Storskarv

Storskarv har en nesten global utbredelse med hekkeforekomster på Østkysten av Nord-Amerika, vestkysten av Grønland, i store deler av Europa, Afrika, Sentral-Asia og Sør-Asia og Australia. Globalt finnes det seks underarter av storskarven.

Nominatformen Phalacrocorax carbo carbo, har en atlantisk utbredelse og hekker også langs Østkysten av Nord-Amerika, Vestkysten av Grønland, Island, Færøyene og i nordlige deler av Storbritannia. Underarten mellomskarv, har en eurasisk utbredelse og har sin hovedutbredelse i Mellom-Europa og Asia.

Storskarv beskrives best som «delvis trekkende art», dvs. at noen individer oppholder seg i området rundt hekkekolonien året rundt, mens andre trekker lengre om vinteren. Individene som trekker, forflytter seg typisk ikke mer enn 1000 km.

Nominatformen oppholder seg langs kysten hele året, og basert på ringmerkingsdata trekker noen bestander nordover i Barentshavet, mens andre beveger seg sørover.

Basert på ringmerkingsgjenfunn overvintrer en del av de norske storskarvene i Kattegat og Østersjøen, mens noen få fugler trekker så langt sør som Middelhavsregionen.

En undersøkelse av storskarv felt i Mjøsaområdet i 2017 viste at ca. 10 % av de felte skarvene var av nominatformen (S.-H. Lorentsen pers. comm.).

Mellomskarven oppholder seg i langt større utstrekning innlands enn nominatformen, f.eks. ved større innsjøer eller elver, men de fleste ringmerkingsgjenfunn fra mellomskarv er fra kysten.

Noen av de norske mellomskarvene trekker inn i Skagerrak-området og inn i Danske og Svenske farvann om vinteren. Det er få ringmerkingsfunn av norske storskarv i Nederland, Storbritannia, Finland og Russland.

Hekkebestanden av storskarv langs den norske fastlandskysten ble anslått til omtrent 21 300 par i 2013 (Fauchald et al. 2015). Arten hekker ikke på Jan Mayen og Svalbard. Storskarvbestanden i Barentshavet har siden 1980 variert mellom ca. 2 500 og 9 000 par og lå ved siste estimat i 2013 på ca. 5 000 par, men har gått ned til 2 261 par i 2026. I Norskehavet har bestanden mellom 1980 og 2008 variert mellom 29 000 par og 45 000 par.

Fra 2008 til 2013 droppet bestanden fra omtrent 35 000 par til 13 000 par. I 2026 ble bestanden i Norskehavet anslått til rundt 6 500 par. Langs kysten av Nordsjøen og Skagerrak manglet storskarv som hekkefugl frem til ca. 1997, og har siden tatt seg opp til 2 730 par i 2013 og ca. 5 000 par i 2026. En del av disse fugler tilhører underarten sinensis og telles dermed som mellomskarv, mens det langs Nordsjøen også hekker fugler av nominatformen carbo.

Storskarv hekker i kolonier av varierende størrelse, fra et titalls til flere hundre par. Nominatformen hekker på holmer eller på kystklipper, mens mellomskarv både hekker i trær (f.eks. i Østfold), ofte sammen med gråhegrer, men også på holmer langs kysten. Det er svært få innlands hekkefunn av mellomskarv i Norge.

Alder ved kjønnsmodning er 4-5 år. Både hanner og hunner bidrar med reirbygging. Eggleggingen skjer typisk i mai, og hunnen legger typisk 2-4 egg (1-6).

Antall egg varierer mellom år, og har i en koloni på Røst (nominatformen) ligget på i gjennomsnitt 2,89 egg, mens gjennomsnittet i en koloni (mellomskarv) på Rauna i Agder har ligget på 3,33 egg (Lorentsen et al. 2022).

Rugetiden er 28-31 døgn. Ungene blir flygedyktige etter omtrent 50 dager, men er avhengig av foreldrene i ytterligere 40-50 dager. Hekkesuksess varierer også mellom år, og på Rauna ble i gjennomsnitt 1,80 unge/reir flygedyktig, mens det mangler data for hekkesuksess fra andre kolonier i Norge (Lorentsen et al. 2022).

Storskarv lever hovedsakelig av fisk som den fanger mellom havoverflaten og rundt 30 meters dybde (Grémillet & Wilson 1999). Storskarv er en opportunist og dietten varierer geografisk og over tid avhengig av det som er tilgjengelig (Lorentsen et al. 2004, Lorentsen et al. 2022).

I Trøndelag og Nord-Norge har studier vist at torskefisk, deriblant torsk og sei dominerer dietten (Lorentsen et al. 2004, Lorentsen et al. 2022), mens leppefisk dominerte dietten av mellomskarvene i Sør-Norge (Dehnhard et al. 2021).

Arten blir i hele utbredelsesområdet sett på som konkurrent til fritids- og kommersielle fiskere. Analyser i Norge har derimot vist at storskarv spiser hovedsakelig unge årsklasser av sei og torsk som er mindre enn 25 cm i lengde.

Artens uttak er beregnet til mindre enn 2% av fiskebestanden av de to artene (Dehnhard et al. 2021). Sammenliknet med kommersielt fiskeri var andelen torsk og sei som ble tatt av storskarv veldig liten (Dehnhard et al. 2021), og det er usannsynlig at økning av mellomskarvbestander i Nordsjøen og Skagerrak har noe å gjøre med kollaps av torsk i regionen rundt Oslofjorden.

Studien fant derimot et stor konfliktspotensiale i forhold til uttak av leppefisk. Leppefisk blir brukt av oppdrettsindustrien som rensefisk, og mellomskarvene spiser omtrent samme mengde leppefisk som det som tas ut årlig for kommersiell bruk.

Storskarv er sårbar for mange forskjellige trusler. Jakt og forurensing spesielt med DDT forårsaket kollaps av mellomskarv-bestanden i Sentral-Europa rundt 1960 (Bregnballe 1996). Arten er pga. sin høye posisjon i næringsnettet fortsatt utsatt for høye nivåer av miljøgifter, og i en studie fra Middelhavsregionen er det påvist så høye nivåer av kvikksølv at det kan negativt påvirke utviklingen av egg og unger, og dermed evnen til reproduksjon (Albertos et al. 2020). Det er også funnet høye nivåer av PFAS og PFOS i egg fra mellomskarv i Sverige (Nordén et al. 2013).  

Også plastforurensing er en trussel for storskarv. En studie fra Irland viste at 7% av storskarv-ungene gulpet opp plastpartikler under ringmerking, noe som indikerer at storskarv enten forveksler plast med maten eller får det i seg via fisk (Acampora et al. 2017). Det er ukjent om nivået av plast i storskarv kan ha negative effekter, og plast-inntak er så langt ikke påvist hos storskarv i Norge (Benjaminsen et al. 2024). Storskarvene bruker ofte plast som reirmateriale (O’Hanlon et al. 2021, Jylhä-Vuorio et al. 2024). Mens data fra Norge mangler, inneholdt 58% av reirene i en studie utført i Finskebukta plast (Jylhä-Vuorio et al. 2024). Spesielt fiskenett og tau kan fører til at unge eller voksenfugl setter seg fast og kveles eller sultes til døde.  

Storskarvene som hekker på holmer og skjær er veldig sensitiv mot forstyrrelser i hekkeperioden. Spesielt er forstyrrelser fra båter som kommer for nært kolonien en stor trussel. Hvis en koloni blir forstyrret flere ganger gir fuglene opp hekkingen. I slike tilfeller etablerer de seg ofte i nye områder påfølgende år. Forstyrrelser av kolonier og punktering av egg blir også brukt som metode for å kontrollere den økende bestanden av mellomskarv i flere andre land.

Generelt er konflikter med mennesker en av de største truslene for storskarv per i dag. Slike konflikter er gjerne knyttet til en forestilling om at storskarvene konkurrerer med mennesker om fisk som har enten kommersiell verdi eller er av interesse for fritidsfiskere.

Storskarv blir ofte tiltrukket av oppdrettsanlegg (Carss 1994), noe som kan føre til at fuglene setter seg fast i beskyttelsesnett over merdene. Det er heller ikke uvanlig at det blir søkt om skadefelling av storskarv rundt oppdrettsanleggene.   

Fiskeri utgjør en videre trussel, siden storskarv blir jevnlig tatt som bifangst i kystnært garnfiske (Christensen-Dalsgaard et al. 2019, Glemarec et al. 2020). Til slutt er storskarv, spesielt nominatformen, kjent for å finne maten i tareskog, og en tidligere studie har vist at taretråling kan ha negativ påvirkning på tilgang på småsei og torskefisk, og negativ påvirkning på storskarv (Lorentsen et al. 2010).

Storskarv kan jaktes i hele landet, men det er mange lokale reguleringer i forhold til utøvelse av jakten.