres med annet sjøfuglarbeid i de samme områdene.
I Sør-Norge er det funnet en liten koloni på Erkna i Giske kommune, 23 km nordvest for Runde (Olsen 1996). Per 2025 er arten ikke med sikkerhet påvist hekkende andre steder i norske farvann. Røst er dermed fremdeles verdens nordligste dokumenterte koloni, men fangst for ringmerking indikerer at arten hekker flere steder langs kysten lenger nord.
Høyst sannsynlig har Hornøya utenfor Vardø en liten koloni. Selv om egg eller unger ennå ikke er påvist der, er ringmerkede individer fanget gjentatte ganger på øya. I september 2002 avslørte dessuten peiling av to fugler merket med radiosendere at de oppholdt seg i hulrom inne i en overgrodd blokkmark, hvor de også svarte på avspilling av lokkelyd på dagtid (Morten Helberg pers. komm.).
Mens havsvalene hekker over store deler av Hernyken, hekker stormsvalene primært i gresskledde lier på den øverste delen av øya (60-97 moh.), men også spredt i bratte fjellsider og urer ned til 40 moh. (Anker-Nilssen & Anker-Nilssen 1993; Aarvak & Øien 2006).
Trekk- og vinterområder
De norske stormsvalenes trekk er lite kjent. Av noen få individer utstyrt med lysloggere på Røst er foreløpig kun ett individ gjenfanget, ett år etter merking. Sporingen viser at fuglen forlot Røst allerede i oktober, noe som kan indikere mislykket hekking.
Fuglen overvintret i Atlanterhavet rundt nullmeridianen fra ekvator til 20°S, før den trakk over mot den østligste delen av Sør-Amerika og returnerte nordover sentralt i Atlanterhavet før den entret Norskehavet igjen nordvest for De britiske øyer.
Pollet et al. (2014; 2019) sporet 13 fugler med lysloggere fra kolonier på østkysten av Canada og viste at de fleste trekker sørøstover mot Europa og Nordøst-Afrika og tilbringer vinteren sentralt i Atlanterhavet. Det var likevel stor individuell variasjon. Fuglen som dro lengst overvintret på kysten av Namibia og trakk deretter helt ned til 60°S før den returnerte mot nordvest.
Arealbruk i ulike årstider basert på sporingsinformasjon fra individer i utvalgte lokaliteter. Velg hvilke årstider du vil se arealbruken for i øvre venstre hjørne.
Les mer…
Kartet viser kjernetetthetsfordelinger (kernel distributions) lagt over alle tilgjengelige datapunkter for valgt årstid. Disse er basert på individuelle sporingsdata fra hekkende fugler på lokaliteter angitt med sirkler (svart sirkel = informasjon tilgjengelig for høst, vinter og vår; hvit sirkel = informasjon tilgjengelig for sommer).
Økende fargeintensitet på polygonene representerer hhv 25 %, 50 % og 75 % sannsynlighetskonturer for disse funksjonene. Med andre ord viser kartene sannsynligheten for at fugler av denne arten befinner seg i området, basert på de tilgjengelige dataene.
For å zoome: Scroll med musa. For å panorere kartet: Hold inne venstre musknapp og dra. For å endre klodens vinkling: Hold inne høyre musknapp og dra.
Kilde for høst-, vinter- og vår-data er SEATRACK. Kilde for sommerdata er SEAPOP.
Bestandsutvikling
Flere kolonier har gått kraftig tilbake i antall. Nyere estimater viser bl.a. at verdens største koloni, Baccalieu Island i Canada, avtok fra omkring 4,6-5,1 millioner par i 1984-1985 til 1,95 millioner par i 2013 (Wilhelm et al. 2019).
De største koloniene i Europa, St. Kilda i Skottland og Elliðaey på Island, avtok med hhv. 68 % fra 2000 til 2019 og 40-49 % fra 1991 til 2018 (Deakin et al. 2021).
Det finnes det ingen nøyaktige dataserier for stormsvalens bestandsutvikling i Norge, men to forhold indikerer at hekkebestanden på Røst har gått kraftig tilbake: På regelmessige båtturer i sommermånedene til Notskallen, i åpent hav 4-5 km sørvest for Røstøyene, ble arten sett jevnlig på slutten av 1980-tallet og gjennom hele 1990- og 2000-tallet. Selv om antall turer har økt etter årtusenskiftet, er det ikke observert stormsvaler der ute siden 2018 (Artsdatabanken 2026; Steve Baines pers. medd.; Anker-Nilssen et al. under utarb.).
Dette gjenspeiles også i resultatene fra ringmerkingen av hav- og stormsvaler på Røst. Mens fangsttallene for havsvale i forhold til innsats vurderes å ha vært forholdsvis stabile over tid, har andel stormsvale i fangsten avtatt drastisk det siste tiåret (Røstprosjektet ringmerkingsgruppe, upubl. data).
Figur 1 illustrerer at de to første tiårene (1964-1973 og 1974-1983), da det ikke ble brukt lokkelyd, utgjorde stormsvale hhv. 2.1 % og 1,0 % av fangstene. Fra og med 1984 ble det nesten alltid lokket med en lydmiks av de to artene, periodevis også bare av stormsvale. Andelen per tiår økte da til 6,9 %, deretter var den 4,0 % og 6,5 %, før den falt signifikant til 1.6 % i 2014-2023, altså på samme nivå som uten bruk av lyd 40-60 år tidligere. Selv da gjenfangst av stormsvale ble prioritert i 2024-2026 og det kun ble spilt stormsvalelyd, endte andelen likevel på bare 1,8 %.
Begge disse indisiene er indirekte og må tolkes med stor varsomhet, men de antyder at kanskje to tredeler av stormsvalebestanden på Røst har forsvunnet i løpet av bare et tiår.
Siden artens generasjonstid er beregnet til 14.8 år (Bird et al. 2020) kan det ennå ikke utelukkes at nedgangen også skyldes at en økende andel av individene står over hekkingen på grunn av dårlige næringsforhold, eller hekker senere på året.

Demografi
Overlevelse
I Canada hadde fuglene i to kolonier på stillehavskysten en årlig overlevelse på 97,5 % (Rennie et al. 2020), mens overlevelsen i de fleste koloniene på atlanterhavskysten bare var 78-86 % (Fife et al. 2015; COSEWIC 2020). Selv om en svært mobil bestand av ikke-hekkende fugler gjør det lett å underestimere overlevelsen til stormsvaler, indikerer dette likevel en mange ganger høyere dødelighet på østkysten. Bare på Country Island i Nova Scotia, hvor bestandene av måker og mårdyr ble regulert for å verne en koloni av rosenterne, var overlevelsen bedre og varierte fra 87,0 % til 93,0 % mellom ulike hekkehabitater (Gutowsky et al. 2023).
Det er derfor sannsynlig at predasjon har vært en medvirkende faktor for den negative bestandsutviklingen i Canada (Stenhouse et al. 2000). Det samme gjelder den største europeiske kolonien, St Kilda, hvor storjo er en meget betydelig predator (Votier et al. 2006).
Det er lite kunnskap om demografien til fuglene i norske kolonier, ikke minst fordi adkomsten til de eksponerte øyene de hekker på er krevende om høsten. Foreløpige analyser av fangstdataene på Hernyken, der 11 % av de ringmerkede stormsvalene er fanget i flere år, kan antyde at overlevelsen er like lav som i Canada og vesentlig lavere enn for havsvalene på Røst (Anker-Nilssen, upubl. data).
Reproduksjon
Stormsvalen begynner normalt å hekke når den er 5-6 år gammel (Pollet et al. 2021). Som alle stormfugler legger den kun ett egg per hekkeforsøk, og både rugetid (6-7 uker) og ungens reirtid (9-10 uker) er av de lengste blant norske sjøfugler.
Det er vist at stormsvalenes aktivitet over land reduseres når det er månelyst (Watanuki 1986). Lyset er nok også den viktigste forklaring på at det hekker så få stormsvaler i arktiske områder, der det kontinuerlige dagslyset om sommeren gjør det nødvendig å utsette hekkingen til høsten for å unngå predasjon fra flygende predatorer. Det er derfor få registreringer av fuglenes hekketidspunkt så langt nord. Et egg funnet i klekking på Hernyken (67,4°N) 29. september 2006 (Aarvak & Øien 2006) måtte altså være lagt i midten av august, og ungen kunne ikke forventes å bli flygedyktig før i månedsskiftet november/desember.
På Erkna (62,6 °N) foregår hekkingen til mer normal tid. En voksenfugl på reir med en nyklekt unge 13. august 1996 (Olsen 1996) hadde følgelig lagt i slutten av juni. Det er likevel tre uker senere enn det som er kjent på St Kilda (57,8°N) i Skottland (Money et al. 2008), to-tre uker senere enn på Bon Portage Island (43.5°N) i Nova Scotia (Pollet et al. 2017) og en måned senere enn på South Farallon Island (37.7°N) i California (Ainley et al. 1975). En enkel sammenligning av publiserte resultater viser en klar sammenheng mellom leggetidspunkt og kolonienes nordlige lokalisering.
Hekkesuksessen per egg lagt ligger normalt på 60-90 %, men varierer mellom år og kolonier (Pollet et al. 2021). Med en kullstørrelse på bare ett egg må likevel voksenfuglenes overlevelse være høy for at dette skal sikre tilstrekkelig rekruttering.

Næringsvalg
Stormsvalen er ikke kjent å kunne dykke, men lever av planktoniske smådyr som den tar i havoverflaten (Pollet et al. 2021). Det er vist at den kan lukte seg fram til matkilder som inneholder mye fiskeolje (Grubb 1972), kanskje for å lokalisere grupper av beitende bardehvaler eller flytende kadavre av sjøpattedyr.
I Europa er dietten til hekkende stormsvaler bare studert på Færøyene, som viste at de bl.a. tok yngel av øyepål Trisopterus esmarkii og hvitting Merlangius merlangus (Hey 2019). I det sjøfuglrike NACES-området sentralt i Nord-Atlanteren (Davies et al. 2021) viste analyser av miljø-DNA i oppgulp og avføringsprøver fra ikke-hekkende stormsvaler i juni at de fleste hadde spist lysprikkfisker (Myctophidae) og at selvlysende dyphavsreker (Oplophoridae) var hyppig forekommende, men også glassreker (Pasiphaeidae), krill (Euphausiidae), små blekkspruter og minst 8 arter fisk stod på menyen (Silva et al. 2024).
Hekkende fugler i Canada spiser en miks av krepsdyr, blekksprut og fisk (Pollet et al. 2021).
Langs norskekysten er hverken forekomstene av slike ressurser eller hekkefuglenes beiteområder om høsten tilstrekkelig kartlagt til å kunne vurdere dette i mer detalj. Det er likevel lett å anta at laksesild Maurolicus muelleri, raudåte Calanus finmarchicus, norsk storkrill Meganyctiphanes norvegica, boreoatlantisk armkrokblekksprut Gonatus fabricii kan være viktige byttedyr, tidlig i sesongen kanskje også yngel av sild Clupea harengus og ulike torskefisker (Gadidae).
Påvirkningsfaktorer og trusler
En grundig vurdering av Pollet et al. (2023) indikerer at trusselbildet for stormsvale varierer mellom ulike hekkeområder. I hekketiden peker de både på tap av leveområder, forstyrrelser, planteetende pattedyr og forurensninger (bl.a. kvikksølv og pesticider), men predasjon fra fugler og pattedyr, kunstig lys fra installasjoner offshore og endringer i utbredelsen av byttedyr pekte seg ut som hovedtrusler for arten. De to sistnevnte rangeres også høyest utenfor hekketiden, men da er også bifangst, reduserte byttedyrbestander og ekstremvær mulige trusler.
Lyset på oljeplattformer på kanadisk sokkel tiltrekker seg store antall stormsvaler, spesielt nylig utfløyne unger (Gjerdrum et al. 2021).
I Canada har ellers predasjon av voksne fugler fra gråmåke Larus argentatus og svartbak L. marinus vært spesielt problematisk. Etter et sammenbrudd i torskebestanden gikk disse artene tilbake, men mangelen på utkast fra fiskeriene gjorde trolig stormsvaler mer attraktive (Stenhouse et al. 1999).
På europeisk side kan også storjo Stercorarius skua spesialisere seg på nattfangst av stormsvaler og gjøre et betydelig innhogg i bestanden (Votier et al. 2006).
Mink er et problem mange steder, og kan også ha hatt en betydelig effekt på norskekysten. Dessuten kan forekomst av smågnagere tiltrekke seg andre predatorer som også tar stormfugler (Hervías et al. 2013).
Det er ingen faktisk kunnskap om betydningen av disse faktorene for norske bestander. Det er få offshoreinstallasjoner i farvannene utenfor Røst og Erkna, men unge stormsvaler fra begge kolonier trekker trolig gjennom godt utbygde felt under trekket sørover på høsten.
Storjoen etablerte seg som hekkefugl på Røst i 1988 og økte gradvis til 17 par i 2020, men hekker ikke på de høye øyene der stormsvalene hekker. Det er dessuten liten overlapp i hekketid mellom artene, og det er aldri funnet rester av hverken stormsvaler eller havsvaler på storjoenes reirplasser, som sjekkes hvert år (Anker-Nilssen m.fl., upubl. data).
Dette gjelder også kommunens langt større hekkebestander av svartbak og gråmåke som har økt i antall, men avtatt på de høye øyene der stormsvalene hekker, trolig for å unngå predasjon fra havørn Haliaeetus albicilla. Runde har en større storjokoloni lokalisert på toppen av øya, men det er langt derfra til Erkna.
Det synes mer sannsynlig at nedgangen i stormsvalebestanden på norskekysten er forklart med redusert mattilgang. Denne teorien støttes av en kraftig reduksjon i forekomstene av dyreplankton i de tilstøtende havområdene (Kristiansen et al. 2019; Skagseth et al. 2022). Det er likevel påfallende at havsvalen synes mindre påvirket, men artenes diett på norskekysten er ikke studert.

Referanser
Ainley, D.G., Morrell, S., Lewis, T.J. 1975. Patterns in the life histories of storm petrels on the Farallon Islands. Living Bird 13: 295-311.
Anker-Nilssen, T., Anker-Nilssen, P.G. 1993. Breeding of the Leach’s Petrel Oceanodroma leucorhoa on Røst, N Norway. Fauna norvegica Series C, Cinclus 16: 19-24.
Anker-Nilssen, T., 1994. Stormsvale Oceanodroma leucorhoa. I: Gjershaug, J.O., Thingstad, P.G., Eldøy, S., Byrkjeland, S. (red.). Norsk Fugleatlas. Hekkefuglenes utbredelse og bestandsstatus i Norge. Norsk Ornitologisk Forening, Klæbu, s. 44-45.
Anker-Nilssen, T. 1999. Svalene som løper på vannet. I: Brox, K.H. (red.). Brennpunkt Natur 99. Tapir forlag, Trondheim, s. 31-41.
Anker-Nilssen, T. 2000. Leach’s storm-petrel Oceanodroma leucorhoa. I: Anker-Nilssen, T., Bakken, V., Strøm, H., Golovkin, A.N., Bianki, V.V. & Tatarinkova, I.P. (red.). The status of marine birds breeding in the Barents Sea region. Norsk Polarinstitutt Rapportserie 113, Tromsø, s. 24-26.
Anker-Nilssen, T., Barrett, R.T., Lorentsen, S.-H., Strøm, H., Bustnes, J.O., Christensen-Dalsgaard, S., Descamps, S., Erikstad, K.E., Fauchald, P., Hanssen, S.A., Lorentzen, E., Moe, B., Reiertsen, T.K., Systad, G.H. 2015. SEAPOP. De ti første årene. Nøkkeldokument 2005-2014. SEAPOP. Norsk institutt for naturforskning, Norsk Polarinstitutt & Tromsø Museum – Universitetsmuseet. Trondheim, Tromsø. 58 s.
Artsdatabanken 2026. Artsobservasjoner – Nasjonal database for funn av arter. Hentet 5.3.2026 fra https://www.artsobservasjoner.no
Bicknell, A.W.J., Knight, M.E., Bilton, D., Reid, J.B., Burke, T., Votier, S.C. 2012. Population genetic structure and long-distance dispersal among seabird populations: implications for colony persistence. Molecular Ecology 21: 2863-2876.
Bird, J.P., Martin, R., Akçakaya, H.R., Gilroy, J., Burfield, I.J., Garnett, S.T., Symes, A., Taylor, J., Şekercioğlu, Ç., Butchart, S.H.M. 2020. Generation lengths of the world’s birds and their implications for extinction risk. Conservation Biology 34: 1252-1261.
BirdLife International 2018. Species factsheet: Leach’s Storm-petrel Hydrobates leucorhous. Nedlastet 1.3.2026 fra https://datazone.birdlife.org/species/factsheet/leachs-storm-petrel-hydrobates-leucorhous.
BirdLife International 2021. Hydrobates leucorhous (Leach’s Storm-petrel). European Red List of Birds. Luxembourg: Publications Office of the European Union.
Collins, S.M., Hedd, A., Fifield, D.A., Wilson, D.R., Montevecchi, W.A. 2022. Foraging paths of breeding Leach’s storm-petrels in relation to offshore oil platforms, breeding stage, and year. Frontiers in Marine Science 9: 816659.
COSEWIC (Committee on the Status of Endangered Wildlife in Canada) 2020. COSEWIC assessment and status report on the Leach’s Storm-Petrel (Oceanodroma leucorhoa) Atlantic population in Canada. Ottawa, Canada. https://www.canada.ca/en/environment-climate-change/services/species-risk-publicregistry (åpnet 7.3.2026).
Davies, T.E., Carneiro, A.P.B., Tarzia, M., Wakefield, E., Hennicke, J., Frederiksen, M., Hansen, E.S., Campos, B., Hazin, C., Lascelles, B., Anker-Nilssen, T., Arnardóttir, H., van Bemmelen, R.S.A., Biscoito, M., Bollache, L., Boulinier, T., Catry, P., Ceia, F.R., Chastel, O., Christensen-Dalsgaard, S., Cruz-Flores, M., Danielsen, J., Daunt, F., Dunn, E., Egevang, C., Fagundes, A.I., Fayet, A.L., Fort, J., Furness, R.W., Gilg, O., González-Solís, J., Granadeiro, J.P., Grémillet, D., Guilford, T., Hanssen, S.A., Harris, M.P., Hedd, A., Huffeldt, N.P., Jessopp, M., Kolbeinsson, Y., Krietsch, J., Lang, J., Linnebjerg, J.F., Lorentsen, S.-H., Madeiros, J., Mallory, M.L., Merkel, F.R., Militão, T., Moe, B., Montevecchi, W.A., Morera-Pujol, V., Mosbech, A., Neves, V., Olsen, B., Paiva, V.H., Peter, H.-U., Petersen, A., Phillips, R.A., Ramírez, I., Ramos, J.A., Ramos, R., Ronconi, R.A., Ryan, P.G., Schmidt, N.M., Shailer, M., Sigurðsson, I.A., Sittler, B., Steen, H., Stenhouse, I.J., Strøm, H., Thompson, P., Þórarinsson, Þ.L., Wanless, S., Zino, F. & Dias, M.P. 2021. Multi-species tracking reveals a major seabird hotspot in the North Atlantic. Conservation Letters 14: e12824
Deakin, Z., Hansen, E.S., Luxmoore, R., Thomas, R.J., Wood, M.J., Padget, O., Medeiros, R., Aitchison, R., Ausden, M., Barnard, R., Booth, V., Hansen, B.R., Hansen, E.A., Hey, J., Hilmarsson, J.O., Hoyer, P., Kirby, W., Luxmoore, A., McDevitt, A.-M., Meulemans, F.M., Moore, P., Sanderson, F., Sigursteinsson, M., Taylor, P.R., Thompson, P., Trotman, D., Wallisch, K., Wallisch, N., Watson, D., Bolton, M. 2021. Decline of Leach’s Storm Petrels Hydrobates leucorhous at the largest colonies in the northeast Atlantic. Seabird 33: 74-106.
Fauchald, P., Anker-Nilssen, T., Barrett R.T., Bustnes, J.O., Bårdsen, B.-J., Christensen-Dalsgaard, S., Descamps, S., Engen, S., Erikstad, K.E., Hanssen, S.A., Lorentsen, S.-H., Moe, B., Reiertsen, T.K., Strøm, H., Systad, G.H. 2015. The status and trends of seabirds breeding in Norway and Svalbard. NINA Report 1151: 84 s.
Fife, D.T., Pollet, I.L., Robertson, G.J., Mallory, M.L., Shutler, D. 2015. Apparent survival of adult Leach’s Storm-petrels (Oceanodroma leucorhoa) breeding on Bon Portage Island, Nova Scotia. Avian Conservation and Ecology 10(2): 1.
Gjerdrum, C., Ronconi, R.A., Turner, K.L., Hamer, T.E. 2021. Bird strandings and bright lights at coastal and offshore industrial sites in Atlantic Canada. Avian Conservation and Ecology 16(1): 22.
Grubb, T.C. 1972. Smell and foraging in shearwaters and petrels. Nature 237: 404-405.
Gutowsky, S.E., Robertson, G.J., Calvert, A.M., Fifield, D.A., Ronconi, R.A., Rock, J.C. 2023. Apparent survival among adult Leach’s Storm Petrels Hydrobates leucorhous on a colony managed for predators in Nova Scotia, Canada. Marine Ornithology 51: 61–68.
Hedd, A., Pollet, I.L., Mauck, R.A., Bruke, C.M., Mallory, M.L., McFarlane Tranquilla, L.A., Montevecchi, W.A., Robertson, G.J., Ronconi, R.A., Shutler, D., Wilhelm, S.I., Burgess, N.M. 2018. Foraging areas, offshore habitat use, and colony overlap by incubating Leach’s storm-petrels Oceanodroma leucorhoa in the Northwest Atlantic. PLoS ONE 13(5): e0194389.
Hervías, S., Henriques A., Oliveira N., Pipa T., Cowen H., Ramos J. A., Nogales M., Geraldes P., Silva C., Ruiz de Ybáñez R., Oppel, S. 2013. Studying the effects of multiple invasive mammals on Cory’s shearwater nest survival. Biological Invasions 15: 143-155.
Hey, J. 2019. The diet and foraging ecology of European and Leach’s Storm Petrels in the Faroe Islands. Masteroppgave (MBiol), Cardiff University.
Kristiansen, I., Hátún, H., Petursdottir, H., Gislason, A., Broms, C., Melle, W., Jacobsen, J.A., Eliasen, S.K., Gaard, E. 2019. Decreased influx of Calanus spp. into the south-western Norwegian Sea since 2003. Deep-Sea Research Part I 149: 103048
Kovacs, K.M., Lydersen, C. (red.) 2006. Svalbards fugler og pattedyr. Norsk Polarinstitutt, Tromsø, 203 s.
Mitchell, P.I. 2004. Leach’s Storm-petrel Oceanodroma leucorhoa. I: Mitchell, P.I., Newton, S., Ratcliffe, N., Dunn, T.E. (red.) Seabird populations of Britain and Ireland. T. & A.D. Poyser, s. 101-114.
Money, S., Söhle, I., Parsons, M. 2008. A pilot study of the phenology and breeding success of Leach’s Storm-petrel Oceanodroma leucorhoa on St Kilda, Western Isles. Seabird 21: 98-101.
Norsk Ringmerkingssentral 2026. Rapporter og publikasjoner. Nedlastet 2.3.2026 fra https://www.norskringmerkingssentral.no/aktuelt/rapporter-og-publikasjoner
Olsen, O. 1996. Hekkefunn av havsvale og stormsvale på Møre-kysten. Vår Fuglefauna 19(4): 169-171.
Pollet, I.L., Hedd, A., Taylor, P.D., Montevecchi, W.A., Shutler, D. 2014. Migratory movements and wintering areas of Leach’s Storm-Petrels tracked using geolocators. Journal of Field Ornithology 85(3): 321-328.
Pollet, I.L., Leonard, M.L., O’Driscoll, N.J., Burgess, N.M., Shutler, D. 2017. Relationships between blood mercury levels, reproduction and return rate in a small seabird. Ecotoxicology 26: 97-103.
Pollet, I.L., Ronconi, R.A., Leonard, M.L., Shutler, D. 2019. Migration routes and stopover areas of Leach’s Storm Petrels Oceanodroma leucorhoa. Marine Ornithology 47: 55-65.
Pollet, I.L., Bond, A.L., Hedd, A., Huntington, C.E., Butler, R.G., Mauck, R. 2021. Leach’s Storm-Petrel (Hydrobates leucorhous), version 1.1. I: Billerman, S.M. (red.) Birds of the World. Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.lcspet.01.1
Pollet, I.L., Lenske, A.K., Ausems, A.N.M.A., Barbraud, C., Bedolla-Guzmán, Y., Bicknell, A.W.J., Bolton, M., Bond, A.L., Delord, K., Diamond, A.W., Fifield, D.A., Gjerdrum, C., Halpin, L.R., Hansen, E.S., Hedd, A., Hoeg, R., Major, H.L., Mauck, R.A., McClelland, G., McFarlane Tranquilla, L., Montevecchi, W.A., Parker, M., Pratte, I., Rail, J.-F., Robertson, G.J., Rock, J.C., Ronconi, R.A., Shutler, D., Stenhouse, I.J., Takahashi, A., Watanuki, Y., Welch, L.J., Wilhelm, S.I., Wong, S.N.P., Mallory, M.L. 2023. Experts’ opinions on threats to Leach’s Storm-Petrels (Hydrobates leucorhous) across their global range. Avian Conservation and Ecology 18(1): 11
Rennie, I.R.F., Green, D.J., Krebs, E.A., Harfenist, A. 2020. High apparent survival of Leach’s Storm Petrels Oceanodroma leucorhoa in British Columbia. Marine Ornithology 48: 133–140.
Shimmings, P., Øien, I.J. 2015. Bestandsestimater for norske hekkefugler. NOF-rapport 2015-2, 268 s.
Skagseth, Ø., Broms, C., Gundersen, K., Hátún, H., Kristiansen, I., Larsen, K.M.H., Mork, K.A., Petursdottir, H., Søiland, H. 2022. Arctic and Atlantic Waters in the Norwegian Basin, between year variability and potential ecosystem implications. Frontiers in Marine Science 9: 831739
Silva, M.C., Catry, P., Newton, J., Nunes, V.L., Wakefield, E.D. 2024. Diet of non-breeding leach’s storm-petrels (Hydrobates leucorhous) in the sub-polar frontal zone of the North Atlantic. Marine Biology 171: 148
Stenhouse, I.J., Montevecchi, W. A. 1999. Indirect effects of the availability of forage fish and fisheries discards: gull predation on breeding storm-petrels. Marine Ecology Progress Series 184: 303–327.
Stenhouse, I.J., Robertson, G.J., Montevecchi, W.A. 2000. Herring Gull Larus argentatus predation on Leach’s Storm-Petrels Oceanodroma leucorhoa breeding on Great Island, Newfoundland. Atlantic Seabirds 2: 35–44
Stokke, B.G., Dale, S., Jacobsen, K.-O., Lislevand, T., Solvang, R. og Strøm. H. (24.11.2021). Fugler: Vurdering av stormsvale Hydrobates leucorhous (Vieillot, 1818). Rødlista for arter 2021. Artsdatabanken. https://lister.artsdatabanken.no/rodlisteforarter/2021/27715.
Taylor, R.S., Bailie, A., Gulavita, P., Birt, T., Aarvak, T., Carter, H.R., Anker-Nilssen, T., Barton, D.C., Lindquist, K., Bedolla-Guzmán, Y., Quillfeldt, P., Friesen, V.L. 2018. Sympatric population divergence within a highly pelagic seabird species complex (Hydrobates spp.). Journal of Avian Biology 49: e01515.
Underhill, L.G., Crawford, R.J.M., Camphuysen, C.J. 2002. Leach’s storm petrels Oceanodroma leucorhoa off southern Africa: breeding and migratory status, and measurements and mass of the breeding population. Transactions of the Royal Society of South Africa 57: 43-46.
Votier, S.C., Crane, J.E, Bearhop, S., de León, A., McSorley, C.A., Mínguez, E., Mitchell, I.P., Parsons, M., Phillips, R.A., Furness, R.W. 2006. Nocturnal foraging by great skuas Stercorarius skua: implications for conservation of storm-petrel populations. Journal of Ornithology 147(3): 405-413.
Watanuki, Y. 1986. Moonlight avoidance behavior in Leach’s Storm-petrels as a defense against Slaty-backed Gulls. Auk 103:14-22.
Wilhelm, S.I., Hedd, A., Robertson, G.J. 2019. The world’s largest breeding colony of Leach’s Storm-petrel Hydrobates leucorhous has declined. Bird Conservation International 30: 40-57.
Wilhelm, S.I., Dooley, S.M., Corbett, E.P., Fitzsimmons, M.G., Ryan, P.C., Robertson, G.J. 2021. Effects of land-based light pollution on two species of burrow-nesting seabirds in Newfoundland and Labrador. Canada. Avian Conserv. Ecol. 16:12.