Beiteområdets utbredelse avgjøres av kolonistørrelsen

Ved hjelp av sporingsdata har forskere bekreftet teorien om at distansen sjøfugl tilbakelegger for å finne mat øker med kolonistørrelse på grunn av intern konkurranse om maten. Studien omfattet 29 lomvi- og polarlomvikolonier i Nord-Atlanteren, og resultatene bidrar til å påpeke en svakhet ved dagens marine naturforvaltning.

Mange munner å mette

Forskning på viltlevende dyr har fremskaffet en rekke «sannheter» om naturen. En av disse er at mengden tilgjengelig bytte for en art innen et gitt område vil synke etter hvert som bestanden av arten vokser. Dette er kjent som tetthetsavhengig reduksjon av næringsgrunnlaget, en faktor som kan kontrollere bestandsdynamikk hos kolonilevende dyr. Den engelske forskeren Philip Ashmole la i 1963 frem en teori om at etter hvert som sjøfuglkolonier vokser i størrelse vil konkurransen om mat mellom de voksne fuglene medføre at foreldrene må bruke mer tid og energi på å lete etter mat lengre vekk fra kolonien. Dette kan føre til at reproduksjonen i kolonien synker. En rekke forskere i SEAPOP har medvirket i en studie som testet Ashmoles teori.

Sporingsdata avslører en viktig sammenheng

Lomvi og polarlomvi i 29 kolonier i Nord-Atlanteren ble utstyrt med GPS-er som samlet detaljerte data om fuglenes bevegelser i hekkeperioden. Koloniene lå spredt over hele Nord-Atlanteren, og de varierte i størrelse fra 900 til 470 000 hekkende par. Sporingsdataene viste at distansen fuglene tilbakela for å finne mat til ungene sine økte med kolonistørrelse, akkurat som Ashmole antok. Den sterke sammenhengen mellom kolonistørrelse og søksvidde kan tallfestes, noe som gir et grunnlag for å beregne beiteområde for enkelte sjøfuglkolonier ut fra kolonistørrelse. Innen arealforvaltning kan dette være et nyttig redskap.

Få beiteområder er vernet

Forskerne bak studien brukte resultatene de hadde fremskaffet til å beregne beiteområdene til kolonier de ikke hadde sporingsdata fra. Disse beregningene avdekket at bare to av de 16 største lomvi- og polarlomvikoloniene i Nord-Atlanteren har beiteområder som i tilstrekkelig grad ligger innenfor marine vernesoner. Når vi vet at disse 16 store koloniene huser to tredeler av lomviene og polarlomviene som hekker i Nord-Atlanteren, er det et alarmerende lavt tall. Studien er således et svært godt eksempel på hvordan teoretiske modeller kan benyttes til å styrke bevarings- og forvaltningsarbeidet for kolonihekkende sjøfugl.

Les hele artikkelen:

• Foraging range scales with colony size in high-latitude seabirds