Svartand
Engelsk navn:
Common scoter
Vitenskapelig navn:
Melanitta nigra
ForfatterE:
Sist oppdatert:
Beskrivelse
Svartanda er en av de større marine dykkendene (1-1.5 kg). Den hekker relativt fåtallig i Norge, men finnes i betydelige konsentrasjoner på kysten, særlig om våren før trekket til hekkeområdene i høyereliggende strøk.
Hannen er helt svart, har svart nebb med en gul til oransje nebbrygg, og en kuleformet svart knopp ved roten. Hunnene er mørkebrune, ofte med hvite flekker på siden av hodet, med mørkegrått nebb.
Relevante lenker:

Rødlistestatus
- Ikke vurdert
- Ikke egnet
- Livskraftig
- Datamangel
- Nær truet
- Sårbar
- Sterkt truet
- Kritisk truet
- Regionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
Bestandsstørrelse
Den europeiske bestanden er estimert til 107 000–131 000 par (BirdLife International 2020).
På Svalbard observeres svartand årlig på Vest-Spitsbergen og Bjørnøya. Basert på tall fra 1994 til 2002 ble det antatt at vinterbestanden av svartand i Norge var mellom 8 000 og 12 000 individer (Svorkmo-Lundberg et al. 2006, Shimmings & Aarvak 2024).
Nasjonalt
| Region/område | Estimert antall (par) | År | Referanse |
|---|---|---|---|
| Norge totalt | 635–1 255 | 2005 – 2015 | Shimmings & Øien 2015, Shimmings & Aarvak 2024 |
Internasjonalt
| Område | Estimat | Enhet | Trend | År | Kilde |
|---|---|---|---|---|---|
| Finland | 1 000–2 000 | Par | Stabil (langsiktig, 1980-2018) | 2013 – 2018 | European Commission 2020 |
| Island | 400–600 | Par | Økende | 2008 – 2024 | Natural Science Institute of Iceland 2026 |
| Republikken Irland | 18–31 | Par | Synkende (1987-2018) | 2013 – 2018 | European Commission 2020 |
| Russland | 100 000–120 000 | Par | 1980 – 1990 | Snow & Perrins 1998 | |
| Sverige | 10 000–15 600 | Voksne individer | Synkende | SLU Artdatabanken 2026 | |
| Globalt | 687 000–845 000 | Individer | Økende (2014-2023) | 1996 – 2013 | Wetlands International (2026), BirdLife International (2018) |
Hekkeutbredelse
Svartanda hekker på Island, østlige Grønland og nordlige Storbritannia, over hele Skandinavia og de nordlige delene av vestlige og sentrale Russland. I Norge hekker den over hele landet, hovedsakelig i høyereliggende strøk i innlandet, men i Nord-Norge også ved kysten. Shimming & Aarvak (2024) oppgir at de største konsentrasjonene av hekkende svartand finnes i Finnmark og Troms, i Nord-Trøndelag og i Aust-Agder.
Den hekker fåtallig på Svalbard, og antas ikke å ha en etablert hekkebestand, men det var hekking i Kongsfjorden (enkeltreir) i 2009 og 2015, samt at det er noen eldre hekkefunn på Bjørnøya og i Bellsund (Artsobservasjoner).
Trekk- og vinterområder
Om vinteren oppholder svartanda seg for det meste i grunne marine områder nær kysten, men kan også finnes i innsjøer. Den overvintrer i store deler av Østersjøen, særlig rundt Danmark og Storbritannia.
I Norge overvintrer den regelmessig i Oslofjorden, og mer spredt på østre deler av Sørlandskysten. Den er vanlig langs kysten av Vest-Agder og Rogaland, særlig i Lista-området, utenfor Jæren, ytre deler av Ryfylke og ved Karmøy, og er ganske vanlig i ytre kyststrøk av Vestlandet.
Sør i Trøndelag er det en betydelig vinterbestand, særlig ved Hitra, Ørlandet, Bjugn og Froan. Arten er tallrik i flere områder i Trondheimsfjorden.
I Nordland, Troms og Finnmark forekommer den mer spredt og fåtallig vinterstid (Svorkmo-Lundberg et al. 2006, Shimmings & Aarkvag 2024). Sammenlignet med utbredelsen for perioden 1963-2000 kan det se ut som om svartanda i økende grad overvintrer lenger nord i de senere årene (2014-2023) (Shimmings & Aarvak 2024).
Trekket hos den norske bestanden av svartand er i stor grad ukjent. En del fugler trekker ut av landet om vinteren, og det er sannsynlig at mesteparten av fuglene i Sør-Norge drar til danske farvann (Bakken et al. 2003). En fugl merket i Malmø ble funnet igjen utenfor Kristiansand (Stavanger Museum 2026).
Et studium av islandske hekkefugler, utstyrt med lysloggere, viste at de for det meste overvintret i Skottland, rundt Irskesjøen og i Danmark, med noen få funn så langt sør som Portugal og Marokko. Interessant nok var en av fuglene innom Vestlandet i løpet av vinteren (Aðalsteinsson et al. 2025).
Oslofjorden er et viktig rasteområde for svartand på vei nordover, og flokker på 50-100 individer er vanlig (opptil 3 000 individer). I Porsangerfjorden, der det ikke er et gjennomgående trekk, fungerer fjorden som et rasteområde før fuglene drar inn i innlandet (Shimmings & Aarvak 2024).
Bestandsutvikling
Data viser at det var en nedgang på 47.5 % i antall fugler som overvintrer i Østersjøen: fra 783 000 i 1988–1993 til 412 000 i 2007–2009. Andelen av den nordvest-europeiske vinterbestanden i Østersjøen har dermed sunket betydelig (Skov et al. 2011). Antall hekkende svartender i Flow Country i Skottland ble halvert i tidsrommet 1995-2007 (Hancock et al. 2016), og det var en 44% reduksjon mellom 2002 og 2023 (Hughes et al. 2024). På Mývatn på Island økte bestanden derimot med ca. 2 % per år mellom 1974 og 2018, med en vekst på 4-5% per år i tidsrommet 2009-2018 (Petersen et al. 2021).
I Norge er utviklingen i hekkebestanden dårlig kjent, men en sammenligning av data fra hekkefuglatlaset mellom 1970-1990 (Gjershaug et al. 1994) med hekkefunn presentert i Artsobservasjoner for de ti siste årene (2014-2023), tyder på utbredelsen til svartand i løpet av de to periodene har vært relativt stabil, men at antallet registrerte hekkinger har gått ned (Shimmings & Aarvak 2024). I Oppland har svartanda forsvunnet fra mange tidligere hekkeplasser, noe som tyder på at bestanden har gått ned (Opheim 2020).
De nyeste analysene av vinterdata for hele norskekysten viser at svartanda økte kraftig i tidsrommet 1972 til midt på 1990-tallet, for så å flate ut (Fig.1). Totalt sett var bestanden i 2025 nesten 2.5 ganger større enn i 1972.
Oppdelt på havregioner viser analysene en sterk årlig økning på gjennomsnittlig 8.45% for Barentshavet. Norskehavet-Nord har hatt en økning på 3.84% mens Norskehavet-Sør har det gjennomsnittlig vært en årlig nedgang på 0.14% per år (Fig. 2). Bestanden i Nordsjøen/Skagerak ser ut til å ha vært relativt stabil siden midt på 1990-tallet (Fig. 2). Dette tyder igjen på at svartanda har hatt nordlig forskyvning av utbredelsesområdet på norskekysten over tid.


Demografi
Overlevelse
Den eldste ringmerkede fuglen ble 16 år gammel, men årlige overlevelsesrate for voksne er i stor grad ukjent, med unntak av islandske hunner som i gjennomsnitt hadde 78 % overlevelse (Fox et al. 2003). Nyere studier fra Island (2009–2018) med fangst–gjenfangst-data viste høyere årlig overlevelse (85%) enn tidligere estimater fra 1925–1958, i tråd med økende bestander ved Mývatn (Petersen et al. 2021).
Reproduksjon
Svartanda blir kjønnsmoden ved 2–3 års alder. Pardannelse skjer sannsynligvis sent på høsten og vinteren, etter ankomst til overvintringsområdene. Arten opptrer som enkeltindivider i hekkesesongen.
Egglegging skjer vanligvis i første uke av juni, med en topp midt i juni. Som hos andre vannfugler varierer hekkekronologien mellom år, hovedsakelig på grunn av værforhold.
Reirene er vanligvis plassert 3–30 meter fra vannkanten og er spredt snarere enn gruppert. Kullstørrelsen er vanligvis 8–9 egg. Egglegging skjer med ett til to dagers mellomrom.
Ungene forlater reiret kort tid etter at dunen har tørket og begynner å finne føde på egen hånd. Ungene blir flygedyktige etter 45–50 dager. Hekkesuksessen varierte fra 57% til 89% på Island (Fox et al. 2003).
Næringsvalg
Svartanda beiter nesten utelukkende ved dykking, vanligvis på 1-4 meters dyp, selv om dykk på opptil 30 meter forekommer (Hartley 2007). Den kan opptre i store flokker til havs om vinteren, men beiter som regel i mindre og løsere grupper, ofte sammen med andre sjøfugler nær kysten.
Næringsvalg hos svartand er, oss bekjent, ikke blitt studert i Norge, men undersøkelser fra andre deler av Europa viser et vidt spekter av arter. Dietten består hovedsakelig av bløtdyr, med rundt 30 registrerte arter, blant annet hjerteskjell, blåskjell og sandskjell.
I tillegg tas tidvis andre akvatiske virvelløse dyr som krepsdyr, børstemark og insekter, samt små fisk og noe plantemateriale (Cramp & Simmons 1977, Durinck et al. 1993, Tulp et al. 2010, Schwemmer et al. 2019).
Om vinteren dominerer marine bløtdyr i dietten, og valg av bytte styres trolig av tilgjengelighet, størrelse og energiinnhold (Schwemmer et al. 2019).
Om sommeren er hunnene mer avhengige av fjærmygglarver og vannlopper, mens ungene først spiser frø og insekter før de går over til samme føde som hunnene (Gardarsson & Einarson 1994, Carboneras & Kirwan 2020).
Påvirkningsfaktorer og trusler
BirdLife International (2020) peker på klimaendringer, drukning i fiskeredskap, havforsuring, kommersiell høsting av muslinger samt forstyrrelser fra offshore vindkraft og skipsfart som sentrale trusler for svartand. For norske forhold er disse faktorene relevante, sammen med forurensning, arealtap, energiproduksjon til havs, menneskelige forstyrrelser og sykdom. I tillegg vurderes jakt som en viktig påvirkningsfaktor (Shimmings & Aarvak 2024).
Klimaendringer antas å påvirke svartand negativt gjennom tap og forringelse av habitat. Arten er avhengig av våtmarker i hekkesesongen, og studier har dokumentert reduksjon og tap av innsjøer i Sibir (Smith et al. 2005). Endringer i snø- og isforhold kan føre til misforhold mellom behov og tilgang på næring, noe som kan knyttes til bestandsnedgang (Drever et al. 2011). Havforsuring og eutrofiering kan redusere forekomsten av muslinger og andre bløtdyr som er viktige næringsressurser for svartand (Steinacher et al. 2009, Skov et al. 2011). Klimaendringer antas også å drive forskyvninger i artens utbredelse nordover og mot høyereliggende områder (Huntley et al. 2007, Keller et al. 2020).
Bifangst i fiskegarn utgjør en dokumentert dødsårsak, særlig for ungfugl (Stempniewicz 1994, Bakken et al. 2003). Uttak av skjell og muslinger kan føre til økt konkurranse om næring (Wolfshaar et al. 2023). Utsetting av fisk i fjellvann kan også påvirke hekkebestander negativt gjennom konkurranse om byttedyr (Hancock et al. 2016), slik det er foreslått på Hardangervidda (Håland 2012).
Oljesøl og kronisk oljeforurensning er særlig alvorlig i overvintringsområder med store konsentrasjoner av fugl (Castège et al. 2004, Nikolaeva et al. 2006), og danske studier viste at 76% av døde strandede svartender var oljepåvirket (Larsen et al. 2007).
Tap og endring av bunnhabitater samt drenering og skogplanting i våtmarksområder kan redusere kvaliteten på hekkehabitater (Breen et al. 2022).
Havvind og annen energiproduksjon kan påvirke svartand gjennom habitatendringer, kollisjonsrisiko og forstyrrelser. Båt- og skipstrafikk reduserer tidsbruk til næringssøk og kan påvirke områdets funksjon som leveområde (Kaiser et al. 2006, Wolfshaar et al. 2023).
Fugleinfluensa er påvist hos svartand, men uten dokumenterte bestandsregulerende effekter per i dag (Melville & Shortridge 2006).
Referanser
Aðalsteinsson, S., Petersen, I.K. & Fox, A.D. 2025. Wintering area and experience effects on spring migration strategies, timing and breeding success in Icelandic-nesting Common Scoters (Melanitta nigra). Ibis 167:945–961.
Bakken, V., Runde, O.J. & Tjørve, E. 2003. Norsk ringmerkingsatlas: Lommer – alkefugler. Vol. 1. Stavanger Museum, Stavanger.
BirdLife International. 2020. Species factsheet: Common Scoter Melanitta nigra. BirdLife International. https://datazone.birdlife.org/species/factsheet/common-scoter-melanitta-nigra
Breen, P., Clarke, S. & Tully, O. 2022. Modelling essential habitat for Common Scoter (Melanitta nigra) in a disturbed environment. Estuarine, Coastal and Shelf Science 276:108007.
Carboneras, C. & Kirwan, G.M. 2020. Common Scoter (Melanitta nigra), version 1.0. In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds). Birds of the World. Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY. https://doi.org/10.2173/bow.blksco1.01
Castège, I., Hémery, G., Roux, N., d’Elbée, J., Lalanne, Y., D’Amico, F. & Mouchès, C. 2004. Changes in abundance and at-sea distribution of seabirds in the Bay of Biscay prior to, and following the “Erika” oil spill. Aquatic Living Resources 17:361–367.
Cramp, S. & Simmons, K.E.L. 1977. The Birds of the Western Palearctic. Vol. 1. Oxford University Press, Oxford.
Drever, M.C., Clark, R.G., Derksen, C., Slattery, S.M., Toose, P. & Nudds, T.D. 2011. Population vulnerability to climate change linked to timing of breeding in boreal ducks. Global Change Biology 18:480–492.
Durinck, J., Christensen, K.D., Skov, H. & Danielsen, F. 1993. Diet of the Common Scoter Melanitta nigra and Velvet Scoter Melanitta fusca wintering in the North Sea. Ornis Fennica 70:215–218.
Fox, A.D., Petersen, Æ. & Frederiksen, M. 2003. Annual survival and site-fidelity of breeding female Common Scoter Melanitta nigra at Mývatn, Iceland, 1925–58. Ibis 145:E94–E96.
Gardarsson, A. & Einarsson, A. 1994. Responses of breeding duck populations to changes in food supply. Hydrobiologia 279:15–27.
Gjershaug, J.O., Thingstad, P.G., Eldøy, S. & Byrkjeland, S. 1994. Norsk fugleatlas. Norsk Ornitologisk Forening, Klæbu.
Hancock, M.H., Robson, H.J., Smith, T.D. & Douse, A. 2016. Correlates of lake use by breeding Common Scoters in Scotland. Aquatic Conservation: Marine and Freshwater Ecosystems 26:749–760.
Hartley, C. 2007. Status and distribution of Common Scoters on the Solway Firth. British Birds 100:280–288.
Hughes, R., Klein, D., Andersen, R., Anderson, R., Gullett, P.R., Littlewood, N., Martin-Walker, A., MacLennan, A., Pravia, A., Stagg, P., Bingham, C. & Hancock, M.H. 2024. Breeding Common Scoters Melanitta nigra in Scotland’s Flow Country: a population in decline despite productivity being stable. Bird Study 71:256–269.
Huntley, B., Green, R.E., Collingham, Y.C. & Willis, S.G. 2007. A Climatic Atlas of European Breeding Birds. Durham University, RSPB & Lynx Edicions, Barcelona.
Håland, A. 2012. Numbers, density and trends of breeding Black Scoters Melanitta n. nigra at the Hardangervidda plateau, southern Norway 1978–2012, in perspective of climate variations and varying density of Brown Trout Salmo trutta. Ornithology Studies 2012-1:1–15.
Kaiser, M.J., Galanidi, M., Showler, D.A., Elliott, A.J., Caldow, W.G., Rees, E.I.S., Stillman, R.A. & Sutherland, W.J. 2006. Distribution and behaviour of Common Scoter Melanitta nigra relative to prey resources and environmental parameters. Ibis 148:110–128.
Keller, V., Herrando, S., Voříšek, P., Franch, M., Kipson, M., Milanesi, P., Martí, D., Anton, M., Klvaňová, A., Kalyakin, M.V., Bauer, H.-G. & Foppen, R.P.B. 2020. European Breeding Bird Atlas 2: Distribution, Abundance and Change. European Bird Census Council & Lynx Edicions, Barcelona.
Larsen, J.L., Durinck, J. & Skov, H. 2007. Trends in chronic marine oil pollution in Danish waters assessed using 22 years of beached bird surveys. Marine Pollution Bulletin 54:1333–1340.
Lehikoinen, A., Mikola, A., Below, A., Jaatinen, K., Laaksonen, T., Lehtiniemi, T., Mikkola-Roos, M., Pessa, J., Rajasärkkä, A., Rusanen, P., Sirkiä, P., Tikkanen, H. & Valkama, J. 2024. Population estimates and recent population trends of Finnish breeding bird species. Linnut-vuosikirja 2024:16–25.
Melville, D.S. & Shortridge, K.F. 2006. Migratory waterbirds and avian influenza in the East Asian Australasian Flyway with particular reference to the 2003–2004 H5N1 outbreak. In: Boere, G., Galbraith, C. & Stroud, D. (eds). Waterbirds around the World, pp. 432–438. The Stationery Office, Edinburgh.
Nikolaeva, N.G., Spiridonov, V.A. & Krasnov, Y.V. 2006. Existing and proposed marine protected areas and their relevance for seabird conservation: a case study in the Barents Sea region. In: Boere, G., Galbraith, C. & Stroud, D. (eds). Waterbirds around the World, pp. 743–749. The Stationery Office, Edinburgh.
Opheim, J. 2020. Alpine dykkender i Oppland: Bestandsovervåking av rødlisteartene bergand, svartand, sjøorre og havelle. Norsk Ornitologisk Forening avd. Oppland rapport.
Petersen, I.K., Frederiksen, M., Petersen, A. et al. 2021. Recent increase in annual survival of nesting female Common Scoter Melanitta nigra in Iceland. Journal of Ornithology 162:135–141.
Ottosson, U., Wirdheim, A., Elmberg, J., Green, M., Gustafsson, R., Haas, F., Liljebäck, N., Lindström, Å., Nilsson, L., Ottwall, R., Svensson, M., Svensson, S. & Tjernberg, M. 2025. Fåglarna i Sverige: antal och förekomst. 2nd ed. Avium förlag, Stockholm.
Schwemmer, P., Volmer, H., Enners, L., Reimers, H.-C., Binder, K., Horn, S., Adler, S., Fox, A.D. & Garthe, S. 2019. Modelling distribution of Common Scoter (Melanitta nigra) by its predominant prey, the American razor clam (Ensis leei) and hydrodynamic parameters. Estuarine, Coastal and Shelf Science 225:106260.
Shimmings, P. & Aarvak, T. 2024. Status og kunnskapsevaluering for svartand Melanitta nigra i Norge. BirdLife Norge Rapport 2024-3.
Shimmings, P. & Øien, I.J. 2015. Bestandsestimater for norske hekkefugler. NOF-rapport 2015-2.
Skov, H., Heinänen, S., Žydelis, R., Bellebaum, J., Bzoma, S., Dagys, M., Durinck, J., Garthe, S., Grishanov, G., Hario, M., Kieckbusch, J.J., Kube, J., Kuresoo, A., Larsson, K., Luigujoe, L., Meissner, W., Nehls, H.W., Nilsson, L., Petersen, I.K., Roos, M.M., Pihl, S., Sonntag, N., Stock, A., Stipniece, A. & Wahl, A. 2011. Waterbird populations and pressures in the Baltic Sea. TemaNord 2011:550. Nordic Council of Ministers, Copenhagen.
Smith, L.C., Sheng, Y., MacDonald, G.M. & Hinzman, L.D. 2005. Disappearing Arctic lakes. Science 308:1429.
Steinacher, M., Joos, F., Frölicher, T.L., Plattner, G.K. & Doney, S.C. 2009. Imminent ocean acidification in the Arctic projected with the NCAR global coupled carbon cycle–climate model. Biogeosciences 6:515–533.
Stempniewicz, L. 1994. Marine birds drowning in fishing nets in the Gulf of Gdańsk (southern Baltic): numbers, species composition and sex structure. Ornis Svecica 4:123–132.
Svorkmo-Lundberg, T., Bakken, V., Helberg, M., Mork, K., Røer, J.E. & Sæbø, S. (eds). 2006. Norsk VinterfuglAtlas. Fuglenes utbredelse, bestandsstørrelse og økologi vinterstid. Norsk Ornitologisk Forening, Trondheim.
Tulp, I., Craeymeersch, J., Leopold, M., van Damme, C., Fey, F. & Verdaat, H. 2010. The role of the invasive bivalve Ensis directus as food source for fish and birds in the Dutch coastal zone. Estuarine, Coastal and Shelf Science 90:116–128.
van de Wolfshaar, K.E., Brinkman, A.G., Benden, D.L.P., Craeymeersch, J.A., Glorius, S. & Leopold, M.F. 2023. Impact of disturbance on Common Scoter carrying capacity based on an energetic model. Journal of Environmental Management 342:118255.