For å teste en sentral hypotese innen teorier om predator-bytte-relasjoner ble hekkesuksess og overlevelse for krykkje- og polarlomviunger i to av SEAPOPs nøkkellokaliteter sammenlignet med tilsvarende data for antarktispertrell i Dronning Maud Land. Resultatene viser at i møte med en spesialisert predator har kolonihekkende sjøfugl en fordel av å synkronisere klekketidspunkt.

Sammen er de sterke

Den såkalte «predator swamping»-hypotesen (engelsk for «predator-overveldelse») sier at synkron reproduksjon hos en bytteart vil være fordelaktig bare dersom predatoren som utgjør hovedtrusselen mot egg og unger er spesialisert på den aktuelle byttearten. Mekanismen bak dette er at predatoren blir overveldet av den plutselige økningen av tilgjengelige unger i kolonien og dermed ikke klarer å fange dem og bringe dem til sitt eget ungekull like effektivt som om klekkingen foregikk mer spredt utover sesongen. Hvis predatoren er generalist vil det ifølge hypotesen ikke være fordelaktig for byttearten å hekke synkront fordi en stor mengde tilgjengelige egg og unger av en art kan føre til at predatoren endrer adferd og spesialiserer seg på dette byttet. En asynkront hekkende bytteart vil derimot gjøre at predatoren forblir generalist. En artikkel fra Norsk Polarinstitutt beskriver hvordan hypotesen ble testet ved sammenligning av ungeoverlevelse hos polarlomvi og krykkje på Svalbard med overlevelsen til antarktispetrellenes unger ved Svarthamaren i Dronning Maud Land.

Sørjoene som hekker nær Svarthamaren i Dronning Maud Land har egg og unger av antarktispetrell som eneste bytte og er spesialisert på å fange dem.
Foto: Sébastien Descamps, Norsk Polarinstitutt

Støtter hypotesen

Polarlomvi- og krykkjereirene som ble fulgt i undersøkelsen var utsatt for predasjon fra polarmåke og til dels fra fjellrev, som begge er generalister og kan nyttiggjøre seg av flere ulike typer føde. Antarktispetrellene på Svarthamaren trues derimot av en høyst spesialisert predator, nemlig sørjo. Klekkingen i antarktispetrellkolonien, som ble fulgt gjennom fire ulike hekkesesonger, var svært synkron, og unger som klekte nær gjennomsnittlig klekkedato hadde høyere overlevelsesrate enn andre. Hos polarlomvi og krykkje i undersøkelsesfeltene på Svalbard var klekkingen mindre synkron, og klekking nær gjennomsnittlig klekkedato gav ingen betydelig økt sjanse for overlevelse. Funnene i studien støtter opp under «predator-overveldelses»-hypotesen og understreker viktigheten av at hekkende sjøfugl klarer å avpasse hekkeperioden riktig for at ungene skal overleve.

Les hele artikkelen:

Kontaktperson: Sébastien Descamps, Norsk Polarinstitutt