Ny innsikt i hvordan brefronter påvirker sjøfuglers habitatbruk

Der isbreer møter havet er det en påfallende tendens til at det samler seg store flokker med sjøfugl. I sitt doktorgradsarbeid har Philip Bertrand arbeidet i noen av krykkjekoloniene SEAPOP overvåker på Svalbard for å finne ut hvordan krykkjene bruker brefronter ved næringssøk. Han fant bevis både for og mot noen av hypotesene sine.

Sender maten opp til overflaten

Det har lenge vært kjent at brefronter i havet danner viktige beiteområder for viltlevende dyr i Arktis. Smeltevann fra isbreene samles til elver som strømmer ut mot havet på undersiden av breene. Bretunger som strekker seg ut i havet har dermed utløpet for avrenningen under havoverflaten. Smeltevannet er lettere enn saltvann, og det skaper derfor et løft av vannmasser opp mot overflaten foran breen. Oppdriften fører med seg plankton og andre små organismer fra de dypere vannmassene, slik at de blir tilgjengelige som føde for dyr som beiter i overflaten, deriblant sjøfugl. Nyere studier viser imidlertid at viktigheten av brefronter som næringskilder kan variere mellom år, uten at mekanismene som styrer variasjonen er identifisert.

Ulike hypoteser

Issmeltingen i Arktis aktualiserer viktigheten av å finne ut av hva som styrer bruken og nytten av brefronter som beiteområder, slik at man kan forstå hvor viktige disse stadig mer begrensede habitatene er for økosystemet. Dette var derfor tema for doktorgradsavhandlingen til Philip Bertrand ved Norsk Polarinstitutt. I samarbeid med forskere fra blant annet SEAPOP undersøkte han hvordan krykkjers (Rissa tridactyla) bruk av brefronter i Kongsfjorden på Svalbard varierer mellom år ved å kombinere GPS-sporing av krykkjer med data på dyreplankton-biomasse og beregninger av avrenning fra isbreene. Forventningen var at fuglene ville benytte brefrontene til næringssøk mer i år med mye avrenning og i år med mye dyreplankton i vannmassene. En annen viktig del av studiet var å teste hypotesen om at brefronter kan påvirke furasjeringsmønsteret til krykkjene i en slik grad at det skaper romlige skillelinjer mellom kolonier.

Overraskende funn

Resultatene fra studiet viste helt klart at brefrontene ble brukt i varierende grad mellom år, slik Bertrand og samarbeidspartnerne hans hadde forventet. Imidlertid ble de overrasket over å finne at krykkjene oppholdt seg minst foran breene i år med høy avrenning og mye dyreplankton i vannmassene, stikk i strid med hva de hadde trodd på forhånd. Når mengden plankton i fjorden er veldig høy kan det faktisk være like lønnsomt å hente næring i fjorden som ved brefrontene. Dette antyder at mer komplekse årsakssammenhenger som trolig involverer vekselvirkninger mellom lokale og regionale miljøfaktorer er avgjørende for den relative nytten av brefronter som beiteområde for sjøfugl.

Styrer fuglenes bevegelser

Ved hjelp av sporingsdata fra GPS-ene krykkjene var utstyrt med kunne forskerne undersøke i detalj hvor fugler fra fem ulike hekkekolonier valgte å fly for å finne mat. Krykkjene holdt seg mest til brefronter som lå nært kolonien, og de oppsøkte sjeldent brefronter som lå mer enn 18 km unna. Funnene støtter dermed hypotesen om at brefronter kan danne skiller mellom sjøfuglkolonier når det gjelder fuglenes valg av beiteområde, selv om koloniene ligger relativt nært hverandre.

Les hele artiklene:

• Feeding at the front line: interannual variation in the use of glacier fronts by foraging black-legged kittiwakes
• Fine‑scale spatial segregation in a pelagic seabird driven by differential use of tidewater glacier fronts