Overvintringsområdet har stor betydning
Et helt ferskt studium gir nå en oversikt over trekkruter og overvintringsområder for voksne polarlomvi som hekker i tilknytning til Nord-Atlanteren. Studiet, som har sammenfattet alle eksisterende data fra lysloggere på polarlomvi fra 2007 til 2013, avdekker betydningsfulle migrasjonsstrategier for polarlomvi og er et viktig bidrag til arbeidet med å bevare denne arten i Arktis.
For å kunne forvalte bestander av pelagiske sjøfugl riktig og effektivt er det avgjørende å kjenne de ulike bestandenes trekkruter og overvintringsområder utenfor hekketiden. Bestandene av polarlomvi i Nord-Atlanteren og Barentshavet minker i størrelse, og truslene mot arten er mange: oljesøl, bifangst, jakt og redusert tilgang på føde som følge av endringer i havtemperatur er blant de viktigste utfordringene. Metodikken som brukes for å kartlegge fuglers trekkruter har utviklet seg mye det siste tiåret, og tradisjonell ringmerking suppleres stadig oftere med instrumentering av lysloggere, såkalte GLS (Geo Light Sensors). En internasjonal forskergruppe har slått sammen sine data fra ulike GLS-studier på polarlomvi som hekker i og rundt Nord-Atlanteren, Barentshavet og Nord-Amerika for å få et enhetlig og komplett bilde av trekkrutene til de ulike bestandene. Dataene ble samlet i perioden 2007-2013, og loggerne som ble brukt beregnet daglige posisjoner for totalt 320 voksne polarlomvi fra 18 ulike kolonier.
Les artikkelen:
Foto: Tone Kristin Reiertsen
Resultatene fra arbeidet viser at de viktigste overvintringsområdene for polarlomvi ligger i havområdene utenfor Newfoundland og Labrador, langs vestkysten av Grønland og rundt Island. En sterk sammenheng mellom overvintringsområde og bestandsstatus ble også funnet: de stabile polarlomvibestandene som hekker i Canada og Nordvest-Grønland overvintrer utenfor kysten av Canada, mens de stadig minkende bestandene på Svalbard og Island hovedsakelig tilbringer vintermånedene vest for Grønland og rundt Island. For noen av bestandene er det en klar tendens til at hunnene forlater hekkeområdene tidligere enn hannene, som på sin side følger ungene den første tiden etter at de er kommet på vannet. En slik kjønnsdifferensiering innen bestandene er en viktig sårbarhet som kan knyttes til spesifikke områder og perioder på året. Studiet bekrefter flere tidligere funn og understreker samtidig viktigheten av en koordinert internasjonal forvaltningsinnsats for trekkende sjøfugl.
Kontaktperson: Hallvard Strøm, Norsk Polarinstitutt