Reirpredasjon på sildemåke grundig undersøkt

I noen av sjøfuglbestandene SEAPOP overvåker oppleves det i økende grad at egg og unger blir tatt av predatorer uten at årsakene til og virkningene av predasjonen er vurdert. Gjennom et SEAPOP-finansiert prosjekt har forskere kartlagt hvordan reirpredasjon kan påvirke hekkende nordnorsk sildemåke (Larus fuscus fuscus) på Helgelandskysten. Forskerne undersøkte hvordan predasjonen påvirker fordeling av hekkefugl, hvilke reirpredatorer som er viktige og hvilken effekt reirpredasjon kan ha på bestanden.

Mister som oftest hele kullet

Svært mange sjøfuglbestander minker uten at man fullt ut forstår mekanismene bak. Klimaendringer og andre menneskeskapte påvirkninger som reduserer næringstilgangen står sentralt i forklaringsmodellene, men også andre faktorer som påvirker reproduksjon og overlevelse kan ha store effekter. En slik faktor er predasjon på reir og unger. Reirpredasjon medfører som oftest at et sjøfuglpar mister et års produksjon, og for sjøfuglbestandene oppstår det problemer når store deler av kolonier blir offer for predasjon over tid.

Flytter vekk fra predatorene

Øygruppa Horsvær på Sør-Helgeland har hatt den største hekkekonsentrasjonen av nordnorsk sildemåke, men bestanden har gått kraftig ned de siste 18 årene – fra ca. 400 par i gode år til ca. 200 par, fordelt på ni ulike underkolonier. På Horsvær hekker sildemåkene enten helt åpent eller skjult i vegetasjonen, men selve habitatet ser ikke ut til å ha betydning for hekkesuksessen. SEAPOPs studier viser at fuglene i stor grad fordeler seg mellom underkoloniene ut fra hekkesuksess, særlig styrt av reirpredasjonen. I ett tilfelle ble en stor, velfungerende underkoloni forlatt i etterkant av at alle reirene ble predatert. Måkene flytter også i større grad ut av underkolonier hvor predasjonen er høy, og selv om ungene i stor grad vendte tilbake til den underkolonien der de var oppvokst (ca. 80%), flyttet de ut i like stor grad hvis hekkingen gikk dårlig.

Ravnen er verstingen

Videre viste undersøkelsene at den viktigste reirpredatoren var ravn (Corvus corax). I år med hekkende ravn på Horsvær var reirpredasjonen svært høy, og nesten ingen sildemåkeunger kom på vingene. De voksne ravnene og ungene deres opererte i flokk, og sildemåkene hadde ingen mulighet til å forsvare reirene sine. I år uten hekkende ravn, derimot, var predasjonen minimal. Bestanden på Horsvær gikk ned som følge av reirpredasjonen, noe som ikke skjedde i en nabokoloni uten hekkende ravn.

En truende kombinasjon

Som del av prosjektet ble det også foretatt en analyse av hvilken effekt reirpredasjon kunne ha på hele bestanden under ulike miljøforhold. Det viste seg at reirpredasjon var den sterkeste negative påvirkningsfaktoren, og at effekten ble sterkere når hekkeforholdene var dårlige, altså i år med liten mattilgang. I det hele tatt viste det seg at kombinasjonen av disse to faktorene kunne true hele Horsvær-koloniens eksistens.

Prosjektet resulterte i tre vitenskapelige artikler:

• To hide or not to hide: nesting habitat dynamics in a threatened gull
• Reproductive success of threatened northern lesser black-backed gulls (Larus fuscus fuscus) in relation to nest predation by ravens (Corvus corax)
• Multiple stressors: negative effects of egg predation on the viability of a threatened gull in different environmental conditions