Liten genetisk variasjon hos ismåke

Ismåken er en isavhengig, høyarktisk sjøfuglart som er i stand til å fly mange tusen kilometer, enten på jakt etter mat eller på tur til overvintringsområdene. I dette studiet fra 2015 tar forskere en genetisk tilnærming for å undersøke populasjonsstrukturer og romlige spredningsmønstre hos ismåken, samt utlede spredning mellom kolonier hos unge kontra kjønnsmodne fugler.

Som en konsekvens av global oppvarming endres naturlige habitater. Måter arter kan håndtere hurtige habitatsendringer på inkluderer endring i utbredelse eller tilpasning til nye forhold. Et fellestrekk for disse måtene å tilpasse seg nye forhold er hvordan spredningsprosesser kobler bestander, både demografisk og genetisk. Romlig spredning kan forekomme over flere faser av et individs liv. Denne spredningen kan foregå både før og etter kjønnsmodning. At ismåken kan hekke i ulike kolonier fra hekkesesong til hekkesesong, kan effektivt bidra til demografisk og genetisk utveksling mellom kolonier.

Les artikkelen:

High connectivity in a long-lived high-Arctic seabird, the ivory gull Pagophila eburnea

Hovedfunnet fra forskningen er at det er stor genetisk homogenitet over hele utbredelsesområdet, noe som tyder på en jevnlig genflyt imellom selv fjerntliggende hekkeområder, slik at bestander blir, og holder seg, genetisk homogene.

Kontaktperson: Hallvard Strøm, Norsk Polarinstitutt