Kjønnene hos lunde responderer ulikt på endringer i vilkårene for hekking

Mange sjøfuglkolonier har opplevd dårligere forhold i hekkesesongen de siste tiårene, men hvordan slike miljøendringer påvirker kjønnsbalansen og adferden til fuglene i kolonien har inntil nylig vært dårlig kjent. En studie av lunder Fratercula arctica på en av SEAPOPs nøkkellokaliteter viser at hunnene er villige til å ofre langt mer enn hannene i oppfostringen av avkommet dersom hekkeforholdene er dårlige.

En energimessig balansegang

Mange sjøfugler har sen kjønnsmodning og legger få egg per hekkesesong, men har til gjengjeld så høy overlevelse at de kan forvente å hekke i mange år. Denne livshistorien gjør slike arter ekstra følsomme for endringer i betingelsene for et godt hekkeresultat. Voksenfuglene må balansere hvor mye energi de velger å investere i hekkingen uten at det kritisk reduserer deres sjanse til å overleve vinteren og kunne gjennomføre en ny hekkesesong det påfølgende året. Innad i en populasjon vil det alltid være individer som er villige til å investere mer i reproduksjon enn andre, men om kjønnenes villighet til å investere i hekkingen varierer ulikt med miljøforholdene er dårlig kjent, og kan også tenkes å variere mellom arter.

Ulik rollefordeling

Lunden er en av sjøfuglene med denne type livshistorie. Lunder kan bli over 40 år gamle, og de legger kun ett egg per hekkesesong. Hekkesesongen er også relativt lang, og det tar minst 80 dager fra egget blir lagt til ungen forlater reiret. Lunden er stedtro til hekkekolonien og hekker helst med den samme partneren og i den samme reirgangen år etter år. Til tross for at begge kjønnene deltar i både rugingen av egget og matingen av ungen, investerer de ulikt under hekkesesongen. Hannene bruker mer energi på å forsvare reiret, mens hunnene produserer egget og investerer mer i ruging og ungestell. Hvordan denne arbeidsfordelingen endrer seg når hekkeforholdene forverres, har inntil nylig vært lite kjent.

Lang tidsserie

For å få bedre innsikt i dette, ble et 33 år langt datasett med fangst-/gjenfangstdata fra SEAPOPs nøkkellokalitet på Røst benyttet. Årlige registreringer av fargeringmerkede voksenfugler gjør det ikke bare mulig å overvåke deres overlevelse, men satte forskerne i stand til å måle endringer i hvor mye tid fuglene tilbragte i kolonien. Kombinert med parallelle data for ungeperiodens varighet og kvaliteten på maten de voksne fuglene brakte til ungene (størrelsen på yngel av sild Clupea harengus, avdekket dette tydelige forskjeller i hvordan kjønnenes hekkeinnsats endret seg med miljøforholdene.

Tydelige kjønnsforskjeller

Resultatene viste at kjønnenes innsats i hekkingen er ulik og påvirkes ulikt av miljøendringer. Generelt brukte hunnene mer tid på ruging og mating av avkommet enn hannene, og de ble følgelig observert i mindre grad ute i kolonien. Hannene tilbragte mer tid ute i kolonien, blant annet for å forsvare reiret. Jo bedre hekkesesonger (større sild), dess oftere ble både hann- og hunnfugler sett i kolonien. Dette er trolig fordi bedre tilgang på mat reduserer tiden det tar å skaffe nok næring, slik at fuglene kan tilbringe mer tid i kolonien. Med økende lengde på ungeperioden var det en svak økning i tilstedeværelsen av hanner i kolonien, mens antall observasjoner av hunner sank betydelig. Dette indikerer at hunnene er villige til å ofre mer enn hannene for å fostre opp ungen til flyvedyktig alder, og at de bruker mer tid borte fra kolonien for å skaffe ungen mat. Forskjellen i tilstedeværelse mellom kjønnene ble også større jo eldre lundene ble, noe som indikerer at tidligere erfaringer er med på å bestemme hvor villige fuglene er til å investere i avkommet. Dette signalet var synlig hos begge kjønn, men sterkest hos hunnfuglene.

Verdifull kunnskap

Studien gir verdifull innsikt i hvordan lundene responderer på endringer i miljøforholdene i hekkesesongen, noe som igjen er viktig for å vurdere levedyktigheten til ulike bestander av arten, f.eks. i kjølvannet av langvarige klimaendringer. Den belyser også viktigheten av å forstå hva som styrer fuglenes valg mellom å satse på årets avkom, og dermed risikere egen helse, og å avbryte hekkesesongen for å spare energi og heller satse på å være best mulig rustet til den neste hekkesesongen. Denne avveiningen er en sentral faktor i sjøfuglenes populasjonsdynamikk og bestandenes evne til å ta seg opp igjen etter perioder med dårlige hekkeforhold og redusert rekruttering.

Les hele artikkelen:

• Stay or go? Changing breeding conditions affect sexual difference in colony attendance strategies of Atlantic puffins Fratercula arctica