Polarlomvi

På den nordlige halvkule er polarlomvien en av de mest tallrike sjøfuglene. Den har en sirkumpolar utbredelse i arktiske og subarktiske områder mellom 46˚ N og 82˚ N. I det nordøstlige Atlanterhavet hekker den på Grønland, Island, Jan Mayen, Svalbard, Frans Josef Land (Russland) og Novaja Semlja (Russland).

Arten forekommer også fåtallig langs kysten av Finnmark og Murmanskkysten. Fire underarter er beskrevet. Svalbardbestanden, og øvrige populasjoner i det nordlige Atlanterhavet, tilhører underarten U. l. lomvia (Strøm og Descamps 2013).

Polarlomvien er en av de vanligste sjøfuglene på Svalbard, og den hekker i kolonier over hele øygruppen. Til sammen er det registrert 142 kolonier. De største koloniene (flere på over 100 000 par) ligger på sørøstkysten av Spitsbergen (Koval’skijfjella og Stellingfjellet), på Hopen og på Bjørnøya. Mer enn 80 % av Svalbardbestanden hekker innenfor dette trianglet.

På Jan Mayen er polarlomvi også en av de vanligste og mest tallrike hekkeartene. Det finnes også noen få små kolonier i Nord-Norge (bl.a. Hornøya og Hjelmsøya i Finnmark), men disse omfatter bare noen få individer (Strøm og Descamps 2013).

Polarlomvi som hekker på vestkysten av Spitsbergen og på Jan Mayen overvintrer sørvest av Grønland, farvannene utenfor Newfoundland og Labrador (Canada) og mellom Island og Grønland. Fuglene på Bjørnøya overvintrer hovedsakelig rundt Island (Frederiksen et al. 2016).

Polarlomvi som hekker nordøst på Spitsbergen overvintrer i Barentshavet, mens overvintringsområdene for fugler som hekker sørøst på Spitsbergen, Edgeøya og Hopen er ukjent (Descamps et al. 2025).

Polarlomviene forlater koloniene når ungene hopper mot slutten av juli (vest-Spitsbergen og Bjørnøya) og i august (øst-Spitsbergen). De returnerer til koloniene igjen i april og mai.

Etter ca. 1997 er det dokumentert en nedgang i hekkebestanden i alle de overvåkede koloniene vest på Spitsbergen og Bjørnøya (Descamps et al. 2013, Descamps et al. 2025). Bestanden på Jan Mayen er også i tilbakegang, men starten på denne nedgangen er ukjent ettersom bestanden bare har blitt overvåket siden 2011.

Årsaken til nedgangen i polarlomvibestanden kan være koblet til oseanografiske endringer i artens overvintringsområder (Descamps et al. 2013, Fluhr et al. 2017). Lignende endringer er observert for enkelte polarlomvikolonier i den russiske delen av Barentshavet (Krasnov og Ezhov 2023).

Bestandene som hekker i nordøst på Svalbard klarer seg imidlertid bedre, og trenden har vært positiv de siste ti årene. Årsaken er trolig knyttet til ulik trekkatferd og forskjellige overvintringsområder.

Fugler fra denne delen av Svalbard oppholder seg i den nordlige delen av Barentshavet om vinteren, og forholdene der kan fortsatt være gunstige med tilstrekkelige matressurser (Descamps et al. 2025). Havområdene her varmes imidlertid raskt opp som følge av klimaendringer, og det er uvisst om den nordlige delen av Barentshavet vil forbli et godt overvintringsområde for polarlomvi i årene som kommer.

Samlet sett er majoriteten av den norske polarlomvibestanden i rask tilbakegang. Noen kolonier viser imidlertid en annen utvikling, og for å kunne vurdere statusen til den samlede norske bestanden på en god måte, er det nødvendig å få kartlagt bestandstrendene i koloniene sørøst på Svalbard inkludert Hopen.

Årlig overlevelse hos voksne polarlomvier er generelt høy, rundt 90 % (Frederiksen et al. 2021, Descamps et al. 2025), men kan også være betydelig lavere når forholdene til havs forverres (Fluhr et al. 2017). Høyeste kjente levealder for en reproduserende polarlomvi er minst 38 år. Dette er en fugl merket på Bjørnøya.

Polarlomviens diett består hovedsakelig av fisk og krepsdyr (Mehlum og Gabrielsen 1993a, Mehlum og Gabrielsen 1993b, Stempniewicz et al. 2021). Vanligvis hentes næringen på dyp ned mot 50 meter, men dykk på mer enn 100 meter, av og til 200 meter, forekommer.

På Spitsbergen er polartorsk, ulike arter av langebarn og lodde viktige byttedyr. På Bjørnøya er lodde det viktigste byttedyret. Ungene fôres hovedsakelig med fisk (Strøm og Descamps 2013).

Næringsvalget i perioden utenfor hekkesesongen er dårlig kjent. Det er variasjon i dietten mellom år (både i og utenfor hekkesesongen), med konsekvenser for hekkesuksessen (Hovinen et al. 2019).

En av de viktigste truslene mot polarlomvi er trolig klimaendringer og oppvarmingen av overvintringsområdene, som sannsynligvis påvirker mattilgangen negativt (Descamps et al. 2013, Fluhr et al. 2017, Layton-Matthews et al. 2025). De raske endringene i det marine miljøet rundt Svalbard (som tap av havis) kan også ha negative effekter på polarlomvibestandene, men så langt tyder tilgjengelig kunnskap på at disse endringene ikke er de viktigste driverne bak bestandsnedgangen (Ramírez et al. 2017, Descamps og Ramírez 2021, Sauser et al. 2023, 2024).

Et betydelig antall ungfugler fra Svalbard blir skutt hver vinter ved Grønland og Newfoundland (Frederiksen et al. 2019). Denne jakten kan bidra til nedgangen hos polarlomvi på Svalbard, men kan ikke alene forklare nedgangen og er ikke regnet som den viktigste årsaken.

Ulike typer forurensning, som kvikksølv (Cruz-Flores et al. 2023, Albert et al. 2024, Lundgren et al. 2024), PCB (Baert et al. 2013) eller flammehemmere (Hallanger et al. 2015) er påvist hos polarlomvi. Disse miljøgiftene finnes imidlertid vanligvis i relativt lave konsentrasjoner og vil sannsynligvis ikke ha vesentlig innvirkning på fuglenes overlevelse eller reproduksjon.

Fjellreven og polarmåker er de viktigste predatorene på egg og unger hos polarlomvien, og de tar også voksne fugler. Effekten av predasjon på polarlomvibestandenes dynamikk er imidlertid fortsatt ukjent.