Toppskarv

Hekkebestanden av toppskarv langs den norske fastlandskysten ble anslått til omtrent 28 000 par i 2013 (Fauchald et al. 2015). Arten hekker ikke på Jan Mayen og Svalbard.  

Toppskarv etablerte seg som hekkefugl langs den Svenske vestkysten i 2004 og bestanden har vokst kraftig til nesten 1000 hekkepar i 2019, fordelt på 14 kolonier (Åhlund & Järås 2020). Strøm et al. (2009) rapporterte om ca. 350-400 par i Russland. På Island hekket det rundt 3800 par i 2017 (Icelandic Institute of Natural History 2023), og på Færøyene 1500 par i 2002 (Frederiksen 2010).

Bestanden av toppskarv i Storbritannia og Irland ble nylig anslått til å være på henholdsvis ca. 21 000 og 5000 par (Burnell et al. 2023). Hekkebestanden i Frankrike teller mellom 6000 og 7000 par (Grémillet et al. 2020).  

Bestandsstørrelsen til nominatformen Gulosus aristotelis aristotelis teller ca. 68 000 hekkende par, mens den europeiske bestanden, som også inkluderer underarten G. a. desmarestii, estimeres til 76 300-78 500 par (BirdLife International 2018). Den globale bestanden av toppskarv, som inkluderer alle de tre underartene, ble i 2012 anslått til å være mellom 230 000 og 240 000 individer (BirdLife International 2018). 

Toppskarv hekker i Vest-Europa samt Island og i Nord-Afrika, samt i kystregionen rundt Middelhavet og Svartehavet, men mangler som hekkefugl i østlige deler av Østersjøen og Nordsjøen. Underarten Gulosus aristotelis aristotelis hekker langs Atlanterhavkysten fra Kola-halvøya i Russland til Frankrike i sør.

I Spania, Portugal, i Middelhavet og Svartehavet hekker underarten Gulosus aristotelis desmarestii, mens underarten Gulosus aristotelis riggenbachi hekker fra Marokko og sørover til Vest-Sahara.

Toppskarv har en kystnær utbredelse året rundt. Arten beskrives best som «delvis trekkende art», dvs. at noen individer oppholder seg i området rundt hekkekolonien året rundt, mens andre trekker lengre om vinteren. Hvor langt fuglene trekker varierer også mellom koloniene.

Sporingsdata fra SEATRACK (Moe et al. 2021) viser at noen av toppskarvene som hekker på Hornøya i Finnmark trekker østover mot Kvitsjøen, noen er stasjonære rundt Hornøya, mens andre trekker vestover til Troms og Nordland.

Toppskarv fra Røst, derimot, forblir enten rundt Røst eller trekker sørover til Trøndelag. Toppskarv fra Sklinna er relativt stasjonære og forblir i Trøndelag, mens de fra Jarstein i Rogaland trekker nordover mot kysten av Vestlandet og Møre eller til Skagerrak.

Det virker som mattilgang om vinteren er det som bestemmer om toppskarv trekker bort fra kolonien og i hvilken retning (Moe et al. 2021).  

Trekkadferd og overvintringsområder har også blitt studert nøye på østkysten av Skottland, hvor mange fugler er merket med fargeringer. Studier derfra viste høyere dødelighet blant de individene som forble stasjonært i hekkekoloniene, mens trekkende individer hadde bedre overlevelse fordi de kunne finne rasteplasser i ly fra vinden (Acker et al. 2020). Om dette kan overføres direkte til Norge er derimot usikkert, siden eksponering av kolonien spiller en stor rolle.

Toppskarvbestanden i Barentshavet lå i 1980 på rundt 10 000 par, men gikk kraftig ned til ca. 1 000 par i 1994. Etter dette økte den igjen til omtrent 5 000 par i 2013. Estimatet for 2024 ligger ved under 2000 par.

I Norskehavet ble bestanden fordoblet fra omtrent 10 000 par i 1980 til 20 000 par i 2006, men gikk deretter kraftig ned, og talte ca. 9000 par i 2013 og 5407 par i 2024.

Også bestanden av toppskarv langs Nordsjøen og Skagerrak økte kraftig, fra omtrent 1000 hekkende par i 1980 til omtrent 17 000 par i 2003. I 2013 talte hekkebestanden her ca. 14 000 par, men har dalt til 7100 par i 2024.  

Studier i Skottland har vist at toppskarv i sitt første leveår har veldig høy dødelighet, og det er få unger som overlever den første vinteren (Daunt et al. 2007). Overlevelsen av voksne individer fra ett år til det neste varierer også mye og ligger vanligvis mellom 70% og 95%, men den kan være så lav som 46% i dårlige år.

På Østkysten av Skottland har flere studier vist at vinterstormer fører til massedød-episoder, spesielt i områder hvor det finnes lite ly for vær og vind (Acker et al. 2021).

Toppskarv har nesten ingen fettreserver på kroppen, noe som gjør at de er utsatt for sult hvis værforholdene er slik at de ikke kan beite på flere dager. Mangel av kroppsfett sammen med at fjærdrakten ikke er vanntett, gjør dem også utsatt for nedkjøling hvis det i tillegg til mye vind også kommer nedbør.

Stormer kan ha en stor negativ effekt på toppskarvene også i hekkeperioden, noe som kan påvirke hekkesuksess spesielt i reir som er åpent og eksponert (Newell et al. 2015).

Toppskarv lever hovedsakelig av fisk som den fanger mellom havoverflaten og maksimalt 50 m dybde. Studier fra flere kolonier i Norge har vist at toppskarv foretrekker grunne områder nært hekkekoloniene og tareskog som beiteområder i hekkeperioden (Christensen-Dalsgaard et al. 2017, Dehnhard et al. 2022). Torskefisk, og spesielt små sei < 25 cm lengde, er foretrukket diett i tareskogene, mens sil (tobis) dominerer dietten hvor det finnes sandbunn (Hillersøy & Lorentsen 2012, Howells et al. 2018).

På Sklinna har diettstudier på toppskarv vist at mengden små sei i dietten korrelerer med mengden sei registrert av Havforskningsinstituttet to år senere, noe som tyder på at toppskarv kan brukes som indikator på forekomst av sei (Lorentsen et al. 2018).

Toppskarv er sårbar for mange forskjellige trusler f.eks. klimaendringer, fiskeriaktivitet, predasjon og forurensing. Stormaktivitet både om sommeren og vinteren kan utgjøre en trussel mot toppskarv, siden stormer påvirker både hekkesuksess og overlevelse. Antall stormer og intensitet av stormer er forventet å øke med klimaendringer, slik at denne trusselen vil ha større betydning i framtida.

Næringstilgang er avgjørende for god hekkesuksess for toppskarv. Tareskogsområder utgjør et viktig beitehabitat for toppskarv i Norge, fordi små torskefisk, spesielt sei, bruker tareskogen som oppvekstområde der de finner mat og beskyttelse. Klimaoppvarming og marine hetebølger forventes å ha en negativ effekt på utbredelsen av tareskog. Også grønne kråkeboller utgjør en trussel mot tareskogen. Kråkebollene, som pga. overfiske av steinbit og torsk ikke lengre ha naturlige fiender, beiter ned tareplantene, som betyr at det finnes lite tareskog fra Helgelandskysten og nordover. Det er enda uklart hvordan mangel på tareskog påvirker bestanden av torskefisk, og om det påvirker toppskarv indirekte. I Sør- og Midt-Norge opp til Vega høstes tareskogene kommersielt, noe som kan påvirke forekomst av småsei og andre torskefiskarter (Lorentsen et al. 2010, Norderhaug et al. 2020). Toppskarv fra Sklinna beiter i stor grad i områder med tarehøsting (Christensen-Dalsgaard et al. 2020).

Toppskarv er utsatt for bifangst i kystnært garnfiske, som rognkjeksfiske (Christensen-Dalsgaard et al. 2019). Arten kan bli tiltrukket til oppdrettsanlegg (Carss 1994), noe som fører til konflikt, og som kan utgjøre en trussel på sikt. En studie fra Skottland viser at havvindanlegg som kombinerer fiskeoppdrett med havvind kan utgjøre en stor trussel for spesielt toppskarv (Benjamins et al. 2020). I Norge er jakt på toppskarv tillatt i oktober og november i alle områder nord for Trondheimsfjorden i Trøndelag fylke.

Toppskarv er også sårbar for predasjon av mink (Barros et al. 2016), men også naturlige predatorer som havørn, oter og måker. Mens måker hovedsakelig tar egg eller små unge kan mink, havørn og oter drepe både ungfugl og voksenfugl.

Oljeutslipp kan utgjøre en stor trussel for mange sjøfuglarter, deriblant også toppskarv. Etter forliset av oljetankeren Prestige ved spanske kysten i 2002 som førte til et stort oljesøl ble det registrert en reduksjon av hekkesuksess med 45% sammenliknet med før utslippet. Effekten ble målt fortsatt ti år etter utslippet (Barros et al. 2014).

Som andre sjøfugl er toppskarv også utsatt for miljøgifter. Toppskarvegg fra Røst i Lofoten og Sklinna i Trøndelag inneholdt en rekke forskjellige miljøgifter, deriblant PCBs og PAHs som tyder på historisk forurensing, men også nyere typer miljøgifter som PFAS. Mengden av miljøgifter målt i toppskarvegg kan påvirke fuglehelsen negativt (Huber et al. 2015).

Toppskarv er også utsatt for plastforurensing, og en studie fra Sklinna fant mikroplast i 69 % av skittprøver fra toppskarvunger, i gjennomsnitt 17 mikroplast-partikler per g skitt (tørrvekt) (Maaseide et al. 2024). Det er ukjent om nivået av mikroplast funnet i toppskarv-skitt kan ha negative effekter. Større plastpartikler, fiskegarn og tau finnes også jevnlig i toppskarvreir og generelt i hekkekolonier, og kan fører til at unge eller voksenfugl setter seg fast slik at de kveles eller sultes til døde (O’Hanlon et al. 2021).