Svartbak

Svartbak ble vurdert til livskraftig (LC) på IUCN rødliste, men Langlois Lopez et al. (2022) anbefaler at svartbaken oppgraderes til sårbar (VU) på grunn av synkende bestander. På den svenske rødlista for 2025 er svartbaken listet som sterkt truet, og på Island er svartbaken rødlistet som kritisk truet.

Den europeiske bestanden ble i 2021 estimert til rundt 98 000 par (79 000-119 000).

Svartbaken forekommer hele året langs østkysten av Nord-Amerika, fra Labrador til Nord-Carolina, samt i området rundt De store sjøer. Den palearktiske hekkeutbredelsen omfatter Sør-Grønland, Island, Færøyene, Shetlandsøyene, Spitsbergen, Bjørnøya, Nord-Skandinavia østover til Kvitsjøen, samt Nord-Russland. Videre, sørover til De britiske øyer, nordvestlige Frankrike, Nord-Danmark, Nord-Tyskland og Estland (Cramp og Simmons 1983, Good 2020).

Arten er også påvist hekkende, i hvert fall sporadisk, i Nord-Spania (Galicia) siden 2005, og i Sør-Marokko (Khnifiss-lagunen) siden 2009 (Good 2020).

I Norge er svartbaken en vanlig art langs hele kysten der den hekker i ulike antall, fra enkelt par til relativt store kolonier.

Generelt trekker de nordligste bestandene av svartbak sørover, mens sørlige hekkebestander sprer seg over kortere avstander. Svartbaken overvintrer i små antall langs Atlanterhavskysten av Den iberiske halvøy, hovedsakelig i Galicia og Asturias i Spania, noen individer så langt sør som Marokko, men sjelden i Middelhavet (Good 2020).

Bakken et al. (2003) gjennomgikk 2 137 gjenfunn av svartbak ringmerket i Norge. I hovedsak overvintret norske fugler i Nordsjøområdet, særlig i Danmark, Nederland og Storbritannia, og i mindre grad i Frankrike, Belgia og Tyskland. Det viktigste overvintringsområdet ser ut til å ligge rundt den Engelske kanal.

Svartbak fra Nord-Norge er nesten utelukkende trekkfugl, mens en del fugl overvintret i Sør-Norge. Trekket går stort sett langs kysten, høsttrekket i september/oktober mens vårtrekket skjer i mars/april.

Stavanger Museum (2026) oppgir 5 237 gjenfunn og kontroller av svartbak med tilknytning til Norge, som gir et helt klart bilde av at norske svartbaker trekker til de sørlige delene av Østersjøen, Nordsjøkystene, sørkysten av England, den Engelske kanal og sørover til Sør-Frankrike. Et betydelig antall fugler er også gjenfunnet i innlandet av England.

Et studium av svartbak utstyrt med lysloggere viste at de fleste fuglene fra Hornøya trakk til områdene rundt Storbritannia i september-oktober, men trekktidene varierte mellom individene.

Allerede tidlig på vinteren (januar-februar) begynte fuglene å trekke tilbake til Hornøya (Layton-Matthews et al. 2024).

I tidsrommet 1985-2021 antar man at den globale bestanden av svartbak gikk tilbake med 43-48% (1.2-1.3% per år), der den nordamerikanske bestanden sank mye mer (68%) enn den europeiske bestanden (28%) (Langlois Lopez et al. 2022). I tyske farvann gikk offshore-bestanden av svartbak tilbake med 90 % mellom 1990 og 2016, spesielt i Nordsjøen. Til tross for dette var hekkebestandene på tyske nøkkellokaliteter stabile, noe som tyder på en endring i habitatbruk snarere enn redusert hekkesuksess (Mercker et al. 2021).

I Skottland gikk hekkebestanden av svartbak tilbake med 50% mellom 1986 og 2019, og overraskende nok var nedgangen størst i verneområder (65% nedgang) sammenlignet med andre kolonier (Furness et al. 2023). Et annet studium fra de britiske øyer viste derimot en del variasjon i bestandstrender i ulike deler av øygruppa, men totalt sett var populasjonen relativt stabil (Nager & O’Hanlon 2016).

I Finland og Sverige har bestandene gått tilbake med ca. 50%, mens i Danmark ser den ut til å ha hatt en relativt stabil bestand i samme tidsrom (Langlois Lopez et al. 2022). For hele Norge oppgir Langlois Lopez et al. (2022) at bestanden har vært stabil, eller svakt økende (fra 40 000 til 43 000 par) fra 1985 til 2021, men data fra det nasjonale overvåkingsprogrammet for sjøfugl viser at bestandstrendene siden tidlig på 1980-tallet har vært varierende, men med en generell økning i Sør-Norge og en tydelig nedgang lengst i nord.

Bestanden i Sør-Norge hadde en kraftig økning i perioden 1985–1995, men viste en avtagende tendens i perioden 2005–2013, slik at nivået da ikke lå mye høyere enn i 1980 (Fauchald et al. 2015).

I Oslofjordområdet var det en jevn økning i svartbakbestanden fra midten av 1970-tallet fram til 2019, men tallene varierte betydelig mellom år, og etter 2020 har de gått betydelig ned fra toppårene i 2013 og 2015: fra 109 par til 67 par i 2025 (Bergan et al. 2025).

Også i Telemark er det registrert en tydelig økning siden slutten av 1980-tallet (Solvang 2019), mens bestandene i Agder (Steel & Kjøstvedt 2017, Olsen 2019) og Hordaland (Byrkjeland 2015) var stabile eller svakt økende i tiårene før 2020. I et overvåkingsområde i Mandal har svartbakbestanden gått ned fra 184 par i 2000 til 96 par i 2025, og mye tyder på at utviklingen generelt er svært negativ i dette området (M. Helberg, Pers. medd.).

Langs kyststrekningen Møre–Nordland, som rommer over halvparten av bestanden, foreligger det bare begrensede data, og bestandsutviklingen er dårlig kjent i dette området.

Bestanden i Troms og Finnmark, som i 2006 utgjorde om lag 28 % av den norske bestanden, ble redusert med rundt 62 % i perioden 1980–2013 (Fauchald et al. 2015).

Gjennomsnittlig årlig voksenoverlevelsen hos svartbak fra Hornøya ble beregnet til å ligge på 81% (Layton-Matthews et al. 2024).

Svartbaken er en opportunist som søker næring i ulike habitater, fra åpent hav der den for det meste lever av ulike fiskearter og andre marine arter som for eksempel blekksprut (Cramp & Simmons 1983), eller den spiser utkast fra fiskebåter (Sommerfeld et al. 2016).

Den beiter ofte på hardbunnsfjære der den for det meste spiser marine virvelløse dyr som snegler og muslinger. På land kan svartbaken spise insekter, smågnagere med mer. Den er også å finne på søppelplasser der den spiser avfall. Svartbak er også en betydelig predator på sjøfugl som andre måker.

Dietten i hekkesesongen består hovedsakelig av fisk og fugl, der viktigste komponenter kan være lodde, atlantisk torsk og fugl som lundefugl og unger av gråmåke.

Krill har vist seg å være nest viktigst etter fisk for fugler som hekker i St. Lawrence-bukta i Canada (Good 2020). Et nyere studium fra Wales viste at 73% av hekkeparene var generalister, mens 27% var næringsspesialister: 19% spesialister på fugl som lirer, mens 8% på pattedyr som kaniner. I tillegg spiste de fisk og andre marine arter samt avfall (Westerberg et al. 2019).

Næringsvalg hos svartbak i Norge har ikke vært studert spesielt, men varierer med tid og sted og tilgjengelighet av ulike næringsemner, og de kan spise egg fra sjøfugl som lomvi (Bustnes et al. in prep.), samt juvenile krykkjer (Burger & Gochfeld 1984).

Svartbaken har vært utsatt for eggsanking, men dette har avtatt i de siste tiår og er i dag kun tillatt hos svartbak (ett egg per reir) frem til 10. mai (25. mai i Nord-Norge), med grunneiers tillatelse. Synkende bestander av svartbak gjør at eggsanking kan være en trussel.

Svartbaken er på et høyt trofisk nivå, og den kan akkumulere høyere nivåer av miljøgifter (Bustnes et al. 2008). I Norge har svartbaken vært gjenstand for miljøgiftstudier som viser at den har høyere nivåer av PCB, og andre klororganiske stoffer enn andre måker (Bustnes et al. 2006), samt at det tyder på negative effekter av slike stoffer på reproduksjon og overlevelse (Bustnes et al. 2008, Helberg et al. 2005).

Et nyere studium fra Hornøya viste også at kombinasjonen av klimaendringer og miljøgifter kunne ha negative effekter på overlevelsen hos svartbak (Layton-Matthews et al. 2024). I tillegg har nyere studier fra Frankrike vist at svartbak, både unger og voksne, har de høyeste kvikksølvnivåene blant ulike måkearter, noe som kan gi toksiske effekter (Binkowski et al. 2021, Jouanneau et al. 2022, Lemesle et al. 2024).

I svartbakegg fra Skottland ble det også funnet høye PFAS nivåer (Tounge et al. 2021), samt at egg fra Island inneholdt høye nivåer av brom-forbindelser (Jörundsdóttir et al. 2013).

Kollisjoner med stasjonære eller bevegelige strukturer, for eksempel vindturbiner til lands og til havs kan også være et problem for svartbaken. Bakken et al. (2003) gjennomgikk alle dødsårsaker hos ringmerkede svartbak (n=686) og fant at 62% var skutt, og 23% var drept utilsiktet, de fleste i fiskeredskaper (7.5%), men mange også i kollisjoner med ledninger (5.8%), på grunn av oljeskader (4.2%), samt at en del fugler ble drept i trafikken (4.7%).

I Norge kan måker som svartbak også bli skadet og drept i forbindelse med snurpenotfiske, der de fanges i nota når den trekkes. Store mengder døde måker ble funnet drevet i land i Troms i forbindelse med sildefiske nært land (Christensen-Dalsgaard et al. 2024).

Vedvarende menneskelig tilstedeværelse i kolonier fører til avbrutt ruging og økt risiko for temperaturstress og predasjon (Burger & Gochfeld 1983).