Lomvi

Lomvien hekker rundt hele den nordlige halvkule (Gaston og Jones 1998), og det finnes hekkekolonier både i Nord-Atlanteren og i det nordlige Stillehavet. Sørligste hekkeforekomst i Europa er Portugal, og nordligste er Svalbard og Novaja Semlja (Russland). Det finnes også hekkeforekomster i Baltikum.

Lomvien har en mer sørlig, såkalt boreal utbredelse enn den mer arktiske polarlomvien, men i enkelte kolonier finnes det overlapp mellom begge artene. I Norge finnes hekkeforekomster fra Rogaland i sør til Øst-Finnmark i nord, i tillegg til hekkeforekomstene på Jan Mayen, Bjørnøya og Spitsbergen.

I Norge har vi god kunnskap om trekk og vinterutbredelsen til lomvi fra nøkkellokaliteter hvor hekkende individer har vært utstyrt med helårlige sporingsbrikker (Sklinna, Hjelmsøya, Hornøya og Bjørnøya; SEATRACK.no).

Om høsten trekker nesten alle lomviene fra disse koloniene til Barentshavet. Høstutbredelsen til disse koloniene overlapper, og det sentrale eller sørøstlige Barentshavet utpeker seg som et viktig høstområde, da disse bestandene utgjør ca 90.% av Norges totale hekkebestand av lomvi. Rett etter hekketiden foretar lomvien fjærfelling eller myting (fornyer fjærdrakten).

Siden den blir flyveudyktig i deler av mytetida har den behov for å være i et område med forutsigbare og gode næringsforhold. Barentshavet om høsten er kjent for å være et slikt område (Wassmann et al. 2006).

I tillegg har lomvien et svømmetrekk, hvor hannen svømmer sammen med ungen fra hekkeplassen til et oppvekstområde. Ungen forlater hekkeplassen når den er 1/3 av voksen størrelse og fortsatt flyveudyktig. Det er vist at svømmetrekket fra Bjørnøya og Hornøya går fra kolonien til et område i det sørøstlige Barentshavet (Erikstad et al upublisert, Merkel og Strøm 2024), og det ser ut som de utnytter havstrømmer for å effektivisere svømmetrekket.

Vinterutbredelsen til ulike lomvibestander varierer litt mer (SEATRACK.no). Lomvi fra Bjørnøya, Hornøya og Hjelmsøya forblir i Barentshavet gjennom vinteren, men overlapper i mindre grad i utbredelse. Hornøya holder seg i det sør-østlige delene av Barentshavet, Hjelmsøya trekker litt mer vestover og Bjørnøya holder seg mer i det sentrale Barentshavet. Lomvi fra Sklinna trekker i hovedsak ut av Barentshavet og sørover tilbake mot kysten av Midt-Norge.

Ifølge Brun (1969) var den norske lomvibestanden på 1960-tallet estimert til 240 000 – 320 000 individer.

I tiårene etterpå gikk lomvibestandene sterkt tilbake, og perioden 1980 til 2013 viste en bestandsnedgang på ca. 80-90 % (Fauchald et al. 1990). I 1986/87 skjedde en stor akutt bestandsreduksjon i Barentshavet, noe som i ettertid har vist seg å skyldes sammenfallende lave forekomster av flere viktige byttedyrbestander, som lodde og yngre årsklasser av sild og torsk (Erikstad et al. 2013), og spesielle vær- og klimaforhold (Mesquita et al. 2015)

Ifølge estimeringer for perioden 2013 til 2024, er det variasjon i utviklingen av bestandene på fastlandet, mens det er en økning i hekkebestandene på Bjørnøya og Spitsbergen. Sklinna, Røst og Hjelmsøya har hatt økning fra hhv. ca 1000 til 3600 individer (Sklinna), 43 til 99 individer (Røst), og 13 500 til 23 151 individer (Hjelmsøya) det siste tiåret. Mens Runde og Hornøya har hatt nedgang, med hhv. 101 til 7 individer (Runde), 24 000 til 12 000 individer (Hornøya). På Bjørnøya har antallet hekkende lomvier økt fra ca 203 000 til ca 290 000 individer.

Som de fleste sjøfugler lever lomvien lenge. Den lengstlevende lomvi registrert er en lomvi i Sverige som ble 49 år. Gjennomsnittlig levealder hos «norske» lomvi er 23 år. Den høyeste alder som er registrert i Norge er en lomvi på Hornøya som ble ringmerket som voksen hekkefugl i 1988, og som ble sett igjen hekkende på samme fjellhylle sommeren 2025 (Reiertsen upublisert). Dersom en antar at første år som hekkefugl er fire år, vil denne være minimum 42 år. Siden lomvi lever lenge, er også voksenoverlevelsen høy for denne arten (gjennomsnitt i Norge = 91,3%).

Lomvien regnes som en fiskespiser, og spiser stimfisk som lodde, sild, og tobis, men også yngre årsklasser av for eksempel sei og torskefisk (Barrett et al 1997). Den dykker etter maten sin, og bruker vingene for å manøvrere under vann. Vinterstid kan dykkene gå ned til mer enn 150 meter. I hekketiden bringer den en og en fisk i nebbet inn til ungen sin. Det er vist at voksne hekkefugler foretrekker å spise torskelarver (Bugge et al. 2010), som er vist å drifte med kyststrømmer fra gytegrunner lenger sør langs kysten, og akkumulere ved fuglefjellene i nord (Sandvik et al. 2016).

Ifølge Fauchald et al. 2015 og Birdlife International (2020) er truslene mot lomvi-bestandene flere, og inkluderer endring in næringstilgang som følge av klimaendringer og overfiske, bifangst fra fiskerier, oljesøl og forurensing, predasjon og forstyrrelser i hekketiden.