Toppdykker
Engelsk navn:
Great crested grebe
Vitenskapelig navn:
Podiceps cristatus
ForfatterE:
Sist oppdatert:
Beskrivelse
Toppdykkeren er med sine 46-51 cm og 570-1 400 gram den største lappedykkerarten i Norge. Den er langhalset med et langt dolkformet nebb.
Kjønnene har lik fjærdrakt og er hvit på undersiden, i ansiktet og på framsiden av halsen. Toppdykkeren har en svart topp, og voksne i sommerdrakt har en krage som går fra hvitaktig ved kinnene til rødbrun og svart lengst ut i tuppen av kragen. Etter hekkeperioden forsvinner denne hodepryden.
Den ligger lavt i vannet og beina sitter langt bak på kroppen for å lette svømming og dykking. Føttene har ikke svømmehud, men svømmelapper langs tærne (Stokke 2026).
Relevante lenker:

Rødlistestatus
Toppdykker ble i 2021 vurdert som livskraftig (LC) i Norge på grunn av økende bestand, men var før dette vurdert som nær truet (NT) (Stokke et al. 2021).
- Ikke vurdert
- Ikke egnet
- Livskraftig
- Datamangel
- Nær truet
- Sårbar
- Sterkt truet
- Kritisk truet
- Regionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
Bestandsstørrelse
I 2015 var bestanden i Norge estimert til 225 – 375 par (Shimmings & Øien 2015), men ble i 2020 oppjustert til 531 – 634 par, etter nye tellinger på Østlandet (Dale 2020).
Den europeiske bestanden er estimert til 772 000 – 1 060 000 individer (Birdlife International 2021).
Nasjonalt
| Region/område | Estimert antall (par) | År | Referanse |
|---|---|---|---|
| Norge totalt | 530–630 | 2020 | Dale 2020, Shimmings & Øien 2015 |
Internasjonalt
| Område | Estimat | Enhet | Trend | År | Kilde |
|---|---|---|---|---|---|
| Danmark | 2 000–4 000 | Par | Synkende (langsiktig), Stabil (kortsiktig) | 2021 – 2023 | Birdlife Danmark & Dansk Ornitologisk Forening 2026 |
| England | ? | BirdLife International (2019). | |||
| Finland | 50 000 | Par | Økende | Llimona et al. 2020 | |
| Nord-Irland (UK) | ? | BirdLife International (2019). | |||
| Republikken Irland | 1 000–2 499 | Par | Stabil (kortsiktig, 2000-2011) | 2013 – 2018 | European Commission 2020 |
| Skottland | ? | BirdLife International (2019). | |||
| Sverige | 44 000 | Individer | Økende | 2012 | Green et al. 2020 (trend); Ottosson et al. 2012; SLU Artdatabanlen 2026 (trend) |
| Wales | ? | BirdLife International (2019). | |||
| Globalt | 915 000–1 400 000 | Individer (voksne) | 2012 | BirdLife International 2019 |
Hekkeutbredelse
Toppdykkeren hekker i ferskvann, gjerne i næringsrike innsjøer (Newton et al. 1993). Hekkeutbredelsen strekker seg fra Vest-Europa til Sørøst-Asia, men den hekker også enkelte steder i Afrika, Australia og New Zealand (Birdlife International 2019, Stueflotten 2006).
I Norge hekker den primært i vann i jordbruksområder i Sørøst-Norge og på Jæren i Rogaland, men også enkelte steder på Lista og i Trøndelag (Stokke et al. 2021).
Trekk- og vinterområder
Etter hekkesesongen, fra juli til oktober, samler toppdykkerne seg i flokker i store vann og fjorder for å myte (Dansk Ornitologisk Forening 2026). Under denne tiden kan fuglene ikke fly siden de feller alle svingfjærne på en gang (Fjeldså 2004).
Om vinteren er toppdykkeren avhengig av åpent vann (Wells et al. 2013) og de aller fleste trekker derfor til overvintringsområder langs Skagerrak- og Nordsjøkystene, ned mot Nederland og den Engelske kanal (Birdlife International 2019, Dansk Ornitologisk Forening 2026).
Det eneste norske ringmerkingsgjenfunnet er fra Nederland (Bakken et al. 2003).
I milde vintrer kan en liten del av bestanden bli igjen nær hekkeområdene langs norskekysten, fra Jæren og Sørlandskysten, helt nord til Trondheimsfjorden, og til tider også i Kurefjorden i Østfold (Stueflotten 2006).
Finske toppdykkere ser ut til å ha en mer østlig trekkrute og mesteparten av gjenfunnene stammer fra Øst-Europa og Svartehavsregionen (Saurola et al. 2013), mens svenske toppdykkere ser ut til å overvintre i så vel Svartehavet som Middelhavet (Fransson & Pettersson 2008).
Bestandsutvikling
I 2015 var den norske bestanden vurdert som stabil (Shimmings & Øien 2015). Siden har nye tellinger og analyser indikert en økning i antall, i tillegg til en økning i utbredelsesområdet, først og fremst i Sørøst-Norge (Dale 2020).
I Sverige har antallet overvintrende toppdykkere økt, og som hekkefugl viser standardtakseringen også en signifikant økning på 3,5 % årlig siden 1995 (Green et al. 2025).
Den danske bestanden er synkende, med en tilbakegang på 50-80% i perioden 1986-2023, men korttidstrenden 2014-2023 er stabil (Dansk Ornitologisk Forening 2026, Vikstrøm et al. 2023).
I Europa regnes arten som stabil (Birdlife International 2021). Antallet overvintrende toppdykkere har fluktuert i Skottland, men siden tidlig 2000-tall har antallet minket (Carss et al. 2012).
I sørvest-Tyskland har arten over tid også minket om vinteren, fra 1960-tallet og frem til 2010 (Wells et al. 2013). Den globale trenden er usikker siden noen bestander er i økning mens andre minker (Birdlife International 2019).
Demografi
Overlevelse
Toppdykkeren er langlevende og kan bli opptil 14 år (Cramp & Simmons 1977, Fuchs 1982). Basert på ringmerkingsgjenfunn er dødeligheten tidlig i livet relativt lav, men etter fire år øker overlevelsen (>fire år) til 0.75 (Abt & Konter 2009).
Reproduksjon
Toppdykkeren legger et kull på 3-4 egg i et flytende reir eller et reir bygget i vannkanten innved takrør og sivskog (Cheriet et al. 2015). Den ruger i 28 dager.
Foreldrene mater og passer på ungene i 71-79 dager og ungene finner ofte skjul på ryggen av foreldrene (Dansk Ornitologisk Forening 2026). I Europa produserer den litt mer enn en flygeferdig unge per par per år (Fuchs 1982, Vogrin 2002).
Hekkefugler som legger tidlig har flere egg (Cheriet et al. 2015), og produserer flere unger enn fugl som legger sent (Konter 2008).
Tilgang på gode hekkehabitater og god fødetilgang er viktig for hekkesuksess, muligens enda viktigere enn lavt predasjonstrykk fra rovfugl og kråkefugl (Vogrin 2002).
Næringsvalg
Toppdykkeren er hovedsakelig en fiskespiser, men kan også spise noe krepsdyr (Doornbos 1984, Newton et al. 1993). Den spiser kutlinger Gobiidae og i ferskvann abbor, gjørs, hork, samt ulike karpefisk, som mort og brasme (Doornbos 1984, Piersma & van Eerden 1989, Ulenaers & van Vessem 1994, van Eerden et al. 1993).
Toppdykkeren er unik i at den spiser egne fjær, spesielt under stell av fjærdrakten og under myting. Det er sannsynligvis en tilpasning til å kvitte seg med ufordøyelige rester fra fiskedietten (Piersma & van Eerden 1989, van Eerden et al. 1993).
Påvirkningsfaktorer og trusler
Menneskelig aktivitet og forstyrrelser påvirker utbredelsen og hekkesuksessen hos toppdykkeren, spesielt adkomst til vannet som tilgjengeliggjør hekkehabitatet for fiskere og annen fritidsvirksomhet. Hunder kan ha spesielt negativ effekt (Santoul & Tourenq 2000). Endring av vannstanden i hekketiden kan føre til oversvømmelse av reiret og tap av egg og unger (Cheriet et al. 2015, Shimmings & Øien 2015).
Grad av eutrofiering i ferskvannshabitatet, samt tilstedeværelse av konkurrerende fiskearter, påvirker næringstilgangen for toppdykker (Fernández et al. 2005, van Eerden et al. 1993). Eutrofiering og økning av antallet karpefisk kan ha en positiv påvirkning på antallet overvintrende toppdykkere (Fernández et al. 2005, Winfield et al. 1992).
Hypereutrofiering kan imidlertid føre til fiskedød og næringsmangel (Shimmings & Øien 2015). Arten er utsatt for forurensning fra PCB og kvikksølv, men i Storbritannia har nivåene av PCB spesielt minket over tid (Newton et al. 1993).
Om vinteren er toppdykkerne sårbare overfor oljesøl (Mendel et al. 2008), bifangst i fiskegarn (Fuchs 1982, Saurola et al. 2013, Žydelis et al. 2013) samt annen forurensning (Dias et al. 2019).
Referanser
Bakken, V., Runde, O. & Tjørve, E. 2003. Norsk Ringmerkingsatlas, vol. 1 lommer–alkefugler. Stavanger Museum, Stavanger.
Birdlife International. 2019. Species factsheet: Great crested grebe Podiceps cristatus. https://datazone.birdlife.org/species/factsheet/great-crested-grebe-podiceps-cristatus. Besøkt 2026.02.24.
Birdlife International. 2021. European Red List of Birds. Luxenbourg: Publications Office of the European Union. s 1-72.
Carss, D., Spears, B., Quinn, L. & Cooper, R. 2012. Long-term variations in waterfowl populations in Loch Leven: identifying discontinuities between local and national trends. Hydrobiologia 681: 85-104.
Cheriet, S., Samraoui, F., Alfarhan, A.H. & Samraoui, B. 2015. Factors affecting nesting success in the Great-crested Grebe Podiceps cristatus at Lake Tonga, north-east Algeria. Ostrich 86(3): 239-245.
Cramp, S. & Simmons, K. 1977. The Birds of the Western Palearctic. Handbook of the Birds of Europe, the Middle East and North Africa. Oxford University Press, New York.
Dale, S. 2020. Breeding population increase and range expansion of the Great Crested Grebe Podiceps cristatus in southeastern Norway. Ornis Norvegica 43: 4-16. doi:10.15845/on.v43i0.2982
Dansk ornitologisk forening. 2026. Toppet lappedykker Podiceps cristatus. https://dofbasen.dk/danmarksfugle/art/00090. Besøkt 2026.02.24.
Dias, M.P., Martin, R., Pearmain, E.J., Burfield, I.J., Small, C., Phillips, R.A., Yates, O., Lascelles, B., Borboroglu, P.G. & Croxall, J.P. 2019. Threats to seabirds: a global assessment. Biological Conservation 237: 525-537.
Doornbos, G. 1984. Piscivorous birds on the saline Lake Grevelingen, The Netherlands: abundance, prey selection and annual food consumption. Netherlands Journal of Sea Research 18(3-4): 457-479.
Fernández, J.M., Selma, M.A.E., Aymerich, F.R., Sáez, M.T.P. & Fructuoso, M.F.C. 2005. Aquatic birds as bioindicators of trophic changes and ecosystem deterioration in the Mar Menor lagoon (SE Spain). Hydrobiologia 550(1): 221-235.
Fjeldså, J. 2004. The Grebes Podicipedidae. Oxford University Press. doi:doi.org/10.1093/oso/9780198500643.001.0001.
Fransson, T. & Pettersson, J. 2008. Svensk ringmärkningsatlas [Swedish Bird Ringing Atlas (Volume 1)]. Swedish Museum of Natural History. Stockholm.
Fuchs, E. 1982. Bestand, Zugverhalten, Bruterfolg und Mortalität des Haubentauchers Podiceps cristatus auf dem Sempachersee. Ornithologischer Beobachter 79: 255-264.
Green, M., Haas, F. & Lindström, Å. 2025. Övervakning av fåglarnas populationsutveckling:: Årsrapport för 2024. https://www.fageltaxering.lu.se/sites/fageltaxering.lu.se/files/2025-04/arsrapport2024_del1.pdf
Konter, A. 2008. Seasonal evolution of colonial breeding in the Great Crested Grebe Podiceps cristatus: a four years’ study at Lake IJssel. Ardea 96(1): 13-24.
Mendel, B., Sonntag, N., Wahl, J., Schwemmer, P., Dries, H., Guse, N., Müller, S. & Garthe, S. 2008. Profiles of seabirds and waterbirds of the German North and Baltic Seas: distribution, ecology and sensitivities to human activities within the marine environment. BfN-Schriftenvertrieb im Landwirtschaftsverlag.
Newton, I., Wyllie, I. & Asher, A. 1993. Long-term trends in organochlorine and mercury residues in some predatory birds in Britain. Environmental Pollution 79(2): 143-151.
Ottosson, U., Ottvall, R., Elmberg, J., Green, M., Gustafsson, R., Haas, F., Holmqvist, N., Lindström, Å., Nilsson, L. & Svensson, M. 2012. Fåglarna i Sverige: antal och förekomst. Sveriges ornitologiska förening.
Piersma, T. & van Eerden, M.R. 1989. Feather eating in Great Crested Grebes Podiceps cristatus: a unique solution to the problems of debris and gastric parasites in fish‐eating birds. Ibis 131(4): 477-486.
Santoul, F. & Tourenq, J. 2000. Capacité d’accueil des gravières de la plaine alluviale de la Garonne vis-à-vis du Grèbe huppé (Podiceps cristatus L.). International journal of limnology 36(3): 203-212.
Saurola, P., Valkama, J. & Velmala, W. 2013. The Finnish Bird Ringing Atlas Vol. I. Finnish Museum of Natural History and Ministry of Environment, Helsinki.
Shimmings, P. & Øien, I. 2015. Bestandsestimater for norske hekkefugler. NOF-rapport 2015 2: 268.
Stokke, B., Dale, S., Jacobsen, K.-O., Lislevand, T., Solvang, R. & Strøm, H. 2021. Fugler: Vurdering av toppdykker Podiceps cristatus for Norge. Artsdatabanken. https://lister.artsdatabanken.no/rodlisteforarter/2021/28686. Besøkt 2026.02.04.
Stokke, B.G. 2026. Toppdykker Podiceps cristatus (Linnaeus, 1758). https://artsdatabanken.no/arter/takson/203526/beskrivelse. Besøkt 2026.03.10.
Stueflotten, S. 2006. Toppdykker Podiceps cristatus. I: Svorkmo-Lundberg, T., Bakken, V., Helberg, M., Mork, K., Røer, J. E. & Sæbø, S. (red.) Norsk vinterfuglatlas. Fuglenes utbredelse, bestandsstørrelse og økologi vinterstid. Norsk Ornitologisk Forening, Trondheim. S. 130-131.
Ulenaers, P. & van Vessem, J. 1994. Impact of great crested grebes (Podiceps cristatus L.) on fish ponds. Hydrobiologia 279/280(1): 353-366.
van Eerden, M.R., Piersma, T. & Lindeboom, R. 1993. Competitive food exploitation of smelt Osmerus eperlanus by great crested grebes Podiceps cristatus and perch Perca fluviatilis at Lake IJsselmeer, The Netherlands. Oecologia 93(4): 463-474.
Vikstrøm, T., Eskildsen, D.P. & Jørgensen, M.F. 2023. Overvågning af de almindelige fuglearter i Danmark 1975-2023. Årsrapport for punkttællingsprgrammet. Dansk ornitologisk forening
Vogrin, M. 2002. Breeding success of Great Crested Grebe Podiceps cristatus on fishponds. Ornis svecica 12(4): 203-210.
Wells, K., Dolich, T., Wahl, J. & O’Hara, R.B. 2013. Spatio-temporal dynamics in waterbirds during the non-breeding season: effects of local movements, migration and weather are monthly, not yearly. Basic and applied ecology 14(6): 523-531. doi:doi.org/10.1016/j.baae.2013.07.001
Winfield, I.J., Winfield, D.K. & Tobin, C.M. 1992. Interactions between the roach, Rutilus rutilus, and waterfowl populations of Lough Neagh, Northern Ireland. Environmental Biology of Fishes 33(1): 207-214.
Žydelis, R., Small, C. & French, G. 2013. The incidental catch of seabirds in gillnet fisheries: a global review. Biological Conservation 162: 76-88.