Alkekonge
Engelsk navn:
Litle auk
Vitenskapelig navn:
Alle alle
Forfatter:
Sist oppdatert:
Beskrivelse
Alkekongen er den minste av de europeiske alkefuglene. Den blir 17-20 cm lang og veier mellom 130 og 200 gram. Kjønnene er like.
I sommerdrakt har den svart hode, hals og overside. Undersiden er hvit, og nebbet og beina er svarte. Enkelte av skulderfjærene er hvite og danner et hvitt vingebånd. I vinterdrakt blir alkekongen hvit i strupen, på halssidene og på brystet (Strøm og Descamps 2013).
Relevante lenker:
Rødlistestatus for alkekonge
- Ikke vurdert
- Ikke egnet
- Livskraftig
- Datamangel
- Nær truet
- Sårbar
- Sterkt truet
- Kritisk truet
- Regionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
- NEIkke vurdert
- NAIkke egnet
- LCLivskraftig
- DDDatamangel
- NTNær truet
- VUSårbar
- ENSterkt truet
- CRKritisk truet
- RERegionalt utdødd
Bestandsstørrelse
Nasjonalt
| Region/område | Estimert antall (par) | År | Referanse |
|---|---|---|---|
| Svalbard | >1 000 000 | 2014 | Anker-Nilssen et al. 2015 |
| Bjørnøya | 50 000 | 2014 | Anker-Nilssen et al. 2015 |
| Øvrige områder | >1 000 000 | 2014 | Anker-Nilssen et al. 2015 |
| Jan Mayen | <100 000 | 2014 | Anker-Nilssen et al. 2015 |
| Norge totalt | >1 000 000 | 2014 | Anker-Nilssen et al. 2015 |
Internasjonalt
| Område | Estimat | Enhet | Trend | År | Kilde |
|---|---|---|---|---|---|
| Canada | 1 000 | Individer | Environment and Climate Change Canada and Birds Canada 2024 | ||
| Finland | 1–3 | Individer | 2020 – 2024 | BirdLife Suomi 2026 | |
| Grønland | 8 000 000–80 000 000 | Individer | BirdLife International 2020, som sitert i Stokke at al. 2021 | ||
| Russland | 280 000–300 000 | Par | Strøm et al. 2009 | ||
| Globalt | 16 000 000–36 000 000 | Individer | Antatt synkende | 1996 | BirdLife International 2018; del Hoyo et al. 1996 |
Hekkeutbredelse
Alkekongen er en høyarktisk art som hekker på Baffinøya i Canada, på Grønland, Jan Mayen, Svalbard, Frans Josef Land (Russland), Novaja Semlja (Russland) og Severnaja Semlja (Russland).
To underarter er beskrevet; underarten A. a. alle og den noe større A. a. polaris. Den sistnevnte hekker på Frans Josef Land, mens den førstnevnte forekommer innenfor resten av artens utbredelsesområde, inkludert Svalbard.
Alkekongen er den mest tallrike arten på Svalbard, og den hekker over hele øygruppen, men er fåtallig i de østligste områdene. De største koloniene ligger i den sørvestlige og nordvestlige delen av Spitsbergen, spesielt i Hornsund, Bellsund og i områdene rundt Magdalenefjorden.
Selv om de fleste alkekongekoloniene ligger ved kysten, kan arten også hekke langt inne i landet. Alkekongene hekker i steinur, og i sprekker og hulrom i bergvegger. De største koloniene på Svalbard ligger i store ras-urer under fjell. Enkelte steder hekker også alkekongen i steinur på flate øyer.
Til sammen er det registrert over 200 kolonier/hekkeområder på Svalbard (Strøm og Descamps 2013). Alkekongen hekker på Jan Mayen og er også der en tallrik art (Strøm et al. 2021).
Trekk- og vinterområder
Alkekongene fra Svalbard forlater hekkekoloniene i midten av august, og trekker da til overvintringsområder rundt Island, sørvest for Grønland og utenfor Newfoundland (Canada/Grønland) (Descamps et al. 2021, Dufour et al. 2021). Trekket nordover igjen starter i februar–mars, og alkekongene ankommer koloniene i april.
Arealbruk i ulike årstider basert på sporingsinformasjon fra individer i utvalgte lokaliteter. Velg hvilke årstider du vil se arealbruken for i øvre venstre hjørne.
Les mer…
Kartet viser kjernetetthetsfordelinger (kernel distributions) lagt over alle tilgjengelige datapunkter for valgt årstid. Disse er basert på individuelle sporingsdata fra hekkende fugler på lokaliteter angitt med sirkler (svart sirkel = informasjon tilgjengelig for høst, vinter og vår; hvit sirkel = informasjon tilgjengelig for sommer).
Økende fargeintensitet på polygonene representerer hhv 25 %, 50 % og 75 % sannsynlighetskonturer for disse funksjonene. Med andre ord viser kartene sannsynligheten for at fugler av denne arten befinner seg i området, basert på de tilgjengelige dataene.
For å zoome: Scroll med musa. For å panorere kartet: Hold inne venstre musknapp og dra. For å endre klodens vinkling: Hold inne høyre musknapp og dra.
Kilde for høst-, vinter- og vår-data er SEATRACK. Kilde for sommerdata er SEAPOP.
Bestandsutvikling
Å estimere bestandsstørrelsen til alkekongen er svært vanskelig. Arten hekker i hulrom og som regel i svært store kolonier, noe som gjør det vanskelig å få et presist estimat av antall hekkende individer eller reir (Wojczulanis-Jakubas et al. 2022).
Som en konsekvens finnes det svært lite data for å vurdere bestandsutviklingen. Indirekte indisier basert på demografiske modeller tyder imidlertid på at deler av bestanden på Svalbard sannsynligvis er i tilbakegang (Descamps og Strøm 2021).
Demografi
Overlevelse
Alkekonge er en langlivet art, og overlevelsen hos voksne er generelt høy, gjerne over 80 % fra ett år til neste (Hovinen et al. 2014, Descamps et al. 2021). Enkelte individer med en alder på over 20 år observeres jevnlig på Svalbard.
Årlige overlevelsesrater med tilhørende konfidensintervall. Fjern eller legg til grafer ved å klikke på lokalitetens navn til høyre for figuren.
Les mer…
Overlevelsesrate og konfidensintervall er oppgitt for hvert år. Overlevelserate er basert på «fangst-gjenfangst»-data som blir innhentet på utvalgte nøkkellokaliteter hvert år: Et utvalg individuelle fugler blir merket med hver sin ring med unik kode, og basert på observasjoner av disse individene fra år til år kan en beregne gjennomsnittlig årlig overlevelse over samme tidsperiode.
Reproduksjon
Alkekongen legger kun ett egg, og eggleggingen skjer i midten av juni. Egget ruges av begge kjønn i 28-31 døgn. Ungene forblir i reiret i fire uker, men kan etter 10-15 dager bevege seg ut i reiråpningen for å trene vingene. Når ungene er flygedyktige etter ca. 27 døgn, forlater de reiret sammen med hannen og flyr ut til sjøen.
De fleste ungene forlater kolonien i løpet av noen få dager i slutten av juli eller begynnelsen av august. De holder sammen med hannen de påfølgende fire ukene, før de blir selvstendige. Alkekongen blir kjønnsmoden i en alder av to til tre år.
Beregnet årlig reproduksjon på nøkkellokalitetene. Enhet avhenger av art og lokalitet. Fjern eller legg til grafer ved å klikke på lokalitetens navn til høyre for figuren.
Les mer…
Hekkesuksess er definert på flere ulike måter avhengig av utvalgte arters livshistorie og overvåkingsmetodikk for de ulike nøkkellokalitetene. Alkefuglene (bortsett fra teist), i tillegg til havhest og havsule, legger kun ett egg pr par, mens de resterende har en kullstørrelse fra to og oppover. For de kolonihekkende artene, f.eks. lunde og havsule, er hekkesuksess målt på et utvalg av populasjonen, og de årlige estimatene har derfor et konfidensintervall som beskriver usikkerheten på estimatet. For noen arter/områder er hekkesuksess målt på samtlige individ i populasjonen, og det er derfor ikke noe usikkerhet knyttet til de årlige verdiene av hekkesuksess.
Næringsvalg
Alkekonge er en dykkende art som henter maten i de øverste vannlagene, normalt ned til en dybde på ca. 40 meter (Karnovsky et al. 2011). Alkekonge regnes som den eneste sjøfuglen i Nord-Atlanteren som hovedsakelig livnærer seg på zooplankton (Wojczulanis-Jakubas et al. 2022).
Den kan av og til spise fisk (de Leeuw et al. 2024), men dietten består hovedsakelig av små krepsdyr (Węsławski et al. 1999, Wojczulanis-Jakubas et al. 2022). Hoppekreps (copepoder), spesielt Calanus spp. er viktige næringsemner.
Det meste av den eksisterende kunnskapen om alkekonges diett gjelder ungenes diett. Ungene fôres med små hoppekreps som de voksne fuglene oppbevarer i en strupepose.
Dietten til voksne er mindre kjent, men undersøkelser basert på stabile isotoper tyder på at voksne fugler har en tilsvarende diett som de unge alkekongene (Fort et al. 2010b).
Alkekongen konsentrerer næringssøket i vannmasser hvor tettheten av hoppekreps er stor. Alkekonger velger generelt Calanus glacialis som bytte spesielt i områder med kaldt, arktisk vann, mens den noe mindre og mindre energirike C. finmarchicus blir viktigere i områder med varmere, atlantiske vannmasser (Karnovsky et al. 2003, Descamps et al. 2022, Balazy et al. 2023).
Alkekongens diett om vinteren er dårlig kjent, men er vist å kunne bestå av krill spp., themisto spp., copepoder, samt små fisk som lodde (Fort et al. 2010a, Rosing-Asvid et al. 2013).
Påvirkningsfaktorer og trusler
Havoppvarming som følge av klimaendringer er den viktigste langsiktige trusselen mot alkekonge, og virker gjennom endringer i oseanografiske forhold og i planktonsamfunn som bestemmer mattilgangen. Et varmere hav, assosiert med mindre havis og større tilstrømning av atlantiske vannmasser, er knyttet til lavere tilgjengelighet av alkekongens foretrukne byttedyr. Slik «atlantifisering» har vist seg å ha negative effekter på arktiske arter som alkekonge (Descamps og Strøm 2021).
Selv om alkekonger viser en viss evne til å bufre suboptimale miljø- og næringsforhold, og klarer å produsere unger selv når arktisk zooplankton (C. glacialis) er mindre tilgjengelig (Grémillet et al. 2012, Jakubas et al. 2017), viser flere studier at vanskelige næringsforhold kan føre til redusert vekst hos ungene (Kidawa et al. 2015, Descamps et al. 2022), og redusert overlevelse hos voksne (Hovinen et al. 2014), noe som kan true bestandens levedyktighet på lang sikt. Dette støttes av historiske data som dokumenterer hvordan arten har forsvunnet fra hekkeområder lenger sør enn dagens utbredelse (blant annet fra Island), som følge av endringer i havstrømmer og forekomsten av plankton (Jakubas et al. 2022).
Beregninger av fremtidig utvikling i egnede næringsområder under scenarier med økende havtemperatur og minkende havis, predikerer betydelig tap av habitat, særlig rundt Svalbard (Jakubas et al. 2017). Klimaendringer kan også forstyrre artens hekkefenologi gjennom at tidspunktet for egglegging er tett knyttet til snøsmeltingen i koloniene, som igjen er koblet til lufttemperaturen (Moe et al. 2009).
Andre trusler inkluderer forurensning, særlig kvikksølvforurensning (Amélineau et al. 2019, Albert et al. 2024), og økende overlapp mellom viktige næringsområder og menneskelig aktivitet som skipsfart og olje- og gassutvinning (Fort et al. 2013).
Referanser
Albert, C., B. Moe, H. Strøm, D. Grémillet, M. Brault-Favrou, A. Tarroux, S. Descamps, V. S. Bråthen, B. Merkel, og J. Åström. 2024. Seabirds reveal mercury distribution across the North Atlantic. Proceedings of the National Academy of Sciences 121:e2315513121.
Amélineau, F., D. Grémillet, A. M. Harding, W. Walkusz, R. Choquet, og J. Fort. 2019. Arctic climate change and pollution impact little auk foraging and fitness across a decade. Scientific Reports 9:1014.
Balazy, K., E. Trudnowska, K. Wojczulanis-Jakubas, D. Jakubas, K. Præbel, M. Choquet, M. M. Brandner, M. Schultz, J. Bitz-Thorsen, og R. Boehnke. 2023. Molecular tools prove little auks from Svalbard are extremely selective for Calanus glacialis even when exposed to Atlantification. Scientific Reports 13:13647.
de Leeuw, J. J., X. van den Brink, G. W. Gabrielsen, og R. Nijland. 2024. DNA metabarcoding reveals high diversity of fish and macrofaunal species in diets of little auks and other Arctic seabird species in Svalbard. Polar Biology 47:1013-1023.
Descamps, S., B. Merkel, H. Strøm, R. Choquet, H. Steen, J. Fort, M. Gavrilo, D. Grémillet, D. Jakubas, og K. Jerstad. 2021. Sharing wintering grounds does not synchronize annual survival in a high Arctic seabird, the little auk. Marine Ecology Progress Series 676:233-242.
Descamps, S., og H. Strøm. 2021. As the Arctic becomes boreal: ongoing shifts in a high‐Arctic seabird community. Ecology:e03485.
Descamps, S., K. Wojczulanis-Jakubas, D. Jakubas, M. Vihtakari, H. Steen, N. J. Karnovsky, J. Welcker, J. Hovinen, P. Bertrand, og A. Strzelewicz. 2022. Consequences of Atlantification on a zooplanktivorous Arctic seabird. Frontiers in Marine Science 9:878746.
Dufour, P., K. Wojczulanis-Jakubas, S. Lavergne, J. Renaud, D. Jakubas, og S. Descamps. 2021. A two-fold increase in migration distance does not have breeding consequences in a long-distance migratory seabird with high flight costs. Marine Ecology Progress Series 676:117-126.
Fort, J., Y. Cherel, A. M. Harding, C. Egevang, H. Steen, G. Kuntz, W. P. Porter, og D. Grémillet. 2010a. The feeding ecology of little auks raises questions about winter zooplankton stocks in North Atlantic surface waters. Biology Letters 6:682-684.
Fort, J., Y. Cherel, A. M. Harding, J. Welcker, D. Jakubas, H. Steen, N. J. Karnovsky, og D. Grémillet. 2010b. Geographic and seasonal variability in the isotopic niche of little auks. Marine Ecology Progress Series 414:293-302.
Fort, J., B. Moe, H. Strom, D. Gremillet, J. Welcker, J. Schultner, K. Jerstad, K. L. Johansen, R. A. Phillips, og A. Mosbech. 2013. Multicolony tracking reveals potential threats to little auks wintering in the North Atlantic from marine pollution and shrinking sea ice cover. Diversity and Distributions 19:1322-1332.
Grémillet, D., J. Welcker, N. J. Karnovsky, W. Walkusz, M. E. Hall, J. Fort, Z. W. Brown, J. R. Speakman, og A. M. Harding. 2012. Little auks buffer the impact of current Arctic climate change. Marine Ecology Progress Series 454:197-206.
Hovinen, J. E. H., J. Welcker, S. Descamps, H. Strøm, K. Jerstad, J. Berge, og H. Steen. 2014. Climate warming decreases the survival of the little auk (Alle alle), a high Arctic avian predator. Ecology and evolution 4:3127-3138.
Jakubas, D., K. Wojczulanis-Jakubas, L. M. Iliszko, H. Strøm, og L. Stempniewicz. 2017. Habitat foraging niche of a High Arctic zooplanktivorous seabird in a changing environment. Scientific Reports 7:16203.
Jakubas, D., K. Wojczulanis-Jakubas, og A. Petersen. 2022. A quiet extirpation of the breeding little auk Alle alle population in Iceland in the shadow of the famous cousin extermination. Science of the Total Environment 808:152167.
Karnovsky, N. J., Z. W. Brown, J. Welcker, A. M. Harding, W. Walkusz, A. Cavalcanti, J. Hardin, A. Kitaysky, G. Gabrielsen, og D. Grémillet. 2011. Inter-colony comparison of diving behavior of an Arctic top predator: implications for warming in the Greenland Sea. Marine Ecology Progress Series 440:229-240.
Karnovsky, N. J., S. Kwasniewski, J. M. Weslawski, W. Walkusz, og A. Beszczynska-Moller. 2003. Foraging behavior of little auks in a heterogeneous environment. Marine Ecology-Progress Series 253:289-303.
Kidawa, D., D. Jakubas, K. Wojczulanis-Jakubas, L. Stempniewicz, E. Trudnowska, R. Boehnke, L. Keslinka-Nawrot, og K. Błachowiak-Samołyk. 2015. Parental efforts of an Arctic seabird, the little auk Alle alle, under variable foraging conditions. Marine Biology Research 11:349-360.
Moe, B., L. Stempniewicz, D. Jakubas, F. Angelier, O. Chastel, F. Dinessen, G. W. Gabrielsen, F. Hanssen, N. J. Karnovsky, B. Ronning, J. Welcker, K. Wojczulanis-Jakubas, og C. Bech. 2009. Climate change and phenological responses of two seabird species breeding in the high-Arctic. Marine Ecology-Progress Series 393:235-246.
Rosing-Asvid, A., R. Hedeholm, K. Arendt, J. Fort, og G. Robertson. 2013. Winter diet of the little auk (Alle alle) in the Northwest Atlantic. Polar Biology 36:1601-1608.
Strøm, H., og S. Descamps. 2013. Alkekonge (Alle alle). https://npolar.no/arter/alkekonge/.
Strøm, H., B. Merkel, A. Tarroux, og E. Lorentzen. 2021. Sjøfugl i havområdene rundt Jan Mayen og langs den midtatlantiske rygg. Grunnlagsrapport i forbindelse med åpningsprosess for utforskning og utvinning av havbunnsmineraler på norsk kontinentalsokkel. . Tromsø. Norge.
Węsławski, J., L. Stempniewicz, F. Mehlum, og S. Kwaśniewski. 1999. Summer feeding strategy of the little auk (Alle alle) from Bjørnøya, Barents Sea. Polar Biology 21:129-134.
Wojczulanis-Jakubas, K., D. Jakubas, og L. Stempniewicz. 2022. The Little Auk Alle alle: an ecological indicator of a changing Arctic and a model organism. Polar Biology 45:163-176.