Engelsk navn:

Red-necked phalarope

Vitenskapelig navn:

Phalaropus lobatus

Sist oppdatert:

Beskrivelse

Svømmesnipa er en liten vadefugl som veier 20-48 gram og måler 18-20 cm med vingespenn på 32-41 cm (Snow & Perrins, 1998). Arten har omvendt kjønnsdimorfisme, som vil si at hunnen er større og mer prangende enn hannen (Reynolds, 1987).

I hekkedrakt har hunnen mørkegrått til sort hode, nakke og bryst, bortsett fra ett rødbrunt område fra siden av hodet og rundt nakken. Hode, rygg, vinger og halefjær er mørkegrå eller svarte, med gylne kastanjebrune kanter langs ryggen og skulderfjærene. Undervingene, hake, buk og øyeflekk er hvite. Hanner i hekkedrakt har lignende utseende, men mindre prangende.

Utenfor hekketiden er voksne hanner og hunner nesten identiske, med hvitt hode og en svart stripe over og bak øyet, samt en mørk flekk på hodet. Hals og bryst er hvite, mens vingene og mantelen er grå.

Ungfugler ligner fjærdrakten til voksne utenfor hekketiden, men har lyse gulbrune striper langs ryggen. Arten har svarte bein og et langt, nålformet svart nebb (Environment and Climate Change Canada, 2022; Reynolds, 1987; Rubega et al. 2020). 

Relevante lenker:

Svømmesnipe på vannet © Karl-Otto Jacobsen
Svømmesnipe © Karl-Otto Jacobsen

Rødlistestatus

  • Ikke vurdert
  • Ikke egnet
  • Livskraftig
  • Datamangel
  • Nær truet
  • Sårbar
  • Sterkt truet
  • Kritisk truet
  • Regionalt utdødd
  • NE
    Ikke vurdert
  • NA
    Ikke egnet
  • LC
    Livskraftig
  • DD
    Datamangel
  • NT
    Nær truet
  • VU
    Sårbar
  • EN
    Sterkt truet
  • CR
    Kritisk truet
  • RE
    Regionalt utdødd
  • NE
    Ikke vurdert
  • NA
    Ikke egnet
  • LC
    Livskraftig
  • DD
    Datamangel
  • NT
    Nær truet
  • VU
    Sårbar
  • EN
    Sterkt truet
  • CR
    Kritisk truet
  • RE
    Regionalt utdødd

IUCN Europa

Kilde: Birdlife International

  • NE
    Ikke vurdert
  • NA
    Ikke egnet
  • LC
    Livskraftig
  • DD
    Datamangel
  • NT
    Nær truet
  • VU
    Sårbar
  • EN
    Sterkt truet
  • CR
    Kritisk truet
  • RE
    Regionalt utdødd

IUCN Global

Kilde: Birdlife International

  • NE
    Ikke vurdert
  • NA
    Ikke egnet
  • LC
    Livskraftig
  • DD
    Datamangel
  • NT
    Nær truet
  • VU
    Sårbar
  • EN
    Sterkt truet
  • CR
    Kritisk truet
  • RE
    Regionalt utdødd

Bestandsstørrelse

Nasjonalt

Region/områdeEstimert antall (par)ÅrReferanse
Svalbard10–1002015Shimmings & Øien 2015
Fastlandet5 000–10 0002015Shimmings & Øien 2015
Norge totalt5 010–10 100

Internasjonalt

OmrådeEstimatEnhetTrendÅrKilde
Canada3 300 000IndividEnvironment and Climate Change Canada and Birds Canada 2024
Finland7 000–9 000ParStabil2011BirdLife Suomi 2026
Færøyene50Hanner2018Birdlife International 2021
Grønland2 000–4 000Hanner2018Birdlife International 2021
Island10 400Par2016Skarphéðinsson et al. 2016
Republikken Irland2–6HannerØkende2013 – 2018Birdlife International 2021
Russland220 000–320 000Hanner2007 – 2019Birdlife International 2021
Skottland30–35Par2010Holling et al. 2014; 2015
Sverige13 000–25 000HannerStabil2013 – 2018Birdlife International 2021; Lindström et al. 2015
Globalt3 600 000–4 500 000IndividSynkende2012Birdlife International 2018

Hekkeutbredelse

Svømmesnipen har den bredeste hekkeutbredelsen av alle svømmesnipene (svømmesnipe, polarsvømmesnipe Phalaropus fulicarius og hvithalesvømmesnipe Phalaropus tricolor) og hekker sirkumpolart i boreale, lavarktiske og subarktiske områder.

I Nord-Amerika hekker de fra Alaska til Newfoundland, og i Eurasia fra Grønland og Island gjennom Skandinavia og Russland helt til Beringhavet (Rubega et al. 2020). 

Trekk- og vinterområder

Svømmesnipen trekker mellom nær-arktiske hekkeområder til vinterområdene i tropisk og subtropisk farvann.

Trekkrutene kan være både over åpent hav og over land. Under trekket kan de tilbakelegge store avstander på 5 000-10 000 km (van Bemmelen et al. 2019).

Trekket foregår fra midten av april til sent i juni med tyngdepunktet i slutten av mai, hunnen ankommer hekkeområdene før hannen (Reynolds et al. 1986).

Bestander fra Fennoskandia trekker sørøstover via Bottenviken og Finland, videre gjennom Europa, og raster ved Svartehavet og det Kaspiske hav (Rubega et al. 2020).

Derfra fortsetter trekket gjennom Afghanistan, Iran og Irak til Persiabukta (van Bemmelen et al. 2016; van Bemmelen et al. 2019). Ifølge Cramp (1983) beveger de seg inn og ut av Arabiahavet via Omanbukta.

I motsetning, drar bestandene fra Grønland og Island til Karibien og Sør-Amerika (van Bemmelen et al. 2019). 

Bestandsutvikling

Det er foreløpig ingen dekkende kvantitativ kunnskap om endringer i bestanden av svømmesnipe i Norge, men en undersøkelse i Fennoskandia (Lindström et al. 2019) viser at det har vært en årlig nedgang på 7.9 % fra 2006 til 2018.

Der var ingen klare tegn til nedgang i Troms og Finnmark, men en god del fluktuasjon imellom år (Stokke et al. 2021). De svenske og finske bestandene regnes å være i nedgang (Green et al. 2025; Hyvärinen et al. 2019).

Demografi

Overlevelse

Svømmesnipa blir trolig over 10 år gammel, basert på gjenfunn av ringmerkede voksne individer (Schamel & Tracy, 1991). 

Reproduksjon

Begge kjønn hekker første gang som ettåringer, og legger som regel fire egg. Hunnen kan legge flere kull i sesongen, da det er hannen som ruger og tar seg av ungene. Svømmenipene ankommer hekkeplasser fra midten av mai til tidlig juni og starter eggleggingen i løpet av den første uken av juni.

Svømmesnipen er en polyandrisk art, der hunnene kan parre seg med flere hanner som deretter tar seg av ruging av egg og ungepass alene. Hannen ruger eggene i 17-21 dager (Hildén & Vuolanto, 1972). Ungene forlater reiret det første døgnet etter klekking og trekker ut i vannet hvor de passes på av hannen til siste halvdel av juli, tidlig i august (Rubega et al. 2020).  

Næringsvalg

Hovedføden for svømmesnipa består av små akvatiske virvelløse dyr i ferskvann og marine vannmasser, i mindre grad flyvende innsekter og unntaksvis små fisk (Höhn, 1968).

Både om vinteren og under trekk kan den finnes langt til havs og i store bukter og elvemunninger. Her beiter den i oseanografiske strukturer som frontsoner, oppvellinger, temperaturgradienter og konvergensområder, steder der vannbevegelse samler plankton og bringer det nær overflaten (Briggs et al. 1984; Brown & Gaskin, 1988; Finch et al. 1978; Mercier & Gaskin, 1985; Tyler et al. 1993).

Den benytter seg under trekk også av en rekke ferskvanns- og våtmarkshabitater i innlandet, som innsjøer, sumper, dammer, grunnvannsområder, oversvømte marker og til og med avløpsdammer (Campbell et al. 1990; Gerstenberg, 1979; Hall, 1959; Paulson, 1993; Rubega et al. 2020). 

Svømmesnipa har til tider en spesiell adferd under næringssøk der den svømmer i sirkel på vannoverflaten for å virvle opp byttedyr fra bunnen i grunt vann (Obst et al. 1996). 

Påvirkningsfaktorer og trusler

Bestandsnedgangen hos arten er i stor grad dårlig forstått. Siden den foretar lange trekk, kan forhold som forringelse av leveområder eller redusert tilgang på næring langs trekkrutene eller i tropiske overvintringsområder være medvirkende faktorer (Green et al. 2025; Lindström et al. 2019).  

Det er også dokumentert at hekkeområder har gått tapt som følge av drenering av våtmarker (Gjershaug, 1994). 

I tillegg peker (BirdLife International, 2018) på flere mulige negative påvirkninger, blant annet klimainduserte endringer i leveområdene, torvuttak fra myr, predasjon fra fremmede arter og ulike former for forstyrrelser ved hekkeplassene (Stokke et al. 2021). 

Referanser

BirdLife International. (2018). Species factsheet: Red-necked Phalarope Phalaropus lobatus. Downloaded from https://datazone.birdlife.org/species/factsheet/red-necked-phalarope-phalaropus-lobatus  on 02/03/2026.  

BirdLife International. (2019). Phalaropus lobatus (amended version of 2018 assessment). The IUCN Red List of Threatened Species 2019: e.T22693490A155525960., https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2018-2.RLTS.T22693490A155525960.en. Accessed on 27 March 2026.  

BirdLife International. (2021). Phalaropus lobatus (Europe assessment) The IUCN Red List of Threatened Species 2021: e.T22693490A166260001., https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2021-3.RLTS.T22693490A166260001.en. Accessed on 27 March 2026.  

Briggs, K. T., Dettman, K. F., Lewis, D. B., & Tyler, W. B. (1984). «Phalarope feeding in relation to autumn upwelling off California». In Marine birds: their feeding ecology and commercial fisheries relationships., edited by D. N. Nettleship, G. A. Sanger and P. F. Springer, 51-62. Ottawa, ON: Spec. Publ., Can. Wildl. Serv.  

Brown, R. G. B., & Gaskin, D. E. (1988). The pelagic ecology of the Grey and Red-necked Phalaropes Phalaropus fulicarius and P. lobatus in the Bay of Fundy, eastern Canada. Ibis, 130(2), 234–250. https://doi.org/https://doi.org/10.1111/j.1474-919X.1988.tb00974.x  

Campbell, R. W., Dawe, N. K., McTaggart-Cowan, I., Cooper, J. M., Kaiser, G. W., & McNall, M. C. E. (1990). Birds of British Columbia, Vol. 1. Nonpasserines: Introduction, Loons Through Waterfowl (Canadian First edition ed., Vol. 1). Royal British Columbia Museum.  

Cramp, S. (1983). Handbook of the birds of Europe, the Middle East and North Africa : the birds of the Western Palearctic. Vol. 3, Waders to gulls / Stanley Cramp, chief editor K.E.L. Simmons … [et al.]. Oxford : Oxford University Press, 1983.  

Environment and Climate Change Canada. (2022). Management Plan for the Red‑necked Phalarope (Phalaropus lobatus) in Canada [Proposed]. Species at Risk Act Management Plan Series. Environment and Climate Change Canada, Ottawa. iv + 40 pp.  

Finch, D. W., Russell, W. C., & Thompson, E. V. (1978). Pelagic Birds in the Gulf of Maine. American Birds, Vol. 32.  

Gerstenberg, R. H. (1979). Habitat Utilization by Wintering and Migrating Shorebirds on Humboldt Bay, California. Studies in Avian Biology, 2(1, Article 6.).  

Gjershaug, J. O. e. a. (1994). Norsk fugleatlas. Norsk Ornitologisk Forening, Klæbu.  

Green, M., Haas, F., Lindström, Å., & universitet, L. (2025). Övervakning av fåglarnas populationsutveckling: årsrapport för 2024. Lunds universitet.  

Hall, G. A. (1959). A Late Record for Northern Phalarope in West Virginia. Wilson Bulletin, 71(2, Article 18).  

Hildén, O., & Vuolanto, S. (1972). Breeding Biology of the Red-necked Phalarope Phalaropus lobatus in Finland. Ornis Fennica, 49(3–4), 57–85.  

Hyvärinen, E., Juslén, A., Kemppainen, E., Uddström, A., & Liukko, U.-M. e. (2019). The 2019 Red List of Finnish Species. Ympäristöministeriö & Suomen ympäristökeskus. Helsinki. 704  

Höhn, E. O. (1968). Some observations on the breeding of Northern Phalaropes at Scammon Bay, Alaska. The Auk, 85(2), 316–317. https://doi.org/10.2307/4083591  

Lindström, Å., Green, M., Husby, M., Kålås, J., Lehikoinen, A., & Stjernman, M. (2019). Population trends of waders on their boreal and arctic breeding grounds in northern Europe. Wader Study, 126, 200–216. https://doi.org/10.18194/ws.00167  

Mercier, F. M., & Gaskin, D. E. (1985). Feeding ecology of migrating Red-necked Phalaropes (Phalaropus lobatus) in the Quoddy region, New Brunswick, Canada. Canadian Journal of Zoology, 63(5), 1062–1067. https://doi.org/10.1139/z85-159  

Obst, B. S., Hamner, W. M., Hamner, P. P., Wolanski, E., Rubega, M., & Littlehales, B. (1996). Kinematics of phalarope spinning. Nature, 384(6605), 121–121. https://doi.org/10.1038/384121a0  

Ottosson, U., Ottvall, R., J, E., M, G., R, G., Haas, F., Lijebäck, N., Å, L., Nilsson, L., Svensson, M., Svensson, S., & M, T. (2012). Fåglarna i Sverige- antal och förekomst.  

Paulson, D. (1993). Shorebirds of the Pacific Northwest. University of Washington Press, Seattle, WA, USA.  

Reynolds, J. D. (1987). Mating system and nesting biology of the Red-necked Phalarope Phalaropus lobatus: what constrains polyandry? Ibis, 129(S1), 225–242. https://doi.org/https://doi.org/10.1111/j.1474-919X.1987.tb03203.x  

Reynolds, J. D., Colwell, M. A., & Cooke, F. (1986). Sexual selection and spring arrival times of red-necked and Wilson’s phalaropes. Behavioral Ecology and Sociobiology, 18(4), 303–310. https://doi.org/10.1007/BF00300008  

Rubega, M. A., Schamel, D., & Tracy, D. M. (2020). Red-necked Phalarope (Phalaropus lobatus), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, Editor). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.renpha.01.  

Schamel, D., & Tracy, D. M. (1991). Breeding Site Fidelity and Natal Philopatry in the Sex Role-Reversed Red and Red-Necked Phalaropes (Fidelidad al Área de Reproducción y Filopatría Natal en Phalaropus fulicaria y P. lobatus). Journal of Field Ornithology, 62(3), 390–398.  

Shimmings, P., & Øien, I. J. (2015). Bestandsestimater for norske hekkefugler (NOF-Rapport 2015-2, Issue.  

Snow, D. W., & Perrins, C. M. (1998). The Birds of the Western Palearctic. Concise Edition. Volume 1: Non-passerines. Oxford University Press, Oxford, UK.  

Stokke, B. G., Dale, S., Jacobsen, K.-O., Lislevand, T., Solvang, R., & Strøm, H. (2021). Fugler: Vurdering av svømmesnipe Phalaropus lobatus for Norge. Rødlista for arter 2021. Artsdatabanken. https://lister.artsdatabanken.no/rodlisteforarter/2021/8364. Nedlastet 26.02.2026.

Strøm, H. (2013). Svalbards fugler. I Kovacs, K. & Lydersen, C. (red.): Svalbard fugler og pattedyr. Norsk Polarinstitutt. Polarhåndbok nr. 13: 85-191. https://www.npolar.no/arter-arkiv/  

Tyler, W. B., Briggs, K. T., Lewis, D. B., & Ford, R. G. (1993). «Seabird distribution and abundance in relation to oceanographic processes in the California Current system.» In The status, ecology and conservation of marine birds of the North Pacific., edited by K. Vermeer, K. T. Briggs, K. H. Morgan and D. Siegal-Causey, 48-60. Ottawa: Can. Wildl. Serv. Spec. Publ.  

van Bemmelen, R. S. A., Hungar, J., Tulp, I., & Klaassen, R. H. G. (2016). First geolocator tracks of Swedish red-necked phalaropes reveal the Scandinavia-Arabian Sea connection. Journal of Avian Biology, 47(3), 295–303. https://doi.org/https://doi.org/10.1111/jav.00807

van Bemmelen, R. S. A., Kolbeinsson, Y., Ramos, R., Gilg, O., Alves, J. A., Smith, M., Schekkerman, H., Lehikoinen, A., Petersen, I. K., Þórisson, B., Sokolov, A. A., Välimäki, K., van der Meer, T., Okill, J. D., Bolton, M., Moe, B., Hanssen, S. A., Bollache, L., Petersen, A.,…Tulp, I. (2019). A Migratory Divide Among Red-Necked Phalaropes in the Western Palearctic Reveals Contrasting Migration and Wintering Movement Strategies [Original Research]. Frontiers in Ecology and Evolution, Volume 7 – 2019. https://doi.org/10.3389/fevo.2019.00086  

Väisänen, R. A., Hario, M., & Saurola, P. (2011). Population estimates of Finnish birds. In: Valkama, J., Vepsäläinen, V. & Lehikoinen, A. 2011: The Third Finnish Breeding Bird Atlas Finnish Museum of Natural History and Ministry of Environment: (cited 17.10.2020) ISBN 978-952-10-7145-4. http://atlas3.lintuatlas.fi/english.