Toppand

Mot slutten av 2000-tallet ble det anslått at ca. 1 200 000 individer overvintret i Nordvest-Europa, hvorav 476 000 i Østersjøen (Skov et al. 2011). I Østersjøområdet, som inkluderer Sverige, Finland, de baltiske statene, Russland, Polen, Tyskland og Danmark, anslo HELCOM (2013) en total hekkebestand på 157 000-198 000 par.

Arten hekker i områder mellom 45–70° nord i den nordlige palearktiske regionen, fra Island østover til Kamtsjatka, og sørover til Sentral-Europa, Mongolia og sjelden Nord-Japan.

De nordlige bestandene av toppanda er utelukkende trekkfugler. Høsttrekket starter i september og varer til slutten av oktober, eller begynnelsen av november. Vårtrekket begynner sent i februar og varer til april eller midten av mai, avhengig av breddegrad (Carboneras & Kirwan 2020).

Arten overvintrer i Sentral- og Nordvest-Europa (der mange er stasjonære), rundt Middelhavet, i Nord- Afrika, i Sørvest-Russland og Midtøsten. Ulike hekkebestander overvintrer i atskilte områder.

Fugler som hekker på Island, i Fennoskandia, deler av Østersjøområdet og Russland (nord for 55° N), overvintrer hovedsakelig i Nederland, på De britiske øyer og i vestlige deler av Østersjøen.

Bestander fra Nordvest-Sibir overvintrer i Sentral-Europa, Svartehavet og det østlige Middelhavet (Carboneras & Kirwan 2020).

Ringmerkingsdata viser at vinterområdene er forholdsvis faste, men også at trekket har endret seg siden 1970-tallet, trolig som følge av mildere vintre (Lehikoinen et al. 2013).

Stavanger Museum oppgir 67 ringfunn av toppand. De viser at den norske bestanden hovedsakelig overvintrer i Nordsjøområdet, med noen få ringfunn i Sentral-Europa og Østersjøområdet.

Ringfunnene gir antydning om at hekkefugler fra Sør-Norge i all hovedsak trekker til Storbritannia, og 43% av gjenfunnene i Norge er fugler merket i Storbritannia og Irland på høst og vinter. Til sammenligning drar en overvekt av toppendene fra Finnmark til Danmark (Stavanger Museum 2026).

En del fugler overvintrer langs norskekysten, særlig i Rogaland (Jæren) og andre isfrie områder, men deres opprinnelse er uklar.

To toppender merket på Island ble på sommeren funnet igjen på Jæren på vinteren.

På verdensbasis framstår bestanden av toppand som relativt stabil (Carboneras & Kirwan 2020). I Østersjøområdet har derimot bestanden gått tilbake i flere land, blant annet i Sverige der bestanden i Stockholms skjærgård gikk ned 70% mellom 1975 og 2000, og Finland der har bestanden årlig hadde gått ned med 5.4% fram til 2010 (HELCOM 2013). 

På Mývatn på Island, gikk bestanden ned med 40% mellom 1982 og 1990, for så å variere fram til 1999 (Einarsson & Gardarsson 2002).

I Irland gikk bestanden av toppand tilbake på Loch Neagh med 55% mellom 1994 og 2009 (Tomankova et al. 2013).

I Sverige har bestanden som helhet tilsynelatende vært stabil over de siste 30 år (Ottosson et al. 2025).

Den norske hekkebestanden av toppand økte i Sør-Norge fram mot 1990-tallet (Nygård 1994), men det finnes lite kunnskap om bestandsutviklingen for resten av landet. I perioden 1990 til 2003 ble bestanden ansett å være stabil (Shimmings & Øien 2015). 

Den eldste ringmerkede fuglen ble 17 år og 9 måneder (Cramp & Simmons 1977, Carboneras & Kirwan 2020). Årlig voksenoverlevelse var 72% i Latvia (Blums et al. 2002).

Toppand foretrekker små og mellomstore innsjøer der vanndybden er mindre enn 15 meter. Den dykker etter næring både dag og natt, og kan tilbringe over halvparten av dagslyset med næringssøk.

Om vinteren danner toppanda gjerne flokker som kan telle flere tusen individer (Carboneras & Kirwan 2020). Føden består av frø og grønne plantedeler fra vannplanter, bløtdyr er ofte en hovedbestanddel i dietten både i ferskvann og i kystområder, særlig blåskjell, hjerteskjell og snegler, samt krepsdyr, ferskvannskreps og akvatiske insekter (Hirschi 1991).

Om vinteren er sandskjell, lagunemusling, buktpollsnegl Hydrobia ventrosa og østersjøskjell viktige næringsemner (Stempniewicz & Meissner 1999). Dietten varierer mellom lokaliteter, år og årstider, avhengig av tilgjengelighet og mengde av ulike næringstyper.

Nyutklekte unger lever hovedsakelig av frø og voksne insekter, mens eldre unger tar snegler, andre bløtdyr og fjærmygglarver (Carbonera & Kirwan 2020).

Arten har vært, og er fortsatt, gjenstand for noe jakt om høsten, særlig i Viken og Rogaland (Pedersen et al. 2021). I henhold til forskrift om kvoteregulert vårjakt på ender i Kautokeino i perioden 2013–2022 var det tillatt å jakte inntil 100 hannfugl av toppand av en kvote på inntil 150 ender fordelt på tre arter (Ytrehhus et al. 2022).

I den nye forskriften for perioden 2023-2028 er det til sammen lov å felle inntil 500 ender, hvorav toppand er en av fire jaktbare arter (https://lovdata.no/dokument/LF/forskrift/2023-04-04-483). Jaktdødeligheten synes å være relativt lav, selv om arten er jaktbar mange steder, men jakt fører også til forstyrrelser (Evan & Day 2002, Ytrehus et al. 2022).

Samtidig kan habitatforringelse og forurensning, blant annet oljeforurensning, lokalt føre til bestandsnedgang (Grishanov 2006). I noen områder kan intensivering av jordbruket, utsetting av fisk og fritidsaktiviteter ha skadelige effekter på våtmarker og redusere hekkesuksessen.

Organisk forurensning og sedimentering er blant faktorene som har ført til nedgang i antall overvintrende individer (Kear 2005). Videre kan kraftutbygging føre til ødelegging av hekkehabitater, selv om avbøtende tiltak kan fungere (Reitan & Sandvik 1996).