Tyvjo
Engelsk navn:
Arctic Skua
Vitenskapelig navn:
Stercorarius parasiticus
Forfatter:
Sist oppdatert:
Beskrivelse
Tyvjoen er omtrent på størrelse med en fiskemåke, med en lengde på rundt 41–46 cm og en vekt på 380–620 gram. Den er strømlinjeformet og bygd for stor fart, og kan kjennes igjen på de forlengede midtre stjertfjærene som stikker 5–10 cm ut fra resten av stjerten. Nebb og bein er svarte, og kjønnene er like, selv om hunnen vanligvis er noe større enn hannen.
Tyvjoen forekommer i en lys og en mørk fargevariant, samt i flere mellomformer. Den lyse varianten har mørkebrun overside, hvit underside og ofte et brungrått brystbånd, samt en tydelig mørk kalott. Den mørke varianten er mer ensfarget brun til mørkebrun. Andelen lyse fugler øker nordover i Norge, fra rundt 5 prosent i sør til omkring 50 prosent i Finnmark og mer enn 90 prosent på Svalbard.
Ungfugler varierer fra lysebrune til brunsvarte og kjennetegnes av gulbeige tverrstriping over store deler av kroppen. Lyden er en nasal, mjauende ropelyd som kan gjengis som «æh-glå», ofte gjentatt flere ganger.
Relevante lenker:

Rødlistestatus
Tyvjoen ble vurdert til sårbar i norsk rødliste i 2021, grunnet en reduksjon i populasjonsstørrelse. På Svalbard ble den vurdert som livskraftig (LC) på grunn av en relativt stor og antatt stabil bestand. Det er imidlertid behov for bedre kunnskap om artens bestandsutvikling (Stokke et al 2021, Langlois Lopez et al. 2026).
- Ikke vurdert
- Ikke egnet
- Livskraftig
- Datamangel
- Nær truet
- Sårbar
- Sterkt truet
- Kritisk truet
- Regionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
Bestandsstørrelse
I Europa er hekkebestanden estimert til 79 800–112 000 individer (Langlois Lopez et al. 2026).
Nasjonalt
| Region/område | Estimert antall (par) | År | Referanse |
|---|---|---|---|
| Svalbard | >1 000 | 2015 | Shimmings & Øien 2015 |
| Bjørnøya | 100 | 2014 | Anker-Nilssen et al. 2015 |
| Øvrige områder | >900 | 2014 | Anker-Nilssen et al. 2015 |
| Jan Mayen | <50 | 2014 | Anker-Nilssen et al. 2015 |
| Fastlandet | 2 000 | 2014 | Anker-Nilssen et al. 2015 |
| Barentshavet | <1 000 | 2015 | Anker-Nilssen et al. 2015. |
| Norskehavet | <1 000 | 2014 | Anker-Nilssen et al. 2015 |
| Nordsjøen | <300 | 2014 | Anker-Nilssen et al. 2015 |
| Norge totalt | 3 000 | 2014 | Anker-Nilssen et al. 2015 |
Internasjonalt
| Område | Estimat | Enhet | Trend | År | Kilde |
|---|---|---|---|---|---|
| Canada | 237 500 | Par | 1994 – 2018 | Smith et al. 2025 | |
| Finland | 416–630 | Par | Stabil (1980-2012) | 2013 – 2018 | European Commission 2020 |
| Færøyene | 207 | AOT | Synkende (1981-2017/2018) | 2017 – 2018 | Snell et al. 2025 |
| Grønland | 2 400 | Individer | Stabil | Langlois Lopez et al. 2026 | |
| Island | 22 000 | Individer | Synkende | Langlois Lopez et al. 2026 | |
| Russland | 150 | Par | 2008 | Strøm et al. 2009 | |
| Skottland | 727 | AOT | 2015 – 2021 | Perkins 2023 | |
| Sverige | 450–670 | Par | Stabil (1980-2018) | 2013 – 2018 | European Commission 2020 |
| Globalt | 225 131–995 315 | AOT | Langlois Lopez et al., 2026 |
AOT=Apparently Occupied Territories
Hekkeutbredelse
Tyvjoen har en sirkumpolar utbredelse og forekommer både i arktiske og boreale områder. Den hekker langs kyster og på tundra i både Atlanterhavs- og Stillehavsregionen, fra Skottland i sør til høyarktiske områder som Frans Josef Land.
I det østlige Atlanterhavet hekker arten blant annet på Island, Færøyene, i Nord-Skottland, langs norskekysten inkludert Svalbard, og videre østover langs russiske kyster og øyene i Barentshavet.
Tyvjoen hekker spredt langs hele norskekysten og i enkelte fjellområder, men er fåtallig i Sør-Norge og vanligere fra Møre og Romsdal og nordover.
Den foretrekker åpne og oversiktlige hekkeområder med kort vegetasjon, som tørre moltemyrer og kreklingheier. I innlandet lever den i større grad av egg og unger fra andre fuglearter.
På Svalbard hekker tyvjoen parvis og spredt på tundraen langs kysten av det meste av Svalbard, men er fåtallig i de nordøstre delene av øygruppen. Den hekker ofte nær sjøfuglkolonier, hvor den jager og stjeler bytte fra andre sjøfugler som rødnebbterne, krykkje og alkefugl.
Siden arten i stor grad skaffer seg mat ved å jage andre sjøfugler, finnes mange hekkende tyvjo nær store kolonier av måker og terner. Denne atferden – å stjele mat fra andre fugler – har gitt arten navnet.
Kart: Hekkeutbredelse i ulike deler av Norge. Boblenes størrelse representerer estimert bestandsstørrelse.
Les mer…
Her oppgis våre siste estimater av hekkebestander for denne arten. Vi har tatt utgangspunkt i siste telling fra hver koloni og brukt bestandsutviklingen i regionen til å beregne dagens hekkebestand.
Trekk- og vinterområder
Utenfor hekkesesongen lever tyvjoen på åpent hav og er en langdistansetrekkfugl som krysser ekvator. Den overvintrer i havområder langs kystene av Sør-Amerika og Sør-Afrika, og også i Middelhavet, ved vestkysten av Afrika samt i farvannene rundt Australia og New Zealand.
Studier med lysloggere viser at fugler fra Svalbard og Troms etter hekkesesongen først trekker til et rasteområde øst for Newfoundland, før de sprer seg videre til overvintringsområder som Kanaristrømmen, Guineabukta, Falklandsstrømmen, havområdene øst for Karibia og Benguelastrømmen. Noen få individer overvintrer også vest i Middelhavet.
Enkelte tyvjo som hekker i Finnmark kan også overvintre i Persiabukta. Tyvjo fra fastlandet og Svalbard deler mye av de samme overvintringsområdene med den forskjell at ingen tyvjo fra Svalbard ser ut til å overvintre så langt sør som Falklandsstrømmen.
Individene som har overvintringsområde rundt Australia og New Zealand tilhører sannsynligvis bestandene lengst vest i Nord-Amerika og øst i Asia.
Bestandsutvikling
Data fra SEAPOP viser en kraftig bestandsnedgang (80–90 %) i perioden 2006–2019 i en av landets største kolonier på Hjelmsøya i Finnmark.
I det som kanskje har vært Europas største koloni på Slettnes i Finnmark rapporteres det også om en halvering av hekkebestanden fra 1997 til 2019 (van Bemmelen et al. 2021).
Det er også rapportert om betydelig nedgang langs vestlandskysten siden rundt 1980, hvor arten nå har forsvunnet fra flere tidligere hekkeområder (Larsen 2012; Byrkjeland 2015).
Bestanden i Agder er redusert til noen få par (Steel & Kjøstvedt 2017; Olsen 2019). Bestanden i Sør-Norge var liten også før nedgangen og har derfor begrenset betydning for den nasjonale bestandstrenden.
Tyvjo utnytter ofte terner og krykkje gjennom kleptoparasittisme, og nedgangen i disse artene langs norskekysten kan ha påvirket tyvjoen negativt.
På Svalbard ble bestanden i 2014 anslått til rundt 1 900 individer og vurderes som stabil (Anker-Nilssen et al. 2015; Strøm et al. 2021).
I Sverige er bestanden estimert til ca. 900 individer og har vært relativt stabil over tre generasjoner, men med nedgang de siste 15 årene (Ottoson et al 2025).
I Finland ble bestanden anslått til 1 020 individer i 2024 (Lehikoinen et al 2024). I Storbritannia har bestanden vist en tydelig nedgang fra 1986 til 2018 (JNCC 2020).
Status for hekkebestanden i Europa er generelt vurdert som ukjent (BirdLife International 2017).
Estimerte årlige hekkebestander på nøkkellokalitetene. Fjern eller legg til grafer ved å klikke på lokalitetens navn til høyre for figuren.
Les mer…
Estimerte årlige hekkebestander. Superskript ts betyr at estimatet er et totalestimat for hele populasjonen innenfor valgte nøkkellokalitet, og i betyr estimat for størrelsen av en hekkekoloni/lokalitet som er del av en større bestand i valgte nøkkellokalitet. For noen arter og kolonier er tallene basert på en totaltelling, mens andre estimat er basert på telling av prøvefelt (deler av en bestand), hvorav total hekkbestand er beregnet vha. utvikling i prøvefelt og tidligere tall på total hekkebestand.
Demografi
Overlevelse
Data fra en 17 år lang ringmerkingsserie fra Svalbard har vist at den estimerte årlige overlevelsen til tyvjo er 0.86±0.02 (Moe og Hanssen upublisert). Høyeste registrerte levealder for en ringmerket fugl i Norge (inkludert Svalbard) er 18 år.
Reproduksjon
Tyvjoen hekker i kolonier (sjeldent på Svalbard) eller som spredte par, ofte i lyngmark, på tundra eller på nakent berg. Parene kan holde sammen i flere år og bruker gjerne samme territorium fra år til år. Reiret er en grunn fordypning i bakken, ofte plassert på en liten forhøyning og foret med plantemateriale.
Arten legger vanligvis to egg (1–3) i juni. Begge foreldrene ruger eggene i rundt 24–29 dager. Ungene forlater reiret kort etter klekking, men oppholder seg i nærheten. De blir flygedyktige etter omtrent 27–33 dager og uavhengige av foreldrene to til tre uker senere. Første hekking skjer vanligvis i 3–5-årsalderen.
Næringsvalg
Tyvjoen lever hovedsakelig av småfisk, som den ofte stjeler fra andre sjøfugler som terner, måker og alkefugler, men den kan også fange fisk selv. I tillegg kan den spise egg og unger av fugler, smågnagere, insekter og bær.
Påvirkningsfaktorer og trusler
Tyvjobestanden påvirkes negativt av predasjon fra mink (polarrev på Svalbard), nedgang i terner og småmåker som gir dårligere næringstilgang, samt menneskelige forstyrrelser på hekkeplassene (Byrkjeland 2015).
Bestanden kan også bli påvirket av forhold under trekket og i overvintringsområdene (SLU Artdatabanken 2020).
Det er blant annet vist at mengden og sammensetningen av miljøgifter i tyvjo er sterkt påvirket av hvilket overvintringsområde de bruker (Bustnes et al. 2025).

Referanser
Artsdatabanken 2020. Rödlistade arter i Sverige 2020. ArtDatabanken. https://artfakta.se/naturvard/taxon/vitenskapelig-navn
Anker-Nilssen, T., Barrett, R.T., Lorentsen, S.-H., Strøm, H., Bustnes, J.O., Christensen-Dalsgaard, S., Descamps, S., Erikstad, K.E., Fauchald, P., Hanssen, S.A., Lorentzen, E., Moe, B., Reiertsen, T.K. & Systad, G.H. (2015). SEAPOP. De ti første årene. Nøkkeldokument 2005-2014. SEAPOP. Norsk institutt for naturforskning, Norsk Polarinstitutt & Tromsø Museum – Universitetsmuseet. Trondheim, Tromsø. 58 s.
van Bemmelen, RSA, H Schekkerman, V Hin, M Pot, K Janssen, B. Ganter. H-U Rössner, & I Tulp (2021) Heavy decline of the largest European Arctic Skua Stercorarius parasiticus colony: interacting effects of food shortage and predation. Bird Study, DOI: 10.1080/00063657.2021.1969334
Bird JP, Martin R, Akçakaya HR, Gilroy J, Burfield IJ, Garnett ST, Symes A, Taylor J, Şekercioğlu ÇH, Butchart SHM. Generation lengths of the world’s birds and their implications for extinction risk. Conserv Biol. 2020 Oct;34(5):1252-1261. doi: 10.1111/cobi.13486. Epub 2020 May 6. PMID: 32058610.
BirdLife International (2017). European birds of conservation concern: populations, trends and national responsibilities. Cambridge, UK: BirdLife International
Bustnes JO, Bårdsen B-J, Moe B, Herzke D, van Bemmelen RSA, Tulp, I, Schekkerman H, Hanssen SA 2025 The pollution fast-track to the Arctic: how southern wintering areas contribute to organochlorine loads in a migrant seabird breeding in the Arctic. Environmental Toxicology and Chemistry, 2025, 1-9
Byrkjeland, S. (2015). Hekkande sjøfugl i Hordaland 2014. Forvaltingsplan for 69 sjøfuglreservat, samt oppdatert bestandsoverslag for dei ulike sjøfuglartane i fylket. Fylkesmannen i Hordaland, MVA-rapport 3/2015: 268 s + vedlegg.
Hyvärinen, E., Juslén, A., Kemppainen, E., Uddström, A. & Liukko, U.-M. (eds.). (2019). The 2019 Red List of Finnish Species. Ympäristöministeriö & Suomen ympäristökeskus. Helsinki. 704 s.
Langlois Lopez S, Snell K, van Bemmelen RSA, Pokrovsky I, O’Hanlon NJ, Boertmann D, Gilg O, Green M, Hanssen SA, Harrison A-L, Moe B, Santos I, Smith PA, Systad GH, Humphreys EM 2026 Global population status of the migratory Holarctic species Arctic Skua / Parasitic Jaeger Stercorarius parasiticus. Bird Conservation International 36, 2026, e1 https://doi.org/10.1017/S0959270925100336
Larsen, T. (2012). Sjøfuglteljingar i Sogn og Fjordane i 2012. Hekkefuglteljingar i sjøfuglreservata. Fylkesmannen i Sogn og Fjordane Rapport 9-2012: 1-116.
Olsen, K. (2019). Overvåking av hekkende sjøfugl i Vest-Agders sjøfuglreservater. Norsk Ornitologisk Forening avdeling Vest-Agder 34 s. + vedlegg.
Ottosson, U., Wirdheim, A., Elmberg, J., Green, M., Gustafsson, R., Haas, F., Liljebäck, N., Lindström, Å., Nilsson, L., Ottwall, R., Svensson, M., Svensson, S. & Tjernberg, M. 2025. Fåglarna i Sverige: antal och förekomst. 2nd ed. Avium förlag, Stockholm.
Steel, C. & Kjøstvedt, J.H. (2017). Sjøfugler i Aust-Agders skjærgård i hekketiden 2014. Fugler i Aust-Agder Supplement nr. 1 2017: 33 s. + vedlegg.
Strøm, H., Stokke, B.G., Dale, S., Jacobsen, K.-O., Lislevand, T. & Solvang, R. (2021). Fugler Aves – Svalbard. I: Artsdatabanken. 2021. Norsk rødliste for arter 2021 Artsdatabanken, Norge.
Väisänen, R.A., Hario, M. & Saurola, P. (2011). Population estimates of Finnish birds. In: Valkama, J., Vepsäläinen, V. & Lehikoinen, A. 2011: The Third Finnish Breeding Bird Atlas Finnish Museum of Natural History and Ministry of Environment: (cited 17.10.2020) ISBN 978-952-10-7145-4. http://atlas3.lintuatlas.fi/english