Fjær avslører kvikksølvforurensning i alkefugl i Arktis

I et stort, helarktisk studium har en flernasjonal gruppe forskere undersøkt konsentrasjonen av kvikksølv (Hg) hos ni arter av alkefugl som hekker i Atlanterhavet og Stillehavet. De fant store forskjeller mellom regioner og årstider, noe som indikerer at noen områder og perioder utgjør større trusler mot sjøfuglene enn andre når det gjelder eksponering for kvikksølv, et stoff som har negativ effekt på sjøfuglenes helse og evne til å formere seg.

Toppredatorer i risikogruppen

Konsentrasjonen av kvikksølv har økt i marine økosystem de siste tiårene på grunn av utslipp fra menneskelig aktivitet. Kvikksølv utgjør en fare for dyr og menneskers helse, og det tas opp av organismer gjennom føden og akkumuleres oppover i næringskjeden. Predatorer på toppen og i midten av næringskjeden, som marine pattedyr og sjøfugl, ender derfor opp med å inneholde de høyeste konsentrasjonene av kvikksølv. Ved hjelp av data som er samlet inn i forbindelse med SEATRACK-prosjektet og overvåkningsprogrammet SEAPOP har en stor gruppe forskere fra flere land gjennomført en storskala undersøkelse av kvikksølvforurensning i sjøfugl rundt hele Arktis i ulike deler av året.

Ulike historier fra ulike fjær

Siden omtrent 70-90% av kvikksølvet i kroppen skilles ut i voksende fjær, kunne forskerne benytte fjærprøver til å hente ut informasjon om hvilke mengder kvikksølv som ble akkumulert i fuglene i perioden forut for siste myting (fjærfelling). Alkefugl myter fjærene på hode, hals og kinn (delvis myting) om våren i tillegg til en full utskiftning av hele fjærdrakten om høsten. Dermed kan man ut fra analyse av hodefjærene trekke slutninger om kvikksølvforurensningen utenfor hekkeperioden, mens kroppsfjær inneholder kvikksølv akkumulert gjennom forrige hekkesesong. Til dette studiet tok forskerne fjærprøver fra ni arter av alkefugl i 28 hekkelokaliteter i Nord-Atlanteren og det nordlige Stillehavet.

Romlig og sesongmessig variasjon

Det viste seg å være stor variasjon i forurensningsnivå både innen og mellom de ulike regionene i studien, og mellom årstider. Konsentrasjonen av kvikksølv i alkefuglene var høyest utenfor hekkesesongen, noe som viser at fuglene er mer utsatt for miljøgifter i overvintringsområdene og under trekket enn når de er nært koloniene. Fuglene som hadde høyest nivå av kvikksølv, både i og utenfor hekkesesongen, var i Nordvest-Atlanteren, etterfulgt av fuglene i Stillehavet og Nordøst-Atlanteren. Forskjellen i kvikksølvkonsentrasjon mellom hekkesesongen og overvintringsperioden var også større i Nordvest-Atlanteren enn i de to andre regionene. I tillegg så forskerne at i de fleste koloniene fantes det individer med kvikksølvkonsentrasjon over 5 μg g−1 tørrvekt, som er nivået man forventer vil gi negative effekter på helse og reproduktiv evne hos fuglene. Studien indikerer at overvintringsperioden kan utgjøre en betydelig risiko for følsomme bestander, spesielt de som hekker i det vestatlantiske Arktis, og den understreker behovet for å fortsette med tett overvåking av sjøfuglbestander for å forstå hvilke effekter eksponering for kvikksølv kan ha på populasjonsdynamikken.

Les hele artikkelen:

Seasonal variation of mercury contamination in Arctic seabirds: A pan-Arctic assessment

Kontaktperson SEAPOP: Sébastien Descamps, Norsk Polarinstitutt