Bedre forståelse av populasjonsdynamikken hos havsule

Gode matematiske modeller er viktige verktøy når man vil undersøke ulike scenarioer som kan bidra til å bedre forstå økologien og utviklingen til sjøfuglpopulasjoner. I en nylig utgitt studie gir modeller basert på lange tidsserier av hekkende havsuler (Morus bassanus) i den nordøstlige delen av Atlanterhavet ny innsikt i havsulenes populasjonsdynamikk.

Metapopulasjoner kan ha stor betydning

De pågående klimaendringene setter stort press på mange sjøfuglpopulasjoner, og det er viktig å forstå sjøfuglenes populasjonsdynamikk for å kunne forvalte dem på en god måte. Tetthetsavhengige faktorer, slik som tilgangen på mat og egnede hekkelokaliteter, er viktige for å regulere populasjonsstørrelsen. Slike tetthetsregulerende faktorer kan også operere over både rom og tid, hvor flere nærliggende kolonier, såkalte metapopulasjoner, kan være av betydning for hver enkelt koloni. Metapopulasjoner sørger også for noe utveksling av individer mellom koloniene. Hallvard Strøm er en av forskerne som har deltatt i studien, og han utdyper bakgrunnen for studien slik:

– Til tross for at mekanismene i metapopulasjoner er kjent, er betydningen av tetthetsregulerende faktorer i en romlig skala mer usikker. Dette har ført til at sjøfuglpopulasjoner for det meste er behandlet som lukkede enheter med lokale tetthetsregulerende faktorer.

Perfekt studieart

Det meste av empirisk kunnskap knyttet til metapopulasjoner stammer fra studier av dyr med kort livssyklus og relativt kort geografisk rekkevidde, noe som ikke er karakteristisk for de fleste sjøfugler. Havsula er en art som lever lenge og har stor rekkevidde. Under hekkesesongen flyr de voksne fuglene gjerne over 500 km daglig for å finne mat, noe som gjør at fugler fra ulike kolonier fisker i de samme havområdene.

– Hekkende havsuler er tro mot koloniene sine, men ringmerkingsdata har vist at ungfugler ikke nødvendigvis velger å hekke i kolonien de er klekket i, forteller Strøm.

– Dette gjør at det er noe utveksling av individer mellom koloniene. I tillegg bruker de unge havsulene flere år på å bli kjønnsmodne, noe som gjør at det ofte tar tid før tetthetsregulerende faktorer og klimapåvirkninger gjør seg gjeldende.

I den nordøstlige delen av Atlanterhavet er det mange havsulekolonier av ulik størrelse, hvorav enkelte kolonier er overvåket i over 100 år, noe som gjør havsula til en svært egnet art for metapopulasjonsstudier.

Komplekse matematiske modeller

I denne studien, som er publisert som artikkel i tidsskriftet Ecological Monographs, har forskerne brukt de lange tidsseriene til å sammenligne ulike matematiske modeller om populasjonsdynamikken hos havsule i den nordøstlige delen av Atlanterhavet. De enklere modellene anså koloniene som lukkede enheter med kun lokale tetthetsregulerende faktorer, mens de mer komplekse modellene inkluderte både lokale og regionale tetthetsregulerende faktorer. I modellene ble det også lagt inn tre ulike immigrasjonsmønstre: ingen immigrasjon i koloniene, lik immigrasjon uavhengig av koloniens størrelse og ujevn immigrasjon med mer immigrasjon i de større koloniene.

Kan gi bedre forvaltning

Selv om alle modellene samsvarte relativt godt med dataene i tidsseriene, var det likevel modellen som inkluderte både lokale og regionale tetthetsavhengige faktorer, og hvor koloniens størrelse hadde betydning for antall immigrerende individer, som samsvarte best med den observerte utviklingen.

– Dette bekrefter viktigheten av å inkludere de romlige tetthetsregulerende faktorene for å fullt ut forstå populasjonsdynamikken i metapopulasjoner hos arter som lever lenge med stor aksjonsradius, forklarer Hallvard Strøm.

Artikkelforfatterne peker også på viktigheten av å lage tilsvarende metapopulasjonsmodeller for andre sjøfuglarter med tilsvarende livstrekk som havsulene.

– Dette vil øke forståelsen av populasjonsdynamikken til sjøfuglene, noe som blant annet kan bidra til en bedre forvaltning av disse sårbare artene, avslutter Strøm.

Les hele artikkelen:

• Metapopulation regulation acts at multiple spatial scales: Insight from a century of seabird colony census data